Hva kan vi lære av fisket i Tchad?
Fiskeribladet, 16.06.2006 04:00
Det er blitt tatt for gitt at privat eiendomsrett eller en avgrenset gruppes kollektive eiendomsrett til fisken og en påfølgende utestengelse av andre, er en forutsetning for økonomisk lønnsom og økologisk bærekraftig ressursbruk. Men i Tchadsjøen i Sentral-Afrika har den åpne tilgangen for folk utenfra vært en styrke for ressursbruken, konkluderer en ny doktoravhandling fra Universitetet i Tromsø.
Bjørn Arntsen har som den andre ved Universitetet i Tromsø tatt doktorgrad knyttet til Visuelle kulturstudier. Det betyr at han leverer film som en del av doktorarbeidet. Arntsen disputerte 18. april for graden dr.polit med avhandlingen "Fleksibilitet, flertydighet og forhandling. Kamerunske kotokoer og maliske immigranter i et fiskerisamfunn ved Tchadsjøen" samt filmen "Fisken kommer med regnet."
Tchadsjøen ligger i Sahelbeltet og deles av Kamerun, Nigeria, Niger og Tchad. I denne sørlige utkanten av Sahara foregår et av de større innlandsfiskeriene på det afrikanske kontinentet. Med utgangspunkt i møter med mennesker i den kamerunske småbyen Blangoua, synliggjør Arntsen lokale, regionale, nasjonale og internasjonale faktorers betydning for hvordan bruken av fiskeressursene organiseres. Forfatteren ønsker særlig å tilføre nye perspektiver til diskusjonen om hvordan en kan forstå og organisere bruken av fornybare allmenningsressurser.
Kotokoene har regnet området som sitt land, men fisket har likevel vært åpent for andre lokale og langveisfarende folk. I Sahel har geografisk mobilitet vært en av de viktige måtene å hanskes med et naturmiljø i kontinuerlig endring. Folks mulighet til å flytte på seg har vært nødvendig for å overleve, men har også bidratt til å verne naturen mot overutnyttelse.
Tørke og intensivert beskatning har i de siste årene bidratt til å redusere fiskebestandene. I likhet med småskalafiskerier mange andre steder i verden trues også Tchadsjøfiskeriene av sterke eksterne krefter. Lokal forvaltning er erstattet med nasjonale og overnasjonale administrasjoner som mangler legitimitet lokalt. Bærekraftig og samfunnsøkonomisk fornuftig forvaltning av naturressursene blir av underordnet betydning. Eksemplene er etter hvert mange på at statens representanter tar seg til rette, delvis også i allianse med lokale fiskere.
De statsansattes håndtering av ressursbruken er så innvevd i det statlige byråkratiet at den vanskelig kan karakteriseres som uformell, og er av et slikt omfang at det nærmest blir misvisende å karakterisere det som foregår som korrupsjon. Det dreier seg heller om en privatisering av staten, men da uten at statens kontroll nødvendigvis er svekket. Samforvaltning mellom stat og lokalbefolkning har vært sett på som et virkemiddel som kan bidra til at bruken av allmenningsressurser ikke ender i tragedie. Men i Tchadsjøen kan statens tilstedeværelse tvert i mot bidra til å drive systemet mot tragedien.
Bjørn Arntsen (f. 1962) er fra Hamarøy i Nordland. Han er cand.polit. fra UiTø med hovedfag i sosialantropologi og har vært stipendiat tilknyttet Institutt for sosialantropologi og Visuelle kulturstudier (1997-2002) ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet.
