:: antropologi.info ::

Hiv dem ut! Få dem vekk! I kjent FrP-stil har Arbeiderpartiet og Høyre tenkt å ta seg av de utenlandske tiggerne i hovedstaden. Antropologer opptrer ofte som opposisjonelle. Så også her. Ada Engebrigtsen sier til Dagsavisen at utspillene er umoralske.

Hun mener at utenlandske tiggere følger med på EU-lasset. De er fattigfolk som sårt trenger penger.

– Sier vi «ja, takk» til billige, polske arbeidere og fri kapital, må vi også si ja til tigging. Norge er med i et europeisk samarbeid, og da får vi søren meg ta byrdene ved det også.

Dessuten, sier hun til NRK, gjør tiggerne ikke noe ulovlig. Å kaste dem ut blir helt feil løsning:

- Det er reaksjonært og jeg lurer på om det også ikke er juridisk holdbart. At det er vanskelig, det ser jeg, men å løse det med utvisning, det blir jo en slags etnisk rensning, det synes jeg er totalt uholdbart.

Ap- og Høyrefolkene misliker tiggerne blant annet fordi tiggere etter deres mening er organiserte. Men en rapport fra Kirkens Bymisjon fastslo at de fleste ikke tilhører noe organisert nettverk.

Også antropologen (som har doktorgrad på romfolk i Romania) tviler på at en kan snakke om organisert tiggeri. De utenlandske tiggerne er, sier hun til Dagsavisen, lokale grupper eller familier som kommer hit fordi de ikke har muligheter i eget land:

– De er organiserte i den grad at de ofte avtaler når de skal avløse hverandre innad i gruppen eller familien. I tillegg finnes det mange forskjellige grupper romfolk som neppe ville samarbeidet.

Men en kan også spørre seg hvorfor det skal være kriminelt å være organiserte? Kriminolog Nicolay B Johansen tar seg av dette spørsmålet i sin kronikk Tiggerbander? som er en kritikk av Dagsavisens kampanje mot utenlandske tiggere for to år siden:

Kan hende var det vi var vitne til en organisering av fattige mennesker? Noe som burde oppmuntres?

For tigging er en usikker virksomhet og en rasjonell måte å tilpasse seg dette problemet, hadde vært å samarbeide, skriver han.

Kloke ord også fra Knut Olav Åmås i en tidligere kommentar Den «urene» hovedstaden. Som “ordensproblemer på gateplan” er tiggerne bare enda noen nye varianter av “forstyrrelser” som mange “vanlige” oslofolk forårsaker. Han nevner helgefylla og problemene den medfører - og andre typer tiggere - de irriterende folkene som selger medlemskap for Amnesty, avis- eller mobilabonnenter:

Disse to fenomenene er et like alvorlig problem for de offentlige byrommene i Oslo som tigging og prostitusjon. Dessverre er de allerede mer eller mindre akseptert - trolig fordi det er “vanlige” folk som står for dem, og ikke synlige utgrupper som lett kan herses med av politi og vektere.

SE OGSÅ:

Hvem er kriminell: EU eller flyktningene?

- Migrasjon gir kvinner makt

Etnisk fattigdom i Norge?

I ett år har hun vært på feltarbeid i Valdres. Antropolog Thea Strand tar doktorgrad i Valdres-dialekt ved Universitetet i Arizona, melder Oppland Arbeiderblad.

Strand forklarer:

- En av grunnene til at jeg valgte Valdres-dialekt, var at jeg kjente den fra før, og at Nitimen kåret den til Norges mest populære dialekt. Det ser ut som folk fra Valdres er mer stolt av dialekten sin nå. Unge folk fra Valdres tar mer vare på dialekten sin enn foreldregenerasjonen gjorde for 20-30 år siden. Faktisk tar de opp ord og uttrykk som ikke har vært i bruk de siste årene.

Strand er norsk-amerikaner, vokst opp i USA, men døpt i Strand kirke i Valdres. Hun har hele tiden holdt kontakt med foreldrenes opprinnelsesland.

Avhandlingens planlagte tittel er “Varieties in dialogue: Dialect use and shift in rural Valdres, Norway". Hun har fått American Association of University Women Awards

På en dialektkonferanse sa språkviter Brit Mæhlum at dialektene i nærområdene til Oslo (Oppland, Hedmark, Østfold, Vestfold og Buskerud) ikke står like sterkt som nordnorske og vestnorske dialekter. Sistnevnte har ofte rot i motkulturer, ifølge Nationen

SE OGSÅ:

Motstandsdyktige vestlandsdialektar

Råneren og sossen på Tynset: Ungdom viser hvem de er gjennom språket sitt

“Multietnolekt": Unge krydrer dansk med arabisk

I Finnmark: Mange norske dialekter i språkblandete områder mister sine særtrek

Antropolog Gro Follo har i en årrekke studert det norske skogbruket. Nylig forsvarte hun doktoravhandlingen “Det norske familieskogbruket, dets kvinnelige og mannlige skogeiere, forvaltningsaktivitet – og metaforiske forbindelser", melder stiftelsen Bygdeforskning.

Jeg ble ikke særlig klok av oppsummeringen (som er tatt fra avhandlingen), men hele avhandlingen kan lastes ned (pdf).

Antropologen har også skrevet en kronikk i Nationen Ordenes makt og skogbrukets synlighet og ble omtalt i Trønder-Avisa Kan for lite om skogen, i Mediaplaneten Ser ikke eier for bare trær og Bladet Forskning Jenter til skogs

Nå er masteroppgaven om FrP på nett. Antropolog Thomas Hongseth Sverdrup har vært på grillfest med FrP, stått på stand og vært på mange møter i lokallaget.

Antropologen har vært mest interessert i hvordan FrP-ideologien skapes. Oppgaven gir også noen pekepinn på hvorfor FrP er blitt attraktiv for medlemmene:

Mye av oppmerksomheten har vært rettet mot partiets økende oppslutning blant velgerne. Det har derimot ikke vært svært lite fokus på den økende oppslutningen av medlemmer.

I motsetning til RV som Thomas Hongseth Sverdrup har oppsøkt i begynnelsen av feltarbeidet, har FrP-medlemmer lite politisk erfaring fra før. FrP legger til rette at også folk uten erfaring føler seg velkommen. Dette kan bidra til å forklare at FrP er det eneste av partiene på Stortinget som har hatt en medlemsøkning de siste årene, skriver antropologen:

Medlemmene i RV sitt lokallag hadde høyere utdanningsnivå enn hva medlemmene i Fremskrittspartiet sitt lokallag hadde. Medlemmene i RV lokallaget var for det første medlemmer i andre organisasjoner ved siden av partiet. Og de fleste var, eller hadde vært, aktive i disse. Dette var organisasjoner som Nei til EU, Palestinakomiteen, Natur og Ungdom, og ulike kvinnenettverk. Ett av medlemmene i RV sitt lokallag var også leder i en av landets sterkeste fagforeninger.

(…)

Ser en på medlemmene i lokallaget sin politiske bakgrunn, har de lite politisk erfaring fra tidligere. Når de har blitt medlemmer er de blitt kontaktet og fulgt opp, og har på den måten tilegnet seg organisatorisk og politisk erfaring. Partiet inviterer medlemmene på ulike kurs hvor de får innføring i alt fra politisk debatt, ideologi og i byråkratiske prosesser i kommune og bydel. Medlemmene fremhever også at denne prosessen har et inkluderende element ved at tilbudene er tilrettelagt, slik at det spiller liten rolle om man har åtte års universitetsutdannelse eller ikke har noen skolegang overhodet.

(…)

Jeg vil hevde at den måten partiet møter sine nyinnmeldte medlemmer, kan bidra til å forklare at det er det eneste av de partiene på Stortinget som faktisk har hatt en medlemsøkning de siste årene. På bakgrunn av hva medlemmene i lokallaget forteller, kan det se ut til at partiet lykkes å møte sine nye medlemmer på en inkluderende måte. Noe som kanskje kan bidra til at terskelen for å bli aktiv for partiet senkes.

Antropologen har lagt merke til at medlemmene fremstiller både partiet og seg selv som stigmatisert. Ved å stadig komme tilbake til bestemte nøkkeltemaer skapes det samhold. Og disse nøkkeltemaene er innvandring og “sosialistene” (= opposisjonen). Sentralt er hvordan medlemmene bekrefter hverandres historier om innvandrere og “sosialistene", mener han.

Mange av oss har lagt merke til at nesten hver nyhetssak i blir omformulert som en sak om innvandring i nettavisenes kommentarfelt. Lignende opplevelser har også antropologen hatt. Han forteller om en samtale før det første styremøtet etter sommerferien. De snakker om hva de har gjort om sommeren:

Solveig hadde vært mye oppe ved Djupetjernet, et populært badevann ikke mange minuttenes gange fra boligområdene. Hun påpeker hvor ille det er at folk griller oppe ved vannet. ”Det burde vært forbudt.” Hun påpeker at uansett hvor man gikk rundt det vannet ble man sittende i grillosen. ”Særlig ille er det med innvandrerne. De tar med hele storfamiliene, sitter der oppe og griller alle måltidene…Det burde vært forbudt.”

Et annet eksempel fra grillfesten før valgkamp-åpningen:

Etter at alle rundt bordet hadde hilst, kom samtalen raskt inn på innvandring. Mathias spurte hvor mange stemmeberettigede det var i Norge, George svarte at han ikke viste. Regnet litt på det. I utregningen sier George ”Så har vi 350 000 nye landsmenn da”. ”Det er 350 000 for mange” kvitterer Mathias raskt. ”hehe, ja det er hva jeg sier også” svarer George. Dermed hadde de funnet tonen.

Antropologen kommenterer:

Når Solveig trakk frem et nøkkeltema i samtalen, var det mens hun snakket med personer som hun ikke kjente noe særlig fra før. I den sammenhengen kan det sees som en måte å bryte isen på ved å lede samtalene inn på et område hvor en antar at man deler oppfatning. Håkon bringer islam og muslimer på banen som en måte å få de andre med i samtalen.

Relasjonen til “de andre” er sentralt i disse nøkkeltemaene, skriver han. For å forstå relasjonen mellom Fremskrittspartiet og “de andre” er begrepet skismogenese nyttig. Skismogenese beskriver eskalerende selvforsterkende utviklinger:

Det som gjør det relevant å trekke skismogenese inn i denne sammenhengen er at dette har trekk av en kumulativ prosess, holdningene bygger på seg og fungerer selvforsterkende. På den måten øker avstanden mellom partene gjennom kontakt.
(…)
Venstresiden blir med andre ord oppfattet som om de vet best hva som er best for alle andre. Dette vil igjen påvirker Fremskrittspartiet sine handlinger. Det er viktig å merke seg at dette foregår i en relasjon mellom to parter, begge partene definerer seg mot hverandre.

Her er også begrepet folk flest sentralt der FrPere definerer seg mot “sosialistene” som de ser på som folk med høy utdanning, som verdensfjerne og naive, bl.a. i innvandringspolitikken:

Folk flest sin er erfaringsbasert og kommer ikke fra akademia. Slik sett kan den kanskje forståes som mer autentisk enn sosialistenes kunnskap. Bruken av folk flest kan slik sett sees å appellere til folks erfaringer og kunnskap ved at den gjør disse erfaringene likeverdige mot noe annet.

Slagordet Fremskrittspartiet for folk flest, kommuniserer at Fremskrittspartiet er åpent for alle, det formidler en folkelighet og markerer på den måten også en avstand til elitene. Ved at begrepet kan sees som inkluderende på denne måten kan en se at det vil kunne bidra skape en følelse av tilhørighet.

Dette er kun få utdrag fra oppgaven. Den er godt skrevet, lettlest og kan lastes ned fra UiOs digitale bibliotek (DUO)

I forskningsprogrammet Culcom ble det skrevet to relaterte oppgaver. - Det er viktig å forstå FrPs vekst i sammenheng med en elitistisk og normativ dom over populistiske partier, mener Tor Espen Simonsen som undersøkte høyrepopulismen i Danmark og i Norge. Om en lignende front mot “sosialister og muslimer” skriver Pål Espen Kapelrud i sin oppgave om karikaturstriden. Publiseringen av karikaturene er ikke bare rettet mot muslimer men også mot “sosialistene".

Hvilke yrkesgrupper tjener mest et halvt år etter siste eksamen? Teknisk Ukeblad har tallene klare for 32 grupper - og antropologer har havnet på 29.plass (og blir slått av sosiologene som er på 28.plass!).

Brutto-månedslønnen for en nyutdannet antropolog er 27 790 kroner som jo egentlig ikke er så verst. Antropologi er nok et fag som en ikke studerer for pengenes skyld og det tar gjerne ett eller flere år før en får en ordentlig og relevant jobb.

På toppen finner vi tannhelsefag med en månedslønn på 38 580 kroner.

Tallene er hentet fra NIFU STEPs ferske kandidatundersøkelse.

>> les hele saken i Teknisk Ukeblad

Rundt 1000 kvinner blir hvert år offer for et “æresdrap” i Punjab, men kun et fåtall av disse drapene straffes, sier antropolog Unni Wikan til Politiken.

Igår meldte avisene at en 31-årig “danskfødt kvinde med pakistansk baggrund” ble skutt og drept i en pakistansk landsby av sin svoger.

Unni Wikan sier:

Normalt bliver morderen ikke straffet. Hvis sagen kommer for retten, bliver der normalt indgået en aftale mellem den dræbte kvindes familie og morderen. Normalt giver morderen familien nogle penge i stedet for at blive straffet, eller parterne aftaler, at morderens familie giver en kvinde som brud til den dræbtes familie. Det er en anerkendt strafudmåling ved domstolene.

Drapene blir altså straffet, men på en annen måte enn i Norge. Unni Wikan er imot denne måten å straffe på når det gjelder mord:

Det er et stort problem for Pakistan, at familierne kan handle sig ud af en sag. Det burde ikke være muligt at lave en aftale om straf for mord.

>> les hele saken i Politiken

SE OGSÅ:

Muslimske kvinner slår tilbake

Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

Unni Wikan: “Dansk politi har forstått hva æresdrap handler om”

Unni Wikan: “Æreskulturer” må ikke demoniseres

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Antropolog Anne Ellingsen forsvarte nylig sin doktoravhandling Music and Ethnic Integration in Norwegian State Policies. Hun har tatt for seg Rikskonsertenes satsning på verdensmusikk som middel til
integrering. På fusion-konserter opptrer musikere fra forskjellige land samtidig. Slikt samarbeid skal gi tverrkulturell forståelse.

En fin tanke som sjelden blir realitet ifølge Ellingsens kronikk i Aftenposten. Det er først og fremst hvite mennesker som oppsøker slike konserter. Og mange musikere mente rammen er begrensende:

Mange av musikerne jeg har intervjuet, fremhevet at tverrkulturelt samarbeid i musikk kan fungere. De sa de først var positive til samarbeidsprosjekter, men at de etter hvert opplevde formen som begrensende. De var kritiske til at det ofte manglet tid til å øve sammen når musikere fra ulike tradisjoner skulle møte hverandre. De etterlyste også mulighet for et reelt valg mellom fusionprosjekter og andre konsertformer.

Både innvandrermusikere og norskættede artister uttrykker gjerne frustrasjon over ikke å få rom til å formidle sin musikk uten å delta i “integrering". Også publikum kan reagere på noe de oppfatter som rutinemessig bruk av et “politisk korrekt” konsept.

Fokuset på etnisitet innen musikkmiljøet er tvilsomt. Musikk har alltid vært “flerkulturell":

I internasjonalt musikkliv har utøverne ofte ulik etnisk bakgrunn. I markedsføringen av for eksempel Operaens ensembler, er allikevel artistenes etniske bakgrunn av underordnet betydning, mens musikken står i fokus.

Markedsføring av “verdensmusikk", derimot, fremhever utøvernes etnisitet. Reklame for samarbeidsprosjekter understreker at musikere fra ulike etniske grupper opptrer sammen. Her er fokus på at artistene faktisk kan samarbeide. Konsertene fremstilles som “grenseoverskridende” fordi de krever kommunikasjon på tvers av etniske skillelinjer.

Fusjonstilen ser hun som et symbol på velferdsstaten:

Som i et slags musikkens svar på Kardemomme by samarbeider vestlige og ikke-vestlige musikere på scenen. Slike forestillinger gir inntrykk av en kompetent og effektiv integreringspolitikk i et økende fragmentert, fleretnisk samfunn.

>> les hele kronikken i Aftenposten

Bildet øverst har jeg tatt på Folkemusikkfestivalen i Førde i 2005. Jeg skrev om slike fusjonprosjekter i teksten Globalisert folkemusikk. For kritikk av begrepet “verdensmusikk", se teksten Vi er alle fra Afrika.

Som fiskere i havet på jakt etter en stor fangst, leter biologer i den menneskelige kroppen etter genene som gir den største avkastningen, skriver den islandske antropologen Gisli Pálsson.

I boka Anthropology and the New Genetics kaster han et kritisk blikk på den islandske gendatabasen Decode, leser vi i Dagens Nyheter.

Store forventninger var knyttet til geneteknologien, spesielt når det gjelder utviklingen av medisiner. Men den har heller ført til en kommersialisiering av forskningen:

Gisli Pálsson bok är en intressant studie av den fartblindhet som ofta kommer i kölvattnet av omvälvande kunskapsutveckling, som ju både den nya biologin och informationstekniken genomgått. Det ligger en frestelse i att slippa de gamla sega strukturerna, den tröga vetenskapliga vardagen, brottningen med en förlamande komplexiteten, och i stället kunna agera snabbt för att omvandla den grå vetenskapen till gyllene mynt.

Decode er et eksempel på gensentrismen eller genetiske determinisme som ifølge Gisli Pálssons dominerer den nye biologien:

Det finns också en metaforik och retorik som samverkar med ekonomin om att skapa den ideologi som betraktar genen som den enda nyckeln till kunskapen om livet. Träddiagram och släktträd är exempel på metaforer och retoriska figurer som reproducerar determinismen och föreställningen om enkla samband mellan orsak och verkan.

Ifølge antropologen blir denne utviklingen ikke diskutert på universitetene men innen skjønnlitteraturen. Flere nye romaner tar for seg denne problematikken.

>> les bokanmeldelsen i Dagens Nyheter

SE OGSÅ:

Bioteknologi-konferanse: Samfunnsvitere vil kjøle ned ”gen-hypen”