Kritiserer undervurdering av klasseforskjeller i innvandringsdebatten

Nå er tyskeren professor ved Høgskolen i Oslo. Men hans livshistorie minner oss på at tyske og somaliske innvandrere kan ha mye til felles. Og at vi bør se mer på klasseaspekter i innvandringsdebatten.

Alle innvandrere er lei av det: Nordmennene definerer oss ofte etter vår (og foreldrenes) nasjonalitet. "Det finnes en tendens i både mediene og i forskningsmiljøene til å undervurdere klasseforskjeller og klassereiser når det er tale om innvandring, og en tilsvarende tendens til å overvurdere nasjonale forskjeller", skriver historiker Frank Meyer.

Den tyske professoren er en av 12 "eliteinnvandrere" som forteller om sitt møte med det norske samfunnet i boka Mellom to kulturer (utgitt av Sharam Alghasi, Kathrine Fangen, Ivar Frønes, Gyldendal Akademisk). Historien er spennende ikke minst fordi Meyer viser at en ikke trenger å være innvandrer for å føre en minoritetstilværelse. Også mange såkalt etniske nordmenn er dårlig integrert i det norske samfunnet.

Meyer gir innblikk i det dypt religiøse og klassedelte tyske samfunn han vokste opp i. Han følte seg hele tida som outsider - fordi han var protestant og fordi han var arbeiderklassegutt:

Kanskje hadde jeg ikke valgt å utvandre til et annet land dersom min familie hadde vært bedre integrert i bygdesamfunnet? Hadde jeg sklidd inn i majoritetssamfunnet via de usynlige og akk så mektige kanalene som majoriteten bruker bevisst og ubevisst for å vedlikeholde sin dominerende posisjon, ville det nok vært lettere å bli.

Meyer vokste opp som protestant i et tradisjonelt westfalsk bondesamfunn. "Katolisismen", skriver han, "gjennomsyret hele min barndoms verden":

"Barnehagen jeg gikk i, var katolsk og var oppkalt etter katolikkenes skytshelgen St.Antonius. Barneskolen min var lokalisert i det eldgamle klosteret, med metertykke murer, og det var fem meter under taket. Det var bare katolsk religionsundervisning, og vi små protestanter fikk en velkommen fritime da. Likevel var det slik at vi også følte oss utenfor. (...) Og senere, fra jeg var ti, gikk jeg på et gymnas der flertallet av lærerne var katolske nonner.
(...)
Katolske barn og ungdommer ble sosialisert inn i nettverkene ved hjelp av egne katolske organisasjoner som Landjugend (Bygdeungdommen). Dette var en verden som vi protestanter ikke hadde tilgang til."

Utdanningen ville han bruke til å komme seg ut av minoritetsposisjonen - noe som han lyktes med. Men også på Universitetet følte han seg som outsider. De fleste studenter kom nemlig fra godt møblerte hjem:

Foreldre betalte studieavgifter, bil, kost og losji til sine barn. (...) Jeg måtte klare meg med det staten ga meg i lån. (...) Jeg var også litt uglesett blant medstudentene på grunn av mitt dype alvor i studiene og mine gode karakterer. For meg var dette imidlertid den eneste måten jeg kunne klare konkurransen på.

Og her er vi inne i noe essensielt: Dette alvoret, skriver han, har preget ham mer enn tyskheten:

For meg var det alltid eksistensielt viktig å gjøre de riktige tinge og gjøre ting riktig. Dette var en dyd av nødvendighet fordi jeg aldri hadde noe familiært nettverk som ville dempe fallet dersom det skulle inntreffe

Så, mens andre i løpet av semesterferien reiste verden rundt, skriver han, tok han et praktikum i et byarkiv for å komme i kontakt med et relevant arbeidsfelt for historikere.

Interessant er også følgende setning: Den klassereisende har ikke råd til å være ukonvensjonell:

For oss studenter - eller kanskje bare for oss som betraktet oss som seriøse - dreide studiet seg om i mest mulig grad å etterligne professorenes væremåte. (...) I skrivingen, kritikken og de svarene som vi vartet opp med til våre kritikere, med hele måten å tenke, føle og være på, viste vi i hvilken grad vi hadde lyktes med å gjøre yrkesidentiteten til en integrert del av oss selv.
(...)
For meg fantes det ikke noe slingringsmonn når det gjaldt utviklingen av fagkompetansen og yrkesidentiteten. Den klassereisende har ikke råd til å være ukonvensjonell

I Oslo trivdes han. Han kom inn i et ung studentmiljø med mange innflyttere som ønsket nye kontakter. Det var mange gode fester og det tok ikke lang tid før han fikk seg kjæreste og en sønn. Miljøet var egalitært med mange politisk engasjerte professorer. Han fant fort sin nisje "som ingen andre kunne ta fra ham" (ble med i et forskningsprogram om Willy Brandt i Norge).

Men likevel:

Uansett hvor lenge jeg bor i Norge (...), vil det alltid være en viss sansynlighet for at min tyske opprinnelse vil telle mest for hvem jeg regnes for å være. Den som tilhører majoriteten, kan da bruke et like enkelt som brutalt maktmiddel, nemlig å påpeke at han eller hun er den "normale", og den fremmede er den som er "annerledes" eller "unormal".

Et eksempel. En kollega sier til ham "Er det fordi du er tysk at du sa det du sa?" etter en diskusjon for å løse en kinkig sak på jobben (og referansen til "det tyske" var ikke ment som kompliment!).

Meyer forklarer:

- "Er det fordi du er tysk at du sa det du sa?" - “Nei”, skulle jeg ha svart, "det er hovedsakelig på grunn av min klassebakgrunn at jeg sa det jeg sa. Og dessuten fordi jeg har reist over landegrensene." Men svaret ble ikke gitt der og da, men først utformulert et par år senere, her i denne teksten. Denne gangen smilte jeg forlegent, unnskyldende og forvirret. Gravalvoret, eksaktheten, systematikken og det helhjertede engasjementet mitt var blitt oppdaget og forklart med en underbevisst væremåte, min tyske.
(...)
Du kan få meg ut av de enkle kår, men du får aldri de enkle kår ut av meg.

Boka er blitt tidligere omtalt i Aftenposten, NRK og Ny Tid.

SE OGSÅ:

Utlending for alltid - Eliteinnvandrere med "nedslående historier"

- Det norske samfunnet er ekskluderende. Forskning på intellektuelle flyktninger

Forsket på nederlandske livsstilsflyktninger i Norge

Hovedoppgave om dølene i Troms: Nordmenn som innvandrere i Norge

For mer kosmopolitisme - ny bok: "Verdensborgeren som pædagogisk ideal"

Ny rapport: Foreldrenes klassebakgrunn viktigere enn etnisitet eller nasjonalitet

Vis billetten - du er på klassereise. Antropologen Marianne Gullestad: "Dette temaet er hot! Jeg er blitt nedringt de siste dagene"