Martyrkultus i vekst

Påstanden om at selvmordsaksjonene som har preget nyhetsbildet stammer fra et internasjonalt terrornettverk, kommer beleilig og virker samlende for både muslimske fundamentalister og vestlige statsmakter. Men kan vi behandle disse terroraksjonene som et enhetlig fenomen, spør cand.polit. Hege Toje og hovedfagsstudent Bård Kårtveit ved Chr. Michelsens Institutt (CMI).

Publisert: 10. jun. 2003, 06:00

12. MAI KJØRTE en lastebil inn i sikkerhetspolitiets administrasjonsbygning i en by i Tsjetsjenia, og etterlot 59 døde. De fleste av ofrene var sivile, mange av dem kvinner og barn. Neste dag våknet verden opp til nyheten om nok en selvmordsaksjon, denne gang mot et amerikansk boligområde i Riyadh, Saudi-Arabia.

Onsdag tok to kvinnelige selvmordsaksjonister i Tsjetsjenia livet av 14 personer i et attentatsforsøk på landets fremste kandidat i det forestående presidentvalget. Natt til 17. mai ble minst 41 mennesker drept i fem selvmordsaksjoner mot sivile mål i Casablanca. Mandag 19. mai ble fire israelere drept av en kvinnelig selvmordsbomber på et kjøpesenter i Israel.

Som våpen er disse terrorhandlingene effektive.

De er vanskelige å avverge ettersom de ikke reserveres militære mål, og skaper en generell unntakstilstand og frykt i befolkningen. Siden myndighetene ikke makter å beskytte sine innbyggere kan deres legitimitet utfordres.

SERIEN AV SELVMORDSAKSJONER som vi i den siste tid har vært vitne til, har utløst spekulasjoner om al Qaida-nettverkets rolle som koordinerende instans. Det er mye som tyder på at al Qaida på en eller annen måte kan være innblandet. Men å behandle serien av selvmordsaksjoner som ett fenomen ý internasjonal terrorisme - er likevel ikke uproblematisk. For å forstå hvorfor mennesker går til det ekstreme skritt å sprenge seg i luften, må en ta utgangspunkt i de konkrete kontekstene der disse voldshandlingene inngår som politisk ytring. Palestinske, tsjetsjenske og al Qaida tilknyttede selvmordsbombere kan alle defineres som terrorister, ettersom de bruker vold mot sivile som middel for å oppnå politiske mål. Dersom en går disse selvmordsaksjonene nærmere etter i sømmene, oppdager en imidlertid vesentlige forskjeller.

Al Qaida ble etablert i 1989 i Afghanistan av arabiske krigere som hadde kjempet mot den sovjetiske invasjonen på 80-tallet. Lederen bin Laden etablerte kontakt med muslimske organisasjoner i bl.a. Sudan, Somalia og Yemen. I løpet av få år vokste al Qaida til å bli et internasjonalt nettverk med baser i store deler av Afrika, Sentral-Asia og Sørøst-Asia. Det er imidlertid uklart hvor enhetlig og tett forbundet al Qaida-nettverket er. I flere av landene er støtten marginal. I 1996 erklærte Bin Laden hellig krig mot USA grunnet amerikanernes militære nærvær i Saudi-Arabia og deres støtte til Israel. Deres politiske agenda er å styrte vestligorienterte sekulære regimer i den muslimske verden ved å angripe vestlige mål i Midtøsten. Bombeaksjonen i Riyadh er et eksempel på slike al Qaida-aksjoner.

DE ISLAMISTISKE bevegelsene Hamas og Islamsk hellig krig var lenge alene om å bruke selvmordsbombere i sin kamp mot Israel. Den nye Intifadaen førte til at også sekulære organisasjoner, som den Fatah-tilknyttede Martyrbrigaden, begynte å ta i bruk denne aksjonsformen. I løpet av de to og et halvt årene siden opprøret startet, har palestinske selvmordsaksjoner krevd minst 300 israelske liv. Det finnes flere organisasjoner i de okkuperte områdene som har økonomiske midler, teknisk utstyr og militær ekspertise til å gjennomføre slike selvmordsaksjoner inne i Israel. Mer urovekkende er det at hundrevis av frivillige som står klare til å ta på seg slike oppdrag ý og at disse aksjonistene etter sin død hylles som helter.

Denne martyrkultusen har vokst seg sterkere i takt med at Israels militære hardkjør har lagt det palestinske samfunnet i ruiner, og skapt en humanitær krise der halvparten av innbyggerne i Gaza og på Vestbredden er avhengige av internasjonal hjelp. Selvmordsaksjoner er et effektivt uttrykk for den fortvilelsen man finner blant palestinere i dag, i et samfunn hvor ingen tror på forhandlinger med den sittende regjeringen, og hvor omfattende militære overgrep har bidratt til økende hat ovenfor Israel.

EN VIKTIG FORSKJELL mellom aksjonene i Israel og Tsjetsjenia er hvem selvmordsbomberne er og på hvilket grunnlag de rekrutteres. I Palestina har det stort sett vært unge, ugifte menn som alene begår handlingen. I Tsjetsjenia har det ofte vært kollektive aksjoner, der selvmordsbomberne har vært både eldre og yngre, kvinner og menn. Det mest slående eksempelet er selvmordsaksjonen mot den tsjetsjenske regjeringsbygningen i desember i fjor, som kostet over 80 mennesker livet. En familiefar og hans to tenåringsbarn sto bak. I Midtøsten har den israelske sivilbefolkning vært offer for terroraksjoner. I Tsjetsjenia rammes også den tsjetsjenske befolkningen, selv om aksjonene har vært rettet mot militære og politiske mål. Selvmordsaksjoner ser dessuten ikke til å nyte like bred oppslutning i den tsjetsjenske opinion, som blant palestinere på Vestbredden. Aksjonistenes motiver skiller seg også fra hverandre. Mens det i palestinsk sammenheng har vært trukket frem politiske og religiøse overbevisninger som drivkraft i rekrutteringen, er de tsjetsjenske terroraksjonene blitt presentert som personlige hevnaksjoner. For den tidligere nevnte familien som vervet seg som selvmordsbombere ble motivet oppgitt som tap av hustru og eldste sønn i krigshandlinger. Under gisselaksjonen på Dubrovka-teateret i Moskva ble de kvinnelige selvmordsbomberne presentert som enker eller som kvinner som hadde mistet sønner, brødre eller fedre i krigen mot de russiske styrkene. Denne rekrutteringen hadde imidlertid ikke vært mulig uten den årelange voldelige undertrykkelsen av den tsjetsjenske befolkning.

AT SELVMORDSAKSJONER har fått utbredelse henger sammen med al Qaidas ekspertise i opprettelse av selvmordsbrigader. Det er et kraftbudskap når kroppen benyttes som våpen. Massemediene spiller en viktig rolle i formidlingen av denne politiske ytringsformen, og fungerer i enkelte tilfeller som den reneste reklamekanal for slike terroraksjoner. Men denne formen for terrorisme ville ikke hatt slik utbredelse uten de fastlåste konfliktene som danner rammene for selvmordsaksjonene. Påstanden om at selvmordsaksjonene stammer fra et internasjonalt terrornettverk kommer beleilig og virker samlende for både muslimske fundamentalister og vestlige statsmakter. Men retorikken rundt «kampen mot internasjonal terrorisme» bringer oss ikke nærmere en forståelse av årsakene til mange av disse selvmordsaksjonene. Det kan derimot bidra til å ta oppmerksomheten vekk fra den statlig militære undertrykking og vold som kjennetegner flere av konfliktene. Slik legitimeres militære overgrep som gir grobunn for nye terrorangrep. Når trusler om terrorangrep også rettes mot Norge, bør våre politikere ha i bakhodet at «internasjonal terrorisme» er et mangfoldig fenomen som ikke kan håndteres med militære virkemidler.

Opprinnelig kilde: http://www.bt.no/meninger/kronikk/article163673