www.antropologi.info

MORGENBLADET



Uro i Stillehavet


På den ukjente halvparten av jordkloden intensiverer de regionale stormaktene i Stillehavet sitt spill om å dominere de mange små øyrikene. Australia fører an.

Av Sten Inge Jørgensen

Godt hjulpet av medias skildringer fra reisene til Thor Heyerdahl, Erik Bye, og nå sist Erlend Loe, har nordmenn i årtier faktisk hatt et utilsiktet korrekt bilde av Stillehavsøyene. Dette nemlig fortsatt åstedet for den hvite manns erobringer, om enn på en mindre eksotisk og eventyraktig måte enn de overnevnte har gitt uttrykk for. De små øysamfunnene ser nok harmoniske og uskyldige ut på TV, men i virkeligheten er de meget viktige strategisk brikker for de regionale stormaktene. Mens Storbritannia og Frankrike tidligere dominerte området, er nå Australia, USA, Kina, Japan og Indonesia stadig mer aktive.
Særlig Australia ser ut til å innta en lederposisjon, etter flere ambisiøse utspill den siste tiden. Under møtet mellom de 16 medlemsstatene i Pacific Island Forum (PIF) forrige uke foreslo den australske utenrikskomiteen at hele Stillehavet omgjøres til en økonomisk og politisk enhet, inspirert av europeisk frihandelssamarbeid, med den australske dollaren som felles valuta.

Provoserende forslag. Ideen er foreløpig for kontroversiell til å få konsekvenser i nær fremtid, selv Australias president John Howard er forsiktig med å omfavne den. Før flere av øystatene fikk sin selvstendighet brukte de nemlig denne valutaen, så forslaget har en utpreget kolonial klang. Men i praksis fører regjeringen i Canberra nå en politikk som tar sikte på å lede et stadig tettere samarbeid med øystatene.
Observatører regner terroristangrepet på Bali i fjor høst – da 88 australiere ble drept – som startskuddet for flere av de nye strategiene. Det skal etableres både militær- og politisamarbeid i stillehavsregionen, blant annet med sikte på humanitære intervensjoner.
Flere av øystatene i Stillehavet har såpass store interne problemer at de har havnet i høyrisikogruppen for internasjonal kriminalitet og terrorisme. I sommer gikk en Australia-ledet fredsbevarende styrke på 2 200 mann inn på Solomon-øyene, som har vært herjet av borgerkrigslignende tilstander. Under en pressekonferanse i den anledning sa Howard at «mange av disse landene er for små til å være levedyktige. … og vi er nødt til å utvikle en tilnærming som man noe løselig kunne kalle… 'samordnet regional styring'.»
Under det overnevnte møtet ble det for første gang valgt en australier som leder for PIF: den pensjonerte diplomaten Greg Urwin, som er bosatt på Fiji-øyene.

Postkolonialisme. Sosialantropolog Thorgeir Storesund Kolshus har årelange opphold i Stillehavet bak seg. Han forteller at Australias holdning blir oppfattet som utpreget kolonialistisk.
– Stillehavsfolket føler at Australia nok en gang viser sin arroganse og mangel på følsomhet i forhold til sin rolle som storebror og postkolonial aktør. Øystatene brukes som brikker i et spill som skal tjene Australias interesser, noe som kommer spesielt godt til syne gjennom utplasseringen av flyktninger australierne ikke ønsker på sitt eget territorium, på stillehavsøyer.
Bak det høystemte snakket om samarbeid og utvikling befinner det seg en helt annen virkelighet, mener Kolshus:
– Australia støtter for eksempel Indonesias okkupasjon av Papua og aksepterer stilltiende den hensynsløse nedhuggingen av regnskogen, fordi de vil ha allierte i kampen for å stanse flyktningene fra nord. De presser samtidig Papua Ny Guinea til å ikke støtte selvstendighetsbevegelsen på Papua.

Svake stater. Selv om de fleste stillehavsstatene i dag har formell selvstendighet, er de så økonomisk og politisk svake at det er lett for stormaktene å dominere. Kolshus forteller at dette foregår på en rekke ulike måter:
– USA er til stede med tungt forurensede militære baser og treningsleirer. Frankrike og til en viss grad Storbritannia, tviholder på restene av sine imperier, blant annet med tvungen språkopplæring av sine språk som betingelse for fortsatte bidrag til skolevesenet. Australia, Kina og Japan kjemper på det økonomiske feltet, med Stillehavet som sitt nærmarked. Det hele forvanskes av at øystatene ofte har et politisk lederskap som benytter seg av tradisjonelle strategier som å gi gaver, som takk for politisk støtte. Dette trekker det meste av de som oftest svært begrensede naturressursene, i de respektive land.
Frankrike besitter fortsatt Ny-Caledonia og Fransk Polynesia, og er i tillegg spesielt aktive i Vanuatu. La Francophonie, organisasjonen av fransktalende land, markedsføres som et område med nærmest ubegrensede muligheter for de som går ved fransktalende skoler, forteller Kolshus.
– Det er for så vidt riktig at det finnes ett og annet stipend. Men problemet er at barna ikke kan fransk når de begynner på skolen, og i praksis faller av utdanningen allerede fra dag én. Lærerne i provinsene og rurale strøk behersker dessuten ofte dette språket svært dårlig. Resultatet blir en sementering av klasseskiller, hvor de få mulighetene til lønnsarbeid som finnes forbeholdes barna av en liten urban elite.

Stormaktene dominerer. Verdens mest folkerike stat er tungt til stede over hele Stillehavsområdet, først og fremst som handelsfolk. I Indonesia ha kineserne flere ganger blitt utsatt for forfølgelse og drap. Men i de små øystatene lenger øst, har de et langt friere spillerom.
– Det er kinesiske bosettinger i nesten alle stillehavsnasjonene. De dominerer engrossalget til småbutikkene i provinsene gjennom kontroll over småskipsflåten. Men det er først og fremst fiskeriressurser Kina er ute etter på lengre sikt, de har for eksempel betalt byggingen av Vanuatus nasjonalforsamling. På grunn av den nevnte gavementaliteten blir det ikke lett for nasjonalforsamlingen på Vanuatu å vedta noe som står i strid med Kinas interesser senere, sier Kolshus.
Stillehavet er kanskje det viktigste militærstrategiske området for verdens eneste supermakt, USA. Flere steder hvor amerikanerne har baser og treningsleire er det ikke mulig for lokalbefolkningen å utvikle en selvstendig økonomi, basert på for eksempel turisme eller fiske.
– USAs basepolitikk har mye til felles med den franske atomvåpenstrategien; betal nok så kveles den interne motstanden. På Marshalløyene, hvor amerikanerne driver stupbombetrening, hevdes det at de også tester taktiske atomvåpen, sier Kolshus.
Han legger til at USAs basepolitiske interesser dreid seg bort fra Atlanterhavet og mot Stillehavet etter Sovjetunionens fall.

Skatteparadiser. Hele 90 prosent av Stillehavets befolkning driver med lavteknologisk jordbruk eller fiske. Flere av øyene er likevel mest kjent for sin funksjon som skatteparadiser – sorte hull i den internasjonale økonomien. Denne spesielle bankvirksomheten har imidlertid møtt motbør de siste årene. Etter trusler fra verdens stormakter er flere land i ferd med å åpne for mer innsyn. Nauru er eneste land igjen på svartelisten.
– Presset fra det internasjonale samfunnet har ført til en del opprydding. Ta for eksempel Vanuatu, som hadde 40 registrerte banker før kravet til lisensiering ble fremsatt. Nå er det bare 15 igjen, og man antar at flere av disse også vil falle fra etter at kravene om innsyn forsterkes.
Akkurat på dette punktet mener Kolshus at presset utenfra er gunstig.
– Det har vært mye problemer knyttet til skatteparadisvirksomheten. Den har tiltrukket seg lykkejegere og bedragere av mange slag. Så store penger er involvert at dette også tidvis har medført politisk ustabilitet.
Uortodokse næringsveier er det imidlertid ikke slutt på. Enkelte land tjener gode penger på å huse dataservere for internasjonale pengespill. Tuvalu og Niue har inntekter fra salg av sine landkoder på internett, som gir endelsene «.tv» og «.nu».

Turisme. På grunn av beliggenheten og det forholdsvis høye prisnivået har Stillehavet foreløpig vært uten den helt store masseturismen. Fiji og Fransk Polynesia har forsøkt å sikte seg inn mot dette markedet, med direkte flygninger fra blant annet USA. Bare Australia og New Zealand ligger såpass nært at folk derfra kan reise på «sydentur» til øyrikene. Turisme er like fullt den viktigste kilden til utenlandsk valuta for stater som ikke har andre naturressurser enn fisk og landbruk.
– De siste årenes økende sosiale uro på mange av øyene har imidlertid slått sprekker i bildet av det harmoniske Stillehavsfolket, forteller Kolshus.
– En rekke av de mest populære turistmålene oppleves nå som altfor utrygge. Fiji, Salomom-øyene og Papua Ny Guinea er blant de som lider mest av dette, og det vil nok ta tid før de fremstår som attraktive reisemål igjen.

Sosial uro. Stadig flere stillehavssamfunn opplever at utlendinger flytter derfra.
Port Moresby, hovedstaden på Papua Ny Guinea, ble nylig kåret til «verdens verste by for utlendinger å bo i».
Tungt bevæpnede gjenger, såkalte «rascals», herjer i flere områder rundt byen.
– Opprinnelig var de lykkejegere som kom for å søke arbeid, men de endte som medlemmer av etnisk baserte gjenger som nå terroriserer byen, forteller Kolshus.
Han legger til at det samme mønsteret også kommer til syne på Salomon-øyene. Knappe ressurser, både på jord og arbeid, i kombinasjon med en stadig voksende gruppe misfornøyd ungdom, bidrar sterkt til dagens tilspissede situasjon.

Frihandel. Et av Australias viktigste mål i regionen er som nevnt å knytte sterkere økonomiske bånd til stillehavsøyene. I 2001 signerte Pacific Island Forum (PIF) to handelsavtaler om tettere økonomisk integrasjon, overvåket av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Den viktigste av disse, Pacific Islands Countries Trade Agreement (PICTA), har som mål å skape et frihandelsområde i regionen innen 2012.
Flere røster på den politiske venstresiden i Australia og New Zealand har protestert mot denne utviklingen. Den australske ukeavisen Green Left Weekly brakte forrige uke en lengre analyse av temaet, hvor de konkluderte med at et frihandelsregime vil bety en katastrofe for de små øystatene. De argumenterte blant annet med at handelsbalansen allerede er så ujevn at de store landene kommer til å forsterke sin posisjon. Australia eksporterte for eksempel i perioden 2001–2002 varer for 64 millioner dollar til Salomon-øyene, mens de bare importerte for to millioner dollar.
Avisen benyttet også anledningen til å minne om at stormaktenes utnyttelse av naturressurser på øyene ofte ikke kommer lokalbefolkningen til gode. Bare tre prosent av omsetningen fra en australsk gullgruve på Solomon-øyene blir igjen på stedet, skriver avisen.

U-hjelp med bismak. Det sier seg selv at småstater med en økonomi på størrelse med en middels norsk kommune kan ha et vanskelig utgangspunkt når representanter for stormaktene kommer på besøk med «gode tilbud». Utviklingshjelpen utgjør en betydelig andel av stillehavsstatenes økonomi, og i flere tilfeller er overføringene så store at landet ikke ønsker selvstendighet av frykt for å gå konkurs.
Selv om det er mange hederlige og genuine forsøke på å hjelpe den fattige befolkningen, finnes det nok av eksempler på at bistanden inngår i en større strategisk plan. I Papua Ny Guniea har kontroversene rundt gjenkravene til den australske u-hjelpen nådd nye høyder i sommer. Planleggingsministeren nektet nylig å møte en representant for AusAID, det australske svaret på NORAD. Nå diskuteres det i pressen hvorvidt landet fortsatt bør motta utviklingshjelp fra Australia når den kommer med så mange forbehold.
Ifølge organisasjonen AID/Watch går hele 70 prosent av den australske u-hjelpen i praksis til landets egne konsulenter og ekspertise. Disse reiser rundt på øyene og foreslår strukturelle økonomiske endringer i bytte mot penger.
Thorgeir Kolshus synes bistanden til Stillehavet burde ha et mer lokalt fokus:
– Bistanden burde konsentreres om forbedring av infrastruktur, vann og elektrisitet, samt pålitelig kommunikasjon og sikker markedstilgang gjennom et nettverk av småskip. Dette vil kunne skape den forutsigbarheten som muliggjør en bærekraftig utvikling gjennom lokalt initiativ, og skaper penger der de trengs mest.
Han presiserer:
– Det er nok et evig dilemma at bistand har en tendens til å passivisere og skape klienter. Men i Stillehavets tilfelle er dette spesielt påfallende, fordi kulturene tidligere har vært så innovative i forhold til nye utfordringer.



Publisert 29. august 2003. Ikke tilgjengelig online

www.antropologi.info