1000 års innvandring til Norge

KNUT KJELDSTADLI og GRETE BROCHMANN Aftenposten 27.5.2002

Norsk Folkemuseum åpner 28. mai utstillingen "Mulighetenes land?" om innvandring til Norge fra tidlig moderne tid til i dag. Utstillingen bygger på verket "Norsk innvandringshistorie", som kommer ut ved årsskiftet 2002-2003.

Norge er et ungt innvandringsland, sier man gjerne, og tenker på at pakistanere, marokkanere og tyrkere begynte å komme til Norge senere enn til andre land i Europa. Likeledes heter det at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn mot slutten av det 20. århundre. Utstillingen "Mulighetenes land?" er et vitnesbyrd om at historien kan leses på andre måter.

Fra det tidspunktet man kan snakke om staten Norge, faktisk mer enn tusen år tilbake, har folk innvandret fra andre strøk og fra fremmede sammenhenger. Mange har slått seg til, andre har vandret videre. Hvordan har møtet mellom innvandrere og bofast befolkning artet seg? Hva har skjedd med innvandrerne selv, og hvordan har de påvirket samfunnet? Tanken bak utstillingen - og historieverket - er å undersøke hvilke perspektiver som åpner seg for vår samtid ved å følge disse sporene bakover i tid. Finnes det mekanismer og prosesser knyttet til kulturmøter og det som i dag kalles etniske konflikter, som danner mønstre gjennom historien? Eller har klasseforhold vært viktigere i å prege møtet mellom nykommere og innvånere?

Samtidsforskeren studerer et landskap der både figur og bakgrunn er i bevegelse. For å gripe spenningen mellom kontinuitet og forandring må nåtiden omgjøres til fortid, og løpende prosesser holdes fast. Man må gjennomføre den umulige øvelsen det er å tre ut av landskapet, eller i det minste skape tilstrekkelig distanse til å kunne fokusere. Historien kan hjelpe oss i denne øvelsen, slik at vi ikke vil bli nærsynte og hjemmeblinde i vår egen periode.

Én innsikt er at selv om det tidligere har eksistert både etnisk definerte klassemotsetnigner, kulturkonflikter og angst for fremmede, så er disse spenningene blitt tonet ned over tid, ja forsvunnet på lengre sikt. Tid er ikke bare en konstituerende dimensjon i historieskrivning, men også en ledsager når det dreier seg om tilpasning, integrasjon og hjemliggjøring for nye samfunnsmedlemmer. Så er spørsmålet: Hvor lenge er "lengre sikt", hvor lang tid tar tilpasning?"

Integrasjonspolitikken har spilt fallitt," blir det sagt i dagens offentlighet. Det vises til mistilpasning, kulturkonflikter og marginalisering i kjølvannet av den såkalt nye innvandringen. Tidsperspektivet er fra tidlig på 1970-tallet, 30 år, altså det man vanligvis regner som én generasjon. Historisk sett er det en kort periode. Et grunnleggende spørsmål i dagens situasjon er om slike utsagner uttrykk for en ahistorisk utålmodighet - at lærdommen fra historien tilsier optimisme på sikt. Eller er nåtidskonteksten så forskjellig fra tidligere tider at historiske erfaringer er irrelevante, slik at alarm og beredskap forsvarer sin plass?

Er det i det hele tatt forsvarlig å sammenligne tidligere tiders innvandring med situasjonen i dag? Eller er situasjonen så annerledes at en sammenligning med tidligere tider blir villedende? I favør av dette synet nevnes iblant at omfanget av innvandring er større i dag, at svært mange kommer fra det som kalles "fremmedkulturelle" samfunn, spesielt at folk har en annen religion, og at de nye innvandrere klart ser annerledes ut.

Historiske paralleller er alltid kompliserte; situasjonene er aldri identiske. Spørsmålet er om de er lik nok i grunntrekkene, strukturelt sett. Svarene må bli sammensatte.

Antall? Jo, det er flere i dag, 5,6 prosent var født utenlands i 2001. I år 1900 var det 2,9 prosent. Størrelsesordenen er altså ikke helt forskjellig. Så regnes det med at tallet i dag vil stige raskt, blant annet på grunn av at det fødes gjennomsnittlig flere barn blant innvandrere enn blant nordmenn. Noe er det nok i dette, men samtidig synes mange immigrantgrupper etter noe tid å tilpasse seg flertallets adferd på dette punktet.

Kulturell avstand? Jo, kanskje. Men dette kan ikke måles med noen "kulturtomme-stokk": Dette er ikke absolutte, objektive størrelser - "avstand" er mest et spørsmål om hvordan forholdet oppfattes. Grupper vi i dag betrakter som meget lik nordmenn, kunne bli sett som fjerne før. Arbeidersamfunnene i Smålenene (Østfold), som sognet til Venstre, skrev i 1898 om alle de "agalause og ærelause folk" som strømmet inn, altfor lett. "Dei fører vondt med seg, og breider vondt um seg. Og norskdom og nordmannskap vert kvævd." Ja, ble det ikke satt en bom for alle "trengjande og farkar" fra andre land, ville det bli "det norske folks ruin". Og hvem var det en primært siktet til? Jo, svensker, de fleste av dem fattigfolk og vanlige arbeidsmenn som prøvde å slå seg igjennom i Norge. Hadde du svensk mor og norsk far, risikerte du å bli kalt "bastard".

Religion? Islam er forskjellig fra kristendom, det er sant. Men katolikkene ble oppfattet med betydelig skepsis i flere legfolkskretser - mon ikke paven var Antikrist? Og de mosaiske trossamfunnene har også tidligere gitt erfaring med annen religion. Striden om den jødiske slaktemåten, schächtningen, var i mellomkrigstiden større enn dagens halal -kjøtt.

Utseende: Jo, det eret faktum at flere i dag for eksempel har mørk hud. Men det avgjørende er hvilken betydning utseendet tilskrives. Rundt 1900 kunne en forsker som hevdet at det var dype mentalitetsforskjeller mellom kort-skaller og langskaller i Norge som forklarte hvorfor de stemte Høyre og Venstre, bli valgt inn i Vitenskapsakademiet. På samme vis som vi i dag synes at skallemåling er en underlig praksis, kan det tenkes at mennesker i fremtiden vil synes at det er merkelig at hudfarge en gang ble tilskrevet betydning.

Antall, kultur og utseende er med andre ord kanskje ikke avgjørende. Derimot er det to nye forhold som kan gi en annen utvikling i dag.

Det første gjelder arbeid: I tidligere tider kom hovedsakelig eksperter eller arbeidsvandrere, grupper som begge fylte en funksjon i mottakssamfunnet. Det var lettere å bli inkludert så lenge en kunne komme med sin kunnskap eller sin almene arbeidsevne og arbeidsvilje. Etter at industrisamfunnet nådde høyden noe etter 1970, ble dette vanskeligere. En flyktning eller asylsøker er i utgangspunktet ikke hentet inn for å fylle en spesiell plass i norsk økonomi og arbeidsmarked. Det blir trolig avgjørende fremover i hvilken grad utdannelse og arbeidsliv kan gi plass for nykommere.

Det andre gjelder kommunikasjonsteknologi - fly med noenlunde overkommelige priser, medier, telefon, Internett, som gjør det lettere å reise frem og tilbake flere ganger. Én virkning kan være at innvandrere i mindre grad orienterer seg definitivt mot ett samfunn. At en pendler mellom kulturer og sosiale kontekster, kan gjøre at integrasjon får et lengre og mindre entydig forløp. På den annen side var det mange norsk-amerikanere som pendlet flerfoldige ganger mellom Sørlandet og Brooklyn uten at dette skapte vanskeligheter.

Om en da mener at historie kan si oss noe i dag, hvordan har det over tid gått med tidligere innvandrergrupper? For det første: Hvordan har de plassert seg sosialt når det gjelder yrke og samfunnsklasse? Svaret er nokså klart: Alle innvandrergrupper frem til den siste generasjon er klassemessig og sosialt sett integrert. Det er vanskelig å påvise noen forskjeller mellom dem og andre nordmenn når det gjelder yrke, i alle fall om en ser på folk i samme region. Kvener har skilt seg fra Oslo-folk med hensyn til utdannelse, men ikke fra det øvrige Finnmark eller Nord-Troms. Et mulig unntak er etterkommere etter den tysk-danske embeds- og borgereliten, som kan synes å ha holdt seg i samfunnets høyere lag.

For det annet: I hvilken grad har innvandrere opprettholdt seg som egen distinkt gruppe eller gått opp i samfunnet forøvrig? De fleste vil i dag ikke oppfatte seg å tilhøre eller stamme fra noen spesiell historisk innvandringsgruppe, en tippoldemor fra Sverige er kanskje en familiær tradisjon, en bestefar fra Tsjekkoslovakia kanskje individuelt viktig og kan bidra til en symbolsk etnisitet, men er ingen kilde til gruppeidentifikasjon. De svenske arbeidsvandrerne - den store innvandrergruppen på 1800-tallet - er assimilert, det vil si den har gått restløst opp i flertallsbefolkningen. Men fem historiske grupper har opprettholdt seg, og har da også fått egen rettslig status som nasjonale mindretall: kvener, skogsfinner, romani/tatere, rom/sigøynere og jøder.

Den siste generasjons innvandring er en prosess under fortsatt utvikling, den videre historien er åpen. Det er nærliggende å minne om at utlendingers møter med et mottagersamfunn, som det norske, alltid har vært vanskelige- på den ene eller andre måten. Tilpasningen til et nytt samfunn er en smertefull prosess - nesten alltid.

opprinnelig URL: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article339129.ece