Hva skjer med bygdekulturen?
Trenger vi flere journalister med bygdebakgrunn? Lokalaviser er en gullgruve for antropologer og hvergang jeg er ute og reiser prøver jeg å få lest lokalavisa. I Fedrelandsvennen kom jeg over et interessant leserinnlegg som handler om at avisa “ikke tar hensyn til kulturen, spesielt til språket i bygda".
Sett fra hovedstaden kan det være underlig at det skal være så store forskjeller innenfor et så lite område, men kanskje dette skyldes at det snakkes og forskes så mye mer om forskjellene mellom nordmenn og innvandrere enn om forskjellene mellom by og land. Når en ønsker seg mangfold i media, bør en kanskje også vektlegge at noen journalister har “bygdebakgrunn"?
Theodor Hovda skriver:
No er det vel meir slik at Fædrelandsvennen ignorerer dei bygdene som ligg omkring. Ikkje minst er det synleg ved samanlikning med Stavanger Aftenblad, som så langt eg hugsar attende alltid har sytt for å ha journalistar med bygdebakgrunn og med nynorsk som språk til arbeidet i bladet.
(…)
Bladet (Fædrelandsvennen), som må reknast som regional monopolavis, burde ha ansvar for landsdelen på slik måte at omsynet til kulturen både i by og bygd kunne fremjast og omhegnast. I staden har Fædrelandsvennen i høg grad øydelagt bygdespråket ved å ta frå folket i bygdene alle høve til dagleg å få lese sitt eige språk. Slik har Fædrelandsvennen stort sett øydelagt den kulturarven som nynorsken naturleg var her i Agder.
(innlegget er ikke på nett)
For ikke lenge siden var det to relaterte innlegg i Dagbladet om at “Norge slår sprekker". Her tenkte forfatterne heller ikke først og fremst på innvandrere men på forholdet mellom by og bygd: En stadig mektigere Oslo-elite ignorerer erfaringen og kyndigheten til folk utover i landet, skrev Per Olaf Lundteigen. Og ifølge John Olav Egeland føler stadig flere i Bygde-Norge seg utmeldt av storsamfunnet.
For litt over to år siden tenkte Reidar Almås, professor ved Norsk Senter for Bygdeforskning, NTNU, rundt disse spørsmålene:
Korleis kan det ha seg at noen av dei mest populære TV-programma våre, slike som «Farmen», «Jakten på kjærligheten», «Norge rundt» og «Der som ingen skulle tru at nokon kunne bu» har bygda og landbruket som bakgrunn? Samtidig som mange byfolk, særleg mellom dei unge og velutdanna, vender bygda ryggen, både mentalt og materielt?
(…)
Geografen Siri Bjaarstad har spurt Oslo-ungdom om korleis dei ser for seg dei menneska som lever på bygda i dag, og kjem opp med karakteristikkar som «harry», «rånete», «primitive» og «skeptiske». Samtidig har dei lite personleg erfaring med korleis bygdefolk faktisk lever, og dei føler ingen tilhørighet til bygda. Ved å konstruere dette bildet av bygda, greier dei også å skape eit bilde av seg sjølve som «trendy», «up to date» og «tolerante».
Dette er den gamle historia om symbolsk dominans, der den «høgkulturelle» oppfatninga i byane har hatt definisjonsmakt til å definere seg sjølv over «lågkulturen» i bygdene. Yngre mediefolk, særleg dei frå Oslo og det sentrale Austlandet, lagar forteljingar i lyd, bilde og på trykk som held liv i denne oppfatninga.
Så fortsetter forskeren å løfte fram trendsettere fra distriktet “som teiknar eit anna bilde av bygda enn dei vi kan finne i urbanistiske fordommar".
Her finner vi paralleler til innvandrings- og urfolksdebatten. Kanskje på tide med bedre samkjøring av bygde- og den såkalla “innvandrerforskningen"?
Norsk Senter for Bygdeforskning har forresten en informativ hjemmeside der de har lagt ut mange artikler.
Bildet er tatt i Elsfjord, Nordland
SE OGSÅ:
Den utbredte romantiseringen av Norges homogenitet
Kan vi snakke om en særegen vestlandsk identitet?
This entry was posted by admin and filed under Norge, Kultur tradisjon kunnskap, vi og de andre, nordmenn.
Leave a comment