COPY! Article was removed from the web! www.antropologi.info

– Ikke livsfjerne – men aktive og respekterte

– Jeg blir ofte provosert når det sies at bedehusfolket er livsfjerne, og har meldt seg ut av denne verden og ikke tar ansvar i samfunnet. Dette har vært mennesker som er aktive i lokalsamfunnet, og de er blitt respektert og sett opp til.

Av Ove Eikje, Dagen 18.04.2005

Det er sosiolog Olaf Aagedal som sier dette til Dagen. Han er professor ved forskningsavdelingen på Diakonhjemmets Høgskole (DIAFORSK). Aagedal tok i 2003 sin doktorgrad på avhandlingen «Bedehusfolket. Ein studie av bedehuskulturen i tre bygder på 1980- og 1990-talet».

Fokus på tre steder

Forskeren møtte bedehusfolket i tre forskjellige bygder på Sør-Vestlandet tidlig på 1980-tallet. Han har anonymisert stedene, og kan ikke opplyse hvor han var.

– DRABANTBYGDA lå nær opptil en storby, og var preget av et stabilt og blomstrende bedehusmiljø som hadde ut-viklet seg i takt med bygda. Miljøet hadde opplevd sjokket ved å komme nær byen ved at kommunikasjonene ble forandret. Dette medførte mye tilflytting, men bedehuset opplevde ikke noen tilvekst i kjølvannet av nye innbyggere, men heller konflikter. Samarbeidet med kirken hadde tidligere gått greit, men nå ble det mer problematisk. Bedehuset opplevde blant annet kirkens ungdomsarbeid som en konkurrent, forteller Olaf Aagedal.

Han legger til at i BONDEBYGDA hadde de nylig opplevd en stor vekkelse, og miljøet på bedehuset var preget av begeistring og blomstring. Miljøet hadde fått mange nye ressurspersoner som før hadde vært sentrale i bygdas politiske og kulturelle liv. Det hersket stor optimisme i miljøet på bedehuset.

– BYGDEBYEN var en blanding av bygd og by, og et sentrum i sitt område. Her hadde det lenge vært bedehus, og miljøet opplevde brytninger mellom ulike generasjoner. De eldre stilte seg litt skeptisk til nye musikkformer og omgangsformer, men slapp likevel til noe av det nye. Samtidig var det et bedehusmiljø med god rekruttering og vind i seilene, påpeker forskeren.

14 år senere

Olaf Aagedal reiste tilbake til de samme tre stedene 14 år senere.

– Det var veldig spennende å gå inn i de samme dørene, for denne tidsperioden er så pass lang at det kunne ha skjedd store endringer.

- Jeg tenkte at hvis det hadde fortsatt slik som før i DRABANTBYGDA ved at bykulturen strømmer inn, vil nok mange av de 23 bedehusene bli nedlagt. Derfor ble jeg svært forundret over at det fortsatt var 22 bedehus, – og bare et nedlagt. Årsaken var nok ikke at det var blomstrende aktivitet på alle disse bedehusene, men at det hadde oppstått et fenomen som vi kan kalle «bedehus på sparebluss». Det betyr at man var i stand til å drive husene videre ved at noen trofaste sjeler ser det som sin oppgave, mens det er minimal aktivitet.

– Jeg har sammenlignet bedehusene med andre forsamlingslokaler som Folkets Hus og losjehus.

– Det er ikke tvil om at bedehuskulturen er utrolig seig-livet. Andre bevegelser er mye mer sårbare når det gjelder nedgang i aktivitet, konstaterer Aagedal.

Pessimisme

– Hvordan hadde det gått i BONDEBYGDA der de opplevde vekkelse?

– Bedehusfolket var her mye mer pessimistiske, for den store og samlende entusiasmen etter vekkelsen var ikke lenger til stede. Det var i kommet fram mye mer konflikter mellom ulike grupperinger i miljøet.

– Jeg brukte som sammenligning den overgangen som skjer fra forelskelse til ekteskap. Folk hadde hatt en felles opplevelse der de bare så positive trekk hos de andre, selv om det kunne være ulike standpunkt. Men etter hvert begynner det å tære på samarbeidet, og det blir spørsmål om hvem som står for den rette linjen. Jeg lærte at man skal være veldig forsiktig med å trekke bastante konklusjoner og resultater like etter vekkelser, for det tar lang tid før vi ser de permanente resultatene.

– Hvordan opplevde du situasjonen i BYGDEBYEN etter 14 år?

– De som ønsket fornyelse på bedehuset gjennom moderne arbeidsformer og et ungdomsarbeid med sitt eget miljø, hadde vunnet fram. Det var blant annet laget en egen avdeling i bedehuset for ungdomsarbeid. De hadde nattåpent hus og mange aktiviteter, og det fortsatte som et aktivitetsbedehus som vi kan sammenligne med en arbeidskirke, svarer Olaf Aagedal.

Glansperiode

– Når hadde bedehuskulturen sin glansperiode?

– Jeg har omtalt bedehusets århundre i tiden fra 1870 til 1970. Noen mener at det begynte å gå nedover med bevegelsen etter krigen, men det ble bygget mange bedehus både under og etter sist krig.

- De store omstillingsproblemene tror jeg kom når folk begynte mer å flytte og det ble en sterkere urbanisering. I tillegg ble det hardere konkurranse fra TV og moderne underholdningskultur, foruten at kommunalt ungdomsarbeid ble sterkt utbygget. At bede-huset representerte et av det viktigste lokalene i området, var ikke lenger mønsteret. Nå ble det så mange andre tilbud og livsynsmessige markeringer at bedehuset kom i en helt ny situasjon. Det var også mer fokus på høgere utdanning, som også har vært et problem for bedehusmiljøet.

– På hvilke av de tre stedene du undersøkte har bedehuset klart seg best?

– Det er nok i BYGDEBYEN med aktivitetsbedehus som har hatt mest vind i seilene og har fått størst oppslutning. Det er blitt bygd en god del slike store bedehus som minner om arbeidskirker, og de har et opplegg som kan få ganske stor tilslutning.

Aagedal peker på at det også er et spørsmål om å finne en balanse mellom å være så lik annen aktivitet at man oppleves forståelig og aktuell, samtidig som man også kan komme i fare for å bli så lik andre at tilbudet blir uinteressant.

– Bedehuset har vanligvis basert seg på frivillig innsats, og ikke lokalt tilsette som i kirken. Dette er et dilemma som mange bedehus føler på i dag. Derfor lurer flere på om de skal ta spranget og bli noe som ligner mer på en lokal menighet med egen forstander eller forsamlingsleder. Skal man gi et tilbud med full pakke der også dåp og konfirmasjon hører med? Men da har man på en måte endret litt av det som er den klassiske bedehuskulturen, der man var både aktiv i kirken og i bedehuset.

Skrekksymbol

– Hvordan synes du utviklingen har vært i bedehuskulturen de siste årene?

– Det er en forbausende grad av trofasthet og vilje til ikke å gi opp, selv om tilslutningen og de synlige resultater kan være små, og dette er imponerende.

– Men sterke sider kan også bli et problem, for bedehuskulturen er en bevegelse som er vanskelig å endre. Trofasthet kan bli en bremse for omorganisering og samling av ressurser. Jeg synes at det har vært lite nytenkning innenfor kulturen de siste årene. Man har strevet med å følge med utviklingen og å ikke miste ungdommen, svarer forskeren.

– Hvilken posisjon har bedehuskulturen i det norske samfunn i dag?

– Den blir av mange miljøer sett på som et skrekksymbol på noen av det svarteste, mørkeste og strengeste man kan tenke seg i norsk kultur og kristendom.

– Men en del av dem som har vokst opp i bygder med bedehusmiljø, kan også huske dette som en positiv del av sin oppvekst. Bedehuset var en plass der folk samles og engasjerte seg.

– Einar Førde var et eksempel på det doble forhold til bedehuset. Han kunne være en skarp kritiker, men han valde likevel «Han tek ikkje glansen av livet» som salme i sin egen begravelse. Han hadde i sin oppvekst hørt Mathias Orheim spille på glass.

– Mange som vokste opp med bedehuset, men i dag står utenfor denne kulturen, har derfor en del positive følelser til miljøet. Men i fremtiden blir det kanskje slik at folk kjenner denne kulturen bare fra det skremmebildet som vi får i film og media.

Olaf Aagedal mener at dette bildet har nok delvis vært korrekt.

– Man har i noen sammenhenger vært alt for frimodig med å knytte kristendom og frelse til bestemte kjennetegn på livssyn. Et eksempel kan være at man ikke skulle danse og gå på kino.

– Men på den annen side er skremmebildet ikke riktig når du framstiller bedehuskulturen som ei fanatisk sekt der folk lever fullstendig i sin egen verden, ikke omgås naboen og ikke er mulig å samarbeide med om praktiske spørsmål. Slik har ikke bedehusfolket vært, men det har vært personer som engasjerte seg veldig sterkt i sitt eget lokalsamfunn, satt i kommunestyret og samarbeidet i bondeorganisasjoner, sier han.

Store utfordringer

– Vi lever i en tid der det er åpenhet for åndelighet og religiøse opplevelser. Men det kan se ut til at folk med disse behovene får dem dekket andre steder enn på bedehuset. Derfor har bedehuskulturen store utfordringer i våre dager, sier Olaf Aagedal, som legger til at det ikke blir noen ny reise til de tre bygdene.

Kilde: http://www.dagen.no/show_art.cgi?art=7436

www.antropologi.info archive powered by PmWiki(pmwiki-2.2.111)
edit