Forstĺelse varer lenger enn fordřmmelse
Av Thomas Hylland Eriksen , Morgenbladet 08-08-2003
Aud Talles bok om kvinnelig omskjćring viser hvorfor det er nřdvendig ĺ ta ett skritt tilbake for ĺ kunne ta to skritt frem. Resonnementet var dessverre altfor komplisert for tabloidpressen.
For ikke veldig mange ĺr siden var et klassisk kulturrelativistisk moralsyn ganske alminnelig blant sosialantropologer. Det gikk ut pĺ at enhver kultur har sine egne verdier, og at det ville vćre etnosentrisk ĺ rangere dem pĺ en skala der antropologens egne verdier befant seg pĺ toppen.
Da en universitetslćrer tidlig pĺ 1980-tallet forklarte sine studenter at den europeiske motstanden mot kvinnelig omskjćring skyldtes en spesiell oppfatning av hva det ville si ĺ vćre en person, var det nok noen studenter som hevet řyenbrynene, men ingen forlot forelesningen i protest. Studentene visste jo like godt som lćreren at afrikanske kvinneaktivister var frustrerte over sine europeiske samarbeidspartneres ensidige fokus pĺ omskjćring, ettersom de selv var mer interessert i ĺ fĺ brřnner til landsbyene. Krokodiller og skittent elvevann tok livet av mange flere afrikanere enn omskjćring, som dessuten var en gammel kulturell skikk. Og kultur mĺtte man respektere, det visste selv den grřnneste grunnfagsstudent.
Hva som er den viktigste ĺrsaken til at situasjonen har forandret seg, kan diskuteres. Den řkte kontakten mellom ulike deler av verden, som har akselerert de siste 20 ĺrene, er uansett en vesentlig faktor. Nĺ er det empirisk feil ĺ pĺstĺ at ulike folkeslag lever i ulike, tydelig avgrensede moralske universer. Det som generelt kjennetegner kultur i vĺre dager er at den uren og hybridisert, takket vćre fenomener som migrasjon, spredningen av kapitalisme og moderne medier, utdannelse av vestlig type og det lokale opplysnings- og utviklingsarbeidet til tusener av frivillige organisasjoner (av typen Norsk Folkehjelp og Rřde Kors).
Ut med badevannet. Den politiske ensrettingen etter den kalde krigen har svekket den moralske relativismen ytterligere. De forskjellige variantene av sosialisme, fra Nyereres ujamaa-ideologi i Tanzania til Castros kubanske variant og Ho Chi Minhs vietnamesiske, kunne se ut som hĺndfaste bevis pĺ at det fantes flere veier til det gode liv. Da disse alternativene bortfalt og nyliberalismen fremstod som totalt hegemonisk ideologi, ble det ogsĺ problematisk ĺ forsvare alternative verdisyn med utgangspunkt i kulturell variasjon. Det ble vanskelig ĺ problematisere individuelle menneskerettigheter, slik de forstĺs i Europa og USA, som udiskutable moralske aksiomer.
Under slike endrede omstendigheter ble en relativistisk moraloppfatning bĺde intellektuelt uforsvarlig og politisk uansvarlig. Nĺr antropologer i dag eksempelvis studerer menneskerettigheter, er de fřlgelig interessert i hvordan disse fĺr et lokalt innhold i ulike deler av verden, heller enn ĺ kritisere dem som uttrykk for kulturimperialisme.
Dette betyr ikke at dagens antropologer tror at alle verdens folkeslag nĺ har de samme verdiene, erfaringene og verdensbildene, og at kulturforskjeller fřlgelig er blitt irrelevante. Det ville vćre ĺ kaste barnet ut med badevannet. Tvert imot er det antropologenes forbannede plikt ĺ vise at det fremdeles finnes grunnleggende forskjeller mellom kulturelle livsverdener, og - i en direkte politisk sammenheng - at den řkte kontakten over tidligere kulturgrenser gjřr det livsnřdvendig ĺ forstĺ disse forskjellene. Skal man forandre verden (f.eks. ved ĺ bekjempe kulturelle praksiser en misliker), mĺ man iallfall ha forstĺtt den fřrst.
Moraliserende. Fĺ debatter om forholdet mellom universelle rettigheter og kulturell variasjon er mer betente enn de vesteuropeiske ordskiftene om kvinnelig omskjćring. Til tross for at det finnes betydelig fagkunnskap om temaet, er mediedekningen av temaet ensidig moraliserende og ute av stand til ĺ gi publikum innsikt i hva dette dreier seg om, annet enn at kvinnelig omskjćring er en barbarisk skikk som ikke bare forekommer i Afrika (eller var det blant muslimer?), men at enkelte av disse menneskene endog har den frekkhet ĺ fortsette med skikken ogsĺ etter at de har ankommet landet som er uoffisiell verdensmester i ĺ fortelle andre hvordan de břr leve.
Blant norske forskere er sosialantropologen Aud Talle en av dem som vet mest om kvinnelig omskjćring. Gjennom sin mangeĺrige forskning fra Tanzania, Kenya, Somalia og blant eksilsomaliere i London har hun skaffet til veie et stort og mangesidig materiale om fenomenet. Nĺ har hun utgitt en liten, men viktig bok om emnet. (For ordens skyld skal det nevnes at Talle og undertegnede er kolleger ved Universitetet i Oslo.)
Ironisk nok er det tabloidpressen vi kan takke for at Talle overhodet skrev denne boken. For et ĺr siden ble hun nemlig kontaktet av en journalist som řnsket ĺ skrive om kvinnelig omskjćring, og Talle gav henne en del informasjon, blant annet en nyere fagartikkel pĺ norsk om emnet. Stor var derfor Talles forbauselse da journalisten utleverte henne som forsvarer av institusjonen, i en kommentarartikkel akkompagnert av en karikaturtegning som viste en kvinnelig antropolog med bind for řynene idet hun leide en tildekket muslimsk kvinne med fotlenke. Talle innsĺ at pressen neppe var stedet ĺ fřre debatten videre, og korrigerer derfor misforstĺelsen med denne boken.
Det hun rent faktisk hadde sagt og skrevet, var at omskjćring bare kan bekjempes effektivt dersom man forstĺr hvilken kulturell betydning institusjonen har i de aktuelle samfunnene, og dersom makthaverne er innstilt pĺ ĺ lytte til gruppene de har til hensikt ĺ forandre.
Fakta pĺ bordet. Talles bok er et utmerket alternativ til innspill fra debattanter som kompenserer for sine manglende kunnskaper ved ĺ fremstĺ som desto mer skrĺsikre og hřyrřstet retthaverske. Hun minner om at skikken er geografisk avgrenset til Afrika (med et tyngdepunkt i den nordřstlige delen av kontinentet), og at den har lite ĺ gjřre med islam. Hun forklarer ogsĺ hvilken oppfatning av kroppen som ligger til grunn for at uomskĺrne kvinner i Somalia fřler seg skitne og ufullkomne, og viser hvordan omskjćring gĺr inn i en bestemt type diskurs om kjřnnsidentitet, i skjćringsfeltet mellom makt og kulturell mening.
Somaliske kvinner i eksil er mer ambivalente til omskjćring enn dem som lever i hjemlandet, og nesten halvparten av de somaliske innvandrerkvinnene som deltok i en undersřkelse fra Toronto, oppgav at de ikke aktet ĺ omskjćre sine dřtre. Mange av dem var nyankomne.
Talles eget materiale fra London peker i samme retning: De samme kroppene som var perfekte og fullendte pĺ den somaliske savannen, fremstĺr plutselig som mishandlede og gufne i England. Speilbildet av denne situasjonen er Talles egen erfaring med ĺ bli betraktet som et misfoster av kvinner i Somalia nĺr det gikk frem at hun selv ikke var omskĺret. Mange somaliske kvinner er nemlig uvitende om at flertallet av verdens kvinner ikke er omskĺret.
Somaliske menn i England sier at de vil foretrekke ĺ gifte seg med uomskĺrne kvinner, og for mange yngre somaliere i Europa fremstĺr omskjćring ikke som en relevant praksis. I lřpet av kort tid er feltet med andre ord ĺpnet for uenighet og intern debatt. Her er det interessant ĺ merke seg at de fĺ kvinnene som unngĺr kniven i Somalia ofte er dřtre av dypt religiřse menn, som har studert skriften og vet at den ikke pĺbyr omskjćring. Det kan med andre ord vćre aktuelt ĺ samarbeide med muslimske organisasjoner i bekjempelsen av omskjćring.
Fotbinding
i Kina. Hva mener sĺ Talle břr
gjřres? Hun er iallfall tydelig i sin kritikk av den dominerende
vinklingen fra de store massemediene. Som hun sier pĺ side 97:
Omskjćring er en sosial konvensjon, og som sĺdan kan den forandres. Ikke alle sosiale konvensjoner lar seg endre like lett, men i en tankevekkende sammenligning med fotbinding i Kina viser Talle at endring i visse tilfeller kan skje forbausende raskt. Tradisjonen med ĺ snřre pikers fřtter for ĺ unngĺ at de vokste for mye, var eldgammel, men det tok bare 40 ĺr ĺ avskaffe den.
I
Kina ble tre strategier brukt: Opplysning om at fotbinding ikke
fantes i resten av verden; redegjřrelse for de helsemessige gevinstene
ved naturlige fřtter med lokale kulturelle begreper som var forstĺelige
og ikke virket střtende pĺ kinesiske menn og kvinner (ordet
Politisk innlegg. Talles syn er at veien til effektiv bekjempelse gĺr gjennom dialog og respekt. Det er denne typen oppfatning som deprimerende ofte forveksles med kulturrelativistisk moral i offentligheten. Skal man ogsĺ respektere mordere? freser tabloidpressen nĺr den mřter argumentasjon av dette slaget. Selvfřlgelig er svaret ja, vel ĺ merke om man ikke er tilfreds med ĺ hevne seg, men dessuten řnsker ĺ forstĺ ĺrsaken til mordet, noe som blant annet er nřdvendig dersom man vil unngĺ lignende mord i fremtiden. Til dette formĺl fungerer Talles bok forbilledlig, men den er ogsĺ et politisk innlegg som gir en konstruktiv og fornuftsbasert retning til kampen mot kvinnelig omskjćring.
Aud Talle:
Om kvinneleg omskjering. Debatt og erfaring
144 sider. Samlaget. 2003
opprinnelig kilde: http://www.morgenbladet.no/?cmd=print&show_article=1007143