For ikke veldig mange år siden var et klassisk kulturrelativistisk moralsyn ganske alminnelig blant sosialantropologer. Det gikk ut på at enhver kultur har sine egne verdier, og at det ville være etnosentrisk å rangere dem på en skala der antropologens egne verdier befant seg på toppen.

 

Da en universitetslærer tidlig på 1980-tallet forklarte sine studenter at den europeiske motstanden mot kvinnelig omskjæring skyldtes en spesiell oppfatning av hva det ville si å være en person, var det nok noen studenter som hevet øyenbrynene, men ingen forlot forelesningen i protest. Studentene visste jo like godt som læreren at afrikanske kvinneaktivister var frustrerte over sine europeiske samarbeidspartneres ensidige fokus på omskjæring, ettersom de selv var mer interessert i å få brønner til landsbyene. Krokodiller og skittent elvevann tok livet av mange flere afrikanere enn omskjæring, som dessuten var en gammel kulturell skikk. Og kultur måtte man respektere, det visste selv den grønneste grunnfagsstudent.

 

Hva som er den viktigste årsaken til at situasjonen har forandret seg, kan diskuteres. Den økte kontakten mellom ulike deler av verden, som har akselerert de siste 20 årene, er uansett en vesentlig faktor. Nå er det empirisk feil å påstå at ulike folkeslag lever i ulike, tydelig avgrensede moralske universer. Det som generelt kjennetegner kultur i våre dager er at den uren og hybridisert, takket være fenomener som migrasjon, spredningen av kapitalisme og moderne medier, utdannelse av vestlig type og det lokale opplysnings- og utviklingsarbeidet til tusener av frivillige organisasjoner (av typen Norsk Folkehjelp og Røde Kors).

 

Ut med badevannet. Den politiske ensrettingen etter den kalde krigen har svekket den moralske relativismen ytterligere. De forskjellige variantene av sosialisme, fra Nyereres ujamaa-ideologi i Tanzania til Castros kubanske variant og Ho Chi Minhs vietnamesiske, kunne se ut som håndfaste bevis på at det fantes flere veier til det gode liv. Da disse alternativene bortfalt og nyliberalismen fremstod som totalt hegemonisk ideologi, ble det også problematisk å forsvare alternative verdisyn med utgangspunkt i kulturell variasjon. Det ble vanskelig å problematisere individuelle menneskerettigheter, slik de forstås i Europa og USA, som udiskutable moralske aksiomer.

 

Under slike endrede omstendigheter ble en relativistisk moraloppfatning både intellektuelt uforsvarlig og politisk uansvarlig. Når antropologer i dag eksempelvis studerer menneskerettigheter, er de følgelig interessert i hvordan disse får et lokalt innhold i ulike deler av verden, heller enn å kritisere dem som uttrykk for kulturimperialisme.

 

Dette betyr ikke at dagens antropologer tror at alle verdens folkeslag nå har de samme verdiene, erfaringene og verdensbildene, og at kulturforskjeller følgelig er blitt irrelevante. Det ville være å kaste barnet ut med badevannet. Tvert imot er det antropologenes forbannede plikt å vise at det fremdeles finnes grunnleggende forskjeller mellom kulturelle livsverdener, og - i en direkte politisk sammenheng - at den økte kontakten over tidligere kulturgrenser gjør det livsnødvendig å forstå disse forskjellene. Skal man forandre verden (f.eks. ved å bekjempe kulturelle praksiser en misliker), må man iallfall ha forstått den først.

 

Moraliserende. Få debatter om forholdet mellom universelle rettigheter og kulturell variasjon er mer betente enn de vesteuropeiske ordskiftene om kvinnelig omskjæring. Til tross for at det finnes betydelig fagkunnskap om temaet, er mediedekningen av temaet ensidig moraliserende og ute av stand til å gi publikum innsikt i hva dette dreier seg om, annet enn at kvinnelig omskjæring er en barbarisk skikk som ikke bare forekommer «i Afrika» (eller var det «blant muslimer»?), men at enkelte av disse menneskene endog har den frekkhet å fortsette med skikken også etter at de har ankommet landet som er uoffisiell verdensmester i å fortelle andre hvordan de bør leve.

 

Blant norske forskere er sosialantropologen Aud Talle en av dem som vet mest om kvinnelig omskjæring. Gjennom sin mangeårige forskning fra Tanzania, Kenya, Somalia og blant eksilsomaliere i London har hun skaffet til veie et stort og mangesidig materiale om fenomenet. Nå har hun utgitt en liten, men viktig bok om emnet. (For ordens skyld skal det nevnes at Talle og undertegnede er kolleger ved Universitetet i Oslo.)

 

Ironisk nok er det tabloidpressen vi kan takke for at Talle overhodet skrev denne boken. For et år siden ble hun nemlig kontaktet av en journalist som ønsket å skrive om kvinnelig omskjæring, og Talle gav henne en del informasjon, blant annet en nyere fagartikkel på norsk om emnet. Stor var derfor Talles forbauselse da journalisten utleverte henne som forsvarer av institusjonen, i en kommentarartikkel akkompagnert av en karikaturtegning som viste en kvinnelig antropolog med bind for øynene idet hun leide en tildekket muslimsk kvinne med fotlenke. Talle innså at pressen neppe var stedet å føre debatten videre, og korrigerer derfor misforståelsen med denne boken.

 

Det hun rent faktisk hadde sagt og skrevet, var at omskjæring bare kan bekjempes effektivt dersom man forstår hvilken kulturell betydning institusjonen har i de aktuelle samfunnene, og dersom makthaverne er innstilt på å lytte til gruppene de har til hensikt å forandre.

 

Fakta på bordet. Talles bok er et utmerket alternativ til innspill fra debattanter som kompenserer for sine manglende kunnskaper ved å fremstå som desto mer skråsikre og høyrøstet retthaverske. Hun minner om at skikken er geografisk avgrenset til Afrika (med et tyngdepunkt i den nordøstlige delen av kontinentet), og at den har lite å gjøre med islam. Hun forklarer også hvilken oppfatning av kroppen som ligger til grunn for at uomskårne kvinner i Somalia føler seg skitne og ufullkomne, og viser hvordan omskjæring går inn i en bestemt type diskurs om kjønnsidentitet, i skjæringsfeltet mellom makt og kulturell mening.

 

Somaliske kvinner i eksil er mer ambivalente til omskjæring enn dem som lever i hjemlandet, og nesten halvparten av de somaliske innvandrerkvinnene som deltok i en undersøkelse fra Toronto, oppgav at de ikke aktet å omskjære sine døtre. Mange av dem var nyankomne.

 

Talles eget materiale fra London peker i samme retning: De samme kroppene som var perfekte og fullendte på den somaliske savannen, fremstår plutselig som mishandlede og gufne i England. Speilbildet av denne situasjonen er Talles egen erfaring med å bli betraktet som et misfoster av kvinner i Somalia når det gikk frem at hun selv ikke var omskåret. Mange somaliske kvinner er nemlig uvitende om at flertallet av verdens kvinner ikke er omskåret.

 

Somaliske menn i England sier at de vil foretrekke å gifte seg med uomskårne kvinner, og for mange yngre somaliere i Europa fremstår omskjæring ikke som en relevant praksis. I løpet av kort tid er feltet med andre ord åpnet for uenighet og intern debatt. Her er det interessant å merke seg at de få kvinnene som unngår kniven i Somalia ofte er døtre av dypt religiøse menn, som har studert skriften og vet at den ikke påbyr omskjæring. Det kan med andre ord være aktuelt å samarbeide med muslimske organisasjoner i bekjempelsen av omskjæring.

 

Fotbinding i Kina. Hva mener så Talle bør gjøres? Hun er iallfall tydelig i sin kritikk av den dominerende vinklingen fra de store massemediene. Som hun sier på side 97: «Det verkar som ein dårleg og ugjennomtenkt strategi i kampen mot kvinneleg omskjering å antagonisere dei ein oppfattar som sentrale aktørar.» Å stigmatisere omskårne somaliske kvinner som lemlestede og å beskrive praksisen hos dem som fremdeles driver med omskjæring som «løgn, svik og grov barnemishandling», er med andre ord en dårlig idé hvis man virkelig ønsker å få somaliere og andre til å slutte med det.

 

Omskjæring er en sosial konvensjon, og som sådan kan den forandres. Ikke alle sosiale konvensjoner lar seg endre like lett, men i en tankevekkende sammenligning med fotbinding i Kina viser Talle at endring i visse tilfeller kan skje forbausende raskt. Tradisjonen med å snøre pikers føtter for å unngå at de vokste for mye, var eldgammel, men det tok bare 40 år å avskaffe den.

 

I Kina ble tre strategier brukt: Opplysning om at fotbinding ikke fantes i resten av verden; redegjørelse for de helsemessige gevinstene ved naturlige føtter med lokale kulturelle begreper som var forståelige og ikke virket støtende på kinesiske menn og kvinner (ordet «kjønnslemlestelse» er m.a.o. lite velegnet hvis man vil snakke med somaliere); og dannelse av «naturlig fot»-foreninger hvis medlemmer offentlig erklærte at de foretrakk føtter av normal størrelse. Alle disse strategiene kan trolig også brukes i bekjempelsen av kvinnelig omskjæring.

 

Politisk innlegg. Talles syn er at veien til effektiv bekjempelse går gjennom dialog og respekt. Det er denne typen oppfatning som deprimerende ofte forveksles med kulturrelativistisk moral i offentligheten. Skal man også respektere mordere? freser tabloidpressen når den møter argumentasjon av dette slaget. Selvfølgelig er svaret ja, vel å merke om man ikke er tilfreds med å hevne seg, men dessuten ønsker å forstå årsaken til mordet, noe som blant annet er nødvendig dersom man vil unngå lignende mord i fremtiden. Til dette formål fungerer Talles bok forbilledlig, men den er også et politisk innlegg som gir en konstruktiv og fornuftsbasert retning til kampen mot kvinnelig omskjæring.

 

 

opprinnelig kilde: http://www.morgenbladet.no/?cmd=print&show_article=1007143