Antropologi og kunst (3): "Legg til side de akademiske filtrene!"

“I møte mellom tilsynelatende ulike tankesystemer kan man se med utrolig friske øyne", sier kunstner Andrea Lange i del tre i serien om forbindelsene mellom antropologi og kunst av antropologi.info’s medarbeider Aleksandra Bartoszko.

—

Kan kunst bli antropologi? Hva kan antropologer lære av kunstnere?

Av Aleksandra Bartoszko

Tidligere har jeg snakket med Cicilie Fagerlid om forbindelser mellom hennes antropologiske arbeid og Andrea Langes kunstverk. I denne delen intervjuer jeg kunstner Andrea Lange som helt fram til igår har vært aktuell med utstillingen «Riturnella» på Stenersenmuseet i Oslo.

Aleksandra Bartoszko (AB): Cicilie Fagerlid er en av de første antropologer i Norge som blogget og delte sine erfaringer fra feltarbeid med andre. Der legger hun ut blant annet bilder av protestplakater, bannere etc i Paris; som i dette innlegget. Hva synes du om dette i forhold til dine verk? Oppfatter du hennes arbeid som kunst? Etter min mening undersøker dere noe av det samme, til dels innenfor liknende uttrykksformer. Hvordan tolker du forskjellen mellom Cicilies bilder av demonstrasjonsplakater fra parisiske gater og verket ditt Manifestation? Føler du at du har like dokumentaristisk perspektiv?

Andrea Lange: Manifestation 2009, digital C-print, akryl/akryl, 84 x 176 cm

Andrea Lange (AL): Verkets språk er ikke dokumentarisk, selv om materialet jeg benytter har en dokumentarisk karakter. Bildet «Manifestation»tar utgangspunkt i to fotografier av en husvegg i Paris. På veggen er det mange og ulike plakater limt over hverandre, det vises lag på lag av politisk engasjement og deltakelse i offentligheten. Mitt bilde fokuserer på denne handlingen – et utrykk for felleskap og for motstand – samtidig er aktuelle politiske problemstillinger representert i bildet.

Jeg fortsetter den refererte handlingen ved å montere mitt ene foto oppå mitt andre, et grep som understrekes av bildets uregelmessige format (to foto på hverandre). Slik skriver jeg meg selv inn i den refererte virkeligheten, markerer mitt ståsted, og kommenterer kunstens og kunstnerens mulighet. Bildet viser et utsnitt, ingen omgivelser. Det skapes en illusjon av plakatveggen i museet, det skjer en forflytning og en ny kontekst oppstår. 

En diskusjon om hvordan politisk opposisjon kommer til uttrykk er en tråd i min utstilling på Stenersenmuseet og går igjennom flere av utstillingens øvrige verk. For eksempel i verkene «Against the Reintroduction of Racelaws in Europe» og «Pay Attention Motherfuckers», hvor jeg i det sistnevnte tilslutter meg utsagnet No one is illegal. Samtidig som verkets forskjellige distribusjonsnivåer: gratis utdeling av silketrykket til publikum (et kunstnerisk ”høyverdig” og varig produkt) og samarbeidet med firmaet Clear Channel om visning i Oslos reklamemontre og på Oslo lufthavn, diskuterer motstandens vilkår i det demokratiske, offentlige rom.

Andrea Lange: ‘Pay Attention Motherfuckers’, 2009, Oslo Lufthavn Gardermoen

Andrea Lange: Unfinished Journey, 2009, digital C-print, akryl/aluminium, 106 x 240 cm

Andrea Lange: «Against the Reintroduction of Racelaws in Europe»
2010, digital print, A4, installasjon. Pamflett til utdeling, ubegrenset opplag

Der mediene drives av økonomiske interesser, og politikken tilrettelegger for økonomisk lønnsomhet som det eneste førende, har demokratiet opplagte problemer: hvordan kan opposisjon komme til uttrykk? I dette scenario finnes også et stadig tilbakevendende spørsmål om kunstens funksjon. 

Cicilie Fargerlid etterlyser i sitt innspill mer informasjon om konteksten rundt fotoene i verket «Manifestation». Om slik informasjon hadde vært viktig for hvordan jeg vil at verket skal oppleves, så hadde den vært integrert. I så tilfelle tror jeg ikke dette ville gjort verket mer etnografisk, men det kan utbrodere hoveduttrykket.

Enfin negre! Obama i en halslenke. Foto: JStove, flickr

Jeg kan for eksempel fortelle at bildene er tatt i Paris i månedskiftet januar-februar 2009 i universitetsområdet på Place Jussieu. På husveggen er det klistret store plakater fra organisasjonen sos-rasisme, over disse er det klistret nyere plakater for en demonstrasjon knyttet til arbeidsforhold og finanskrise, og en annen demonstrasjon rettet mot den medierte fremstillingen av bombingen av Gaza. En plakat med tittelen Enfin négre, med et bilde av Obama i en halslenke – bærer en lengre tekst av forfatteren Marc-Edouard Nabe, visstnok kjent i Frankrike for å bruke husvegger som plass for sine litterære prosjekter. 

AB: I sin oppsummering av konferansen «Fieldworks: Dialogues between art and anthropology» som fant sted i Tate Modern i London i 2003 skriver Glenn Bowman at kunstnere ønsker at kunstnen viser noe immanent ved kontekstdannende hendelser, mens antropologer, som forskere generelt, vil skille ut en struktur eller prosess fra hendelsen og fortelle den. Ville du si at kunsten din viser og ikke forteller og at den ikke er interessert i strukturene?

AL: Jeg ser kunst som handling. Den kunstneriske prosessen består i å materialisere og kontekstualisere ideer. Disse springer alltid ut fra noe subjektivt, noe som ligger på hjertet, noe jeg vil stille spørsmål ved. Jeg er absolutt interessert i strukturer på mange nivåer. Har vanskelig for å se motsetningen mellom å vise og fortelle. Når et verk synliggjør fenomener og strukturer, kan det ikke både vise og fortelle på samme tid? 

AB: Kunstneren Susan Hiller, som også er utdannet antropolog, snakker om «the labour of ‘not always conscious’ cultural analysis which precedes the making of an artwork». Glenn Bowman, snakker om «kvasiantropologiske kunstnere» og kaller verk som gir etnografiske innsikt for «pseudoethnographic reports in art». Dine verk virker å være fundert i en veldig bevisst kultur- og samfunnsanalyse. Kan man si at du også aspirerer til å være samfunnsdiagnostiker? Dersom kunsten din handler om kulturforståelse (fra individ- så vel som samfunnsperspektiv), kunne du tenke deg å vise dine verk på etnografisk eller antropologisk museum? Hvordan tror du at mottakelse hadde vært i arenaer der bildene ikke ville defineres som kunst?

AL: All kunst gjenspeiler en slags kulturforståelse. Min opplevelse av samfunnet er preget av tanker fra en rekke akademiske felt, også antropologi. Men jeg ser ingen umiddelbar naturlighet i å flytte mine verk til etnografiske/antropologiske museum. Visningskonteksten er et sentralt moment i utarbeidelsen av mine verk. Om jeg skulle stille ut i et antropologisk museum, ville jeg ønske å gå i direkte dialog med den situasjonen, da ville jeg analysere publikums blikk og forventning, og den diskursen som ellers foregår på dette stedet. 

Det finnes mye erfaring fra å presentere kunst i sammenhenger der den ikke blir oppfattet som kunst, man kan si at slik praksis er den ”relasjonelle estetikkens” grunnposisjon. Der intensjonen kan være å utfordre konvensjoner et sted, vil dette kunne forsvinne helt i forflytningen til et annet. Noen ganger kan viktige momenter i et verk bli borte når konteksten endres, verket kan til og med forsvinne helt, eller det kan oppstå nye, uventede og produktive innholdsmessige og formale møter. Det er viktig å forstå at visningskontekst påvirker lesningen av et verk, men nøyaktig hvordan må vurderes i hvert enkelt tilfelle. 

AB: Hal Foster snakker om en etnografmisunnelse (ethnographer-envy) som fortærer kunstnere. Han skriver: «[Anthropology] is the discipline that takes culture as its object, and it is this expanded field of reference that postmodernist art and criticism have long sought to make their own (…) ethnography is contextual, the rote demand for which contemporary artists share with many other practitioners today, some of whom aspire to fieldwork in every day».  Han snakker om spesiell status (eller til og med prestisje) antropologien har fått i moderne kunst. Er det kun antropologer som ser denne «etnografisering» av kunst? Eller er det et bevist grep fra kunstneres side? Snakkes det om antropologi og etnografi i kunstmiljøet?

AL: Jeg kan ikke se at antropologi og etnografi har noen særskilt stilling i billedkunsten. Diskursene i samtidskunsten er vel så mye preget av det som foregår innenfor filosofi, litteratur- og medievitenskap og populærkulturelle fenomener for å nevne noe.

Mine arbeider tar alltid utgangspunkt i noe som berører og opprører meg på et menneskelig plan. Dette er ofte paradokser og misforhold i samfunnet som kjennes presserende å snakke om. Det foregår mye samfunnsforskning innenfor de områdene jeg dukker ned i. Så jeg forsøker å orientere meg best mulig under arbeidet med mine prosjekter, det er helt naturlig. 

Når jeg bruker autentiske og faktabaserte elementer i verkene mine, er dette er en metode for å sammenføye virkelighet og fiksjonalitet. Når dette virkelig fungerer oppstår det en sterk poetisk kraft, og det er denne jeg søker. I møte mellom tilsynelatende ulike tankesystemer kan man se med utrolig friske øyne.

En del av mitt arbeid består i å gjøre pågående dokumentasjoner i form av lyd, bilde, film, tekst mm. Det er et slags innsamlingsarbeid, og om det her finnes likhet med etnografien, stopper antagelig likheten også her. I denne prosessen får mitt estetiske og politiske blikk virke fritt, også ofte svært intuitivt. I etterhånd må det gjøres valg og kunstneriske bearbeidelser, noe materiale brukes aldri, noe tas frem år senere. Det avgjørende er konteksten jeg setter materialet inn i, jeg vil skape nye koblinger, forsøke å utdype og berøre betrakteren både emosjonelt og intellektuelt. Det er her form og innhold blir uløselig knyttet sammen. Dette handler ikke om hva øyet alene ser, men om å åpne tanke- og følelsesprosesser gjennom en kunstnerisk opplevelse.

FallujahMeditations. Videostill, 2008

AB: Fallujah Meditations. Jeg vet at mange som besøkte utstillingen, lurte på om det man så i filmen var en virkelig hendelse (altså dokumentasjon) eller en fiksjon (altså manipulasjon). På etnografisk museum ville filmen nok oppfattes som «virkelig» uten at noen setter spørsmålstegn ved dens opprinnelse. Når du tenker på formålet og budskapet i kunsten din, spiller det noen rolle for deg om det du viser er dokumentert eller manipulert?

AL: Det spiller selvfølgelig en rolle for lesningen av verket om materiale er hentet fra virkeligheten eller om det er iscenesatt. Det filmatiske materialet i «Fallujah Meditations» er et opptak fra det amerikanske angrepet på byen Fallujah i Irak i november 2004. Det viser en amerikansk soldat som skyter og dreper en såret, ubevæpnet iraker i en moské. Irakeren blir skutt i hodet på kloss hold. Journalisten som filmet var under beskyttelse av den amerikanske marine som såkalt ”embedded journalist”. Etterforskerne fra marinen konkluderte senere med at soldaten handlet i selvforsvar, han ble derfor ikke tiltalt for drapet. Nyhetsinnslaget varte opprinnelig under ett minutt og ble vist verden over.



I min film er hastigheten ekstremt redusert. Dette skaper et synsoverskudd som ellers umuliggjøres i flimrende nyhetssendinger. Lydsiden er vel så viktig, vi hører en mannstemme som meditativt forteller hvordan man kan trenge dypere inn i egen bevissthet, og til slutt lage et nytt visuelt ”blueprint” av virkeligheten. Stemmen er hentet fra en selvhjelps-meditasjons-cd og den omredigerte teksten skaper motstand og kompleksitet i møte med det visuelle. 

Det er selve bearbeidelsen av det som allerede er sett, som virker i dette verket. Som gjør at man kan oppleve og tenke rundt denne hendelsen på en ny måte. Dette skjedde akkurat der og da i Fallujah, men den kalde avrettelsen av et forsvarsløst, sivilt menneske som vi her får se, vet vi at skjer i alle kriger. Det er ikonografisk. Og her kommer jeg tilbake til et av dine tidligere spørsmål: Det finnes mengder av partikulær og interessant informasjon rundt en hver referert virkelighet. Kunsten er å avstemme mengden og fokuset, forsøke å oppnå en ikonografisk kraft, der detaljer og helhet samles i et enkelt og stort ”sluttbilde”.

AB: Besøker du etnografiske, antropologiske eller kulturhistoriske museer som presenterer forskning på moderne kulturer og samfunn?

AL: Ikke ofte, men jeg finner det interessant. 

AB: Hva synes du antropologer, etnografer og andre akademikere kan lære av kunstnere? Er det noe råd du kunne gi til andre som på samme måte som deg utforsker, viser og tolker kultur, samfunn og politikk?

AL: Det måtte være å legge til side noen av de akademiske filtrene som skaper avstand, og i større grad bruke forestillingsevne og empati som aktive redskap. Jeg vil tro at dyktige fagmennesker i alle felt er reflektert rundt dette, men det kan sikkert minnes på.

Ekstra linker:

Andrea Lange forteller Utrop om sitt arbeid

Kunstneren og alvoret - Anmeldelse av Heier og Langers utstilling på kunstkritikk.no

Kunstens avmakt og kunstnerens donasjon: Anmeldelse av Lange og Heiers utstilling i bladet Billedkunst

Appell Andrea Lange. Kunstneraksjonen 2008 (pdf)

Aksjon “Against the Reintroduction of Racelaws in Europe”

Antropologisk om “illegale innvandrere”: Ikke kall dem for illegale!”

Artikkel, også antropologisk perspektiv: “Some Reasons and Conditions for a World Without Immigration Restrictions” (pdf)

Fragmenter av “Thinking about art: conversations with Susan Hiller” på Google Books

Fragmenter av “Artists in the Field. Between Art and Anthropology” av F. Calzadilla og G.E. Marcus på Google Books

Se også tidligere intervjuer i denne serien:

Kan kunst være antropologi? Hvor unik er antropologi? Intervju med kunstner Marianne Heier

Kan antropologi være kunst? Kan kunst være antropologi?
- Intervju med antropolog Cicilie Fagerlid

Aleksandra Bartoszko og Cicilie Fagerlid leder arbeidsgruppen Representasjoner av sosialt liv: Grenser for antropologi i kunnskapsproduksjon og formidling? på årskonferansen i Norsk Antropologisk Forening 7.-9.mai 2010 i Trondheim.