Takket være vinterens lockdown i Tyskland (der jeg har bodd siden 2017) har jeg begynt igjen å blogge om antropologi i mediene. Det var mye interessant jeg fant bare ved å sjekke Google Nyhetssøk - men bare på engelsk, det ble åtte nye saker de siste to ukene, se her på www.antropologi.info/blog/anthropology.

Spennende treff i nyhetssøket både på nordiske språk og på tysk ledet meg nesten utelukkende til login-bokser. Bortkastet tid, med andre ord! Trenden jeg skrev om for to år siden har forsterket seg: De allerfleste nordiske nyhetsnettsteder har forsvunnet fra det åpnet nettet, se I 2019 er blogging ikke like lett som i 2004.

Det blir altså ikke mye aktivitet på nor(di)sk, men mer på engelsk. Det blir ikke helt slutt på nordisk, håper jeg. For det finnes jo fortsatt (noen få) nye vitenskaplige publikasjoner på nordisk, og de fleste av dem er jo open access. Regelen min har (hittil) alltid vært at tekster på norsk får omtale på norsk. Vi får se hvordan det går framover, jeg holder på å teste mulighetene og håper at jeg slipper å begynne igjen med min underbetalte frilansvirksomhet som tysklærer...

For en uke siden døde en av verdens mest kjente antropologer som også var anarkist og aktivist: David Graeber. Dagen etterpå var de internasjonale nyhetsnettstedene fylt med nekrologer, det være seg New York Times, Der Spiegel eller The Guardian. Teksten i The Guardian ble faktisk dagens mestleste, som du kan lese om i min engelske oppsummering

Bare i Norden, og spesielt i Norge, var mediene tause om Graebers død. Men nå er stillheten brutt, og det var selvfølgelig Thomas Hylland Eriksen som er den ansvarlige her. I en nekrolog i Morgenbladet skriver han at Graeber "trolig" var "den viktigste antropologen i vår generasjon", en antropolog gjorde det som mange kvier seg for - å "kombinere akademisk forskning i verdensklasse med et sterkt politisk engasjement, uten å miste troverdighet som forsker eller retning som aktivist".

Mye av hans forfatterskap, skriver Thomas Hylland Eriksen, "viser at en annen verden er mulig, og at vårt samfunn ikke er den eneste løsningen."

Graeber har vært involvert i diverse demonstrasjoner, f.eks. mot Verdensbanken, han støttet fagorganisasjoner (en farlig greie i USA, ikke minst på universiteter som Yale der han fikk sparken). Det var i Occupy-bevegelsen som oppsto i kjølvannet av "The Arab Spring" der han ble spesielt kjent. Så ble han en skikkelig stjerne med boka "Debt - The first 5000 years" - en kulturhistorisk dokumentasjon på gjeldens makt. Han viser at en stor del av historiens kriser, kriger og revolusjoner er et resultat av gjeldskriser. Like mye oppsikt vakte han med boka "Bullshit Jobs. A Theory" der han viser at vi kunne jobbet mindre fordi mange jobber er unødvendige.

Thomas Hylland Eriksen skriver litt kristisk om denne siste boka. Han mener at Graeber "undervurderer at arbeid kan være meningsfylt i seg selv fordi det skaper fellesskap og en opplevelse av å bidra." Her må jeg legge til at Graeber tar utgangspunkt i det som de ansatte selv mener om jobbene sine. Graeber opptrer ikke som dommer. Jobbene det var snakk om ga absolutt ikke noe opplevelse av å bidra, ellers ville de ikke blitt omtalt som meningsløse i boka. En bullshitjobb er for Graeber "en type lønnet ansettelse som er så fullstendig meningsløs, unødvendig eller skadelig at ikke engang den ansatte kan forsvare at den eksisterer". Han skiller bullshitjobber - eller "tullejobber" på norsk - eksplisitt fra drittjobber som få liker men som må gjøres og er viktige for samfunnet.

>> les saken i Morgenbladet: Hans enorme intellektuelle energi vil fortsette å sende gnister

>> internasjonale reaksjoner på den engelske delen av antropologi.info: David Graeber dies aged 59: "One of the most original anthropologists"

OPPDATERINGER:

Matthias Hagberg skriver i Götebergs-Posten om denne nordiske stillheten:

I amerikansk och engelsk press har runorna och kommentarerna efter hans för tidiga bortgång varit många, men i Sverige har det varit förvånansvärt tyst. Alltför många har uppenbarligen missat en av de senaste decenniernas skarpaste samhällskritiker, en författare och forskare som synliggjorde samtidens mest motsägelsefulla tendenser. På många sätt var han betydligt intressantare än världskändisar som Naomi Klein och Thomas Piketty.

Nå har Ny Tid også våknet, der samfunnsgeograf Daniel Vernegg skrev en tekst om Graeber, men den ligger ikke på det åpne nettet. Dette er jo det store problemet, spesielt i Norden. Mediene har trukket seg ut av det åpnet nettet, det åpne nettet dør, det er som er igjen på det åpne nettet er ulike former av reklame.

Hvorfor er det internasjonalle samfunn på folkets side i Libanon og Belarus mens det forsvarer regimet i Mali? Sosialantropolog Sten Hagberg fra Uppsala Universitet bidrar i et intervju i Klassekampen med nye perspektiver på hendelsene i Mali. Han har forsket i regionen i lang tid - i Mali siden 2008 og i Burkina Faso i nesten 30 år.

Hva har skjedd i Mali? Etter flere måneder med protester mot regjeringen ble presidenten Ibrahim Boubacar Keita avsatt i forrige uke og militæret tok over. Mens folk flest jublet, førte kuppet til internasjonal fordømmelse fra blant annet FN, Den afrikanske union (AU), USA, den tidligere kolonimakta Frankrike - og Norge.

Til Klassekampen sier antropologen:

– I Mali generelt anser man ikke dette som et statskupp. Militæret grep inn når situasjonen i landet ikke lenger var tålelig. Jeg vil si at militæret handlet på bakgrunn av flere måneder med protester.

Han anser situasjonen som et steg i riktig retning, men man bør likevel være på vakt.

– Det finnes muligheter, og jeg ser ganske positivt på denne situasjonen. Men det er viktig å si at dette også er en farlig situasjon. Det finnes grunner til ikke å gi militæret mer makt, og det burde avholdes valg raskt. Det sivile samfunnet må følge nøye med på hva som skjer framover.

>> les hele saken i Klassekampen

Så hvorfor denne internasjonale fordømmelsen? Som i flere andre land i Afrika og Midtøsten har Vesten støttet tvilsomme herskere ut fra egeninteresse - i "stabilietens navn" og for å forhinde at folk drar til Europa. I et intervju med Radio France International sier Hagberg at det internasjonale samfunnet har investert "alt" i den gamle presidenten Keita. "Men hvem har betalt prisen?", spør han. "Det er folket i Mali. Og denne prisen er menneskene ikke lenger villige til å betale."

I en lengre tekst i GlobalbarMagazine forklarer han bakgrunnen av krisen i Mali. Voldelige rebellgrupper, islamister er en viktig del av problemet, men krisens kjerne er presidentens og regimets vanstyre. Hagberg forklarer også hvorfor han er optimistisk:

Det finns en del tecken som tyder på att det är en fredlig revolution och att den här gången så kommer saker och ting verkligen förändras till det bättre. För det första var övertagandet väl planerat och genomfördes av unga högra officerare som tycks ha färre band till politiker, partier och fraktioner i Bamako. För det andra är det militära övertagande en konsekvens av mer än två månader av folklig mobilisering av M5-RFP [opposisjonen]. Detta har också uttryckts av militärerna i CNSP [som skal opprette et overgangsstyre], samtidigt som det inte förefaller ha varit kontakter innan det militära övertagandet. För det tredje är säkerhetsläget så akut att malierna inser att detta är en chans att avsluta jobbet från revolutionen 1991 då diktatorn Moussa Traoré störtades.

Isteden for å fordømme Mali bør man støtte landet:

Den övergripande frågan som inte bara gäller Mali handlar om hur det internationella samfundet bör agera om vanstyre, misskötsel och straffrihet karakteriserar regimer som visserligen är demokratiskt valda, men som tappat all legitimitet hos medborgarna. Det är ingen överdrift att påstå att de senaste månadernas politiska utveckling i Mali sätter fingret på viktiga frågor för såväl politiska aktörer som biståndsaktörer, både i Afrika och på andra håll i världen. I Mali har säkerhetsproblemen alltför länge behandlats som militära, logistiska och tekniska snarare än sociala och politiska.

Istället för att fördöma och sanktionera Mali på ett sätt som i första hand drabbar vanliga människor skulle det vara väsentligt klokare att stötta landet att ta sig ur den akuta krisen och därmed bidra till att skapa förutsättningar för ”ett nytt Mali”.

>> les hele saken i GlobalbarMagazine

Hagberg er relativt ofte i media og anser det som viktig å stille opp og bidra med antropologisk kunnskap, skriver han på hjemmesiden sin ved Universitetet i Uppsala. Han er også redaktør ved kritisk etnografi - Swedish Journal of Anthropology som ikke bare er open access, men også "aims to foster responsible scholarship with global scope, local relevance and public engagement”. I den første utgaven (2018) skriver han og Jörgen Hellman:

The journal will support the “engaged” and “public” aspects of the discipline to increase the anthropological presence in the current public debates. Such engagements favour collaborative, joint-authorships, e.g. between junior and senior scholars, between scholars from the global North and South, scholars and activists, scholars and professionals. (...) The instant online publication of the journal without any restrictions whatsoever is a concrete way to make ethnographic voices heard well beyond the discipline.

Her finner vi også noen nyere artikler av Hagberg, bl.a. Diaspora-Driven Development and Dispute: Home-Area Associations and Municipal Politics in Mali (skrevet sammen med Bintou Koné) og The Rise and Fall of a Political Party: Handling Political Failure in Municipal Elections in Burkina Faso. Ellers skrev han i 2014 sammen med Gabriella Körling om det å forske i politisk vanskelige tider: Inaccessible Fields: Doing Anthropology in the Malian Political Turmoil (Anthropologie & développement)

SE OGSÅ:

Antropolog Madawi al-Rasheed: Våpeneksport til Saudi-Arabia = krig mot demokratibevegelsen

Antropolog: FN-operasjoner er destruktive

For korte jakker, sterke farger og hår som titter fram: Slik yter iranske kvinner motstand mot regimet

Why social scientists failed to see the Egyptian revolution coming

Thesis: That's why there is peace

Religion kan hjelpe psykisk syke mennesker til å bli frisk igjen. Derfor kan det være en fordel å bruke tro og religiøsitet i større grad i den psykiatriske behandlingen, mener antropolog Ricko Damberg Nissen.

Antropologen har skrevet en doktoravhandling om religionens rolle i psykiatrien.

Han fant ut at religion spiller bare en liten rolle for psykiaterne han snakket med, leser vi på videnskab.dk. Danmark er jo offisielt et sekulært samfunn og de færreste psykiaterne er selv religiøse. Det er heller ikke overraskende at psykiatere kan være fullstendig uinteressert i religion.

Denne holdningen til religion er ifølge antropologen uheldig. Også i offisielt sækulære samfunn er religion viktig for mange mennesker. Samtidig finnes det en del forskning på at troen kan hjelpe til å håndtere sykdom, understreker han:

Det er så nemt at tænke, det er da bare noget pjat med det der religion. At det må man lige lægge på hylden, mens man er indlagt, men for nogle er religion det grundlæggende omdrejningspunkt i hele livet. Selv om man får en psykisk sygdom, er man jo stadig muslim eller kristen eller Jehovas Vidne, også mens man er indlagt. Og der vil ens tro stadig være vigtig for en. I Danmark er religion ekstremt privat, men der er meget forskning, der viser, at positive religiøse tilgange hjælper på recovery.

>> les hele saken på videnskab.dk

Avhandlingen In That Most Secular of Rooms: The Religious Patient in Secular Psychiatry kan lastes ned fra ResearchGate. Dessuten er det flere av hans tidligere artikler tilgjengelig på nett:

Approaching the religious patient in forensic psychiatry, with special focus on ethnic minority patients (skrevet sammen med Frederik Alkier Gildberg og Niels Christian Hvidt)

Psychiatry, a Secular Discipline in a Postsecular World? A Review (skrevet sammen med Frederik Alkier Gildberg og Niels Christian Hvidt)

The Catalogue of Spiritual Care Instruments: A Scoping Review (skrevet sammen med Erik Falkø,Dorte Toudal Viftrup,Elisabeth Assing Hvidt,Jens Søndergaard,Arndt Büssing,Johan Albert Wallin og Niels Christian Hvidt.

SE OGSÅ RELATERTE TIDLIGERE SAKER:

For en kultursensitiv psykiatri: "Hør på syke mennesker!" - Intervju med antropolog Berit Rustand

Doktoravhandling: Tvangen har steget faretruende i norsk psykiatri

Disputas: Leger trenger opplæring i kommunikasjon med pasienter

Antropolog: Sykepleiere må kjenne pasientenes hverdag

AIDS:"Traditional healers are an untapped resource of great potential"

Jeg skrev nylig i bladet Forskerforum, at det er nesten ingen norske antropologer igjen som blogger. Et unntak er Oda Eiken Maraire. Hun er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen. I bloggen Livet i en storby forteller hun om feltarbeidet sitt i Johannesburg i Sør-Afrika. Det hun lurer på er: Hvordan kan vi bygge bedre byer for fremtiden? Hvem og hva er det som er med på å bestemme hvordan vi utvikler, bor og lever i byer?

I innlegget Johannesburg: En by bygget på gull gir hun oss en interessant skildring av ulikheten i byen. Denne gangen handler det ikke om svarte og hvite, men om rike og fattige. Gapet mellom rik og fattig er spesielt stort i Johannesburg. På verdenstoppen i ulikhet skrev NRK for seks år siden. Det samme melder nyhetsbyrået AP i år: Post-apartheid South Africa is world’s most unequal country. Johannesburg regnes også som byen med størst ulikhet i verden (med forbehold om grunnlaget for statistikken).

Jo større ulikhet, jo mindre trygghet: Denne tendensen ser vi flere steder i verden. De rike forskanser seg i "gated communities". De lever i parallelsamfunn, omgitt av murer og avansert overvåkingsteknologi.

Oda.Eiken.Maraire skriver:

Ulikhetene er særlig synlig i det fysiske landskapet. Når jeg gikk gjennom nabolagene denne uken møtte jeg høye murer, piggtrådgjerder, overvåkningskameraer på murene ut mot bilveien og skilt som reklamerte «you are being watched». Jeg så ikke hagene, husene og menneskene som bor der. De var skilt fra veien jeg gikk på.
(...)
Jeg bodde i et lite gjestehus den første uken. På kjøkkenbordet lå det et tosiders informasjonsark, om wifi, hvor langt det er til butikken og andre generelle opplysninger. Nesten en hel side var dedikert til sikkerhet. Den delen begynte med; «Dette nabolaget er et av de tryggeste i Johannesburg…» og deretter fulgte en lang punktliste med hvordan man kan holdes seg trygg og hva jeg må gjøre hvis jeg føler meg utrygg. Jeg fikk en panikk-knapp jeg kunne trykke på hvis jeg følte meg utrygg og da ville sikkerhetsvakter komme med en gang.

Kontrastene til Bergen kjenner man på kroppen. Blir jeg mer redd av alt dette fokuset eller er kriminaliteten en reell trussel som jeg må forholde meg til selv om jeg bor i «en av de tryggeste nabolagene»?

Hun viser til nettsiden https://unequalscenes.com/south-africa som ved hjelp av bilder viser ulikhetene i landskapet veldig bra.

Bloggen hennes finnes både på nettsidene til Universitetet i Bergen og forskning.no Hun er også aktiv på Twitter

Innlegget hennes minner meg om opplevelser i Kairo i Egypt der jeg bodde i seks år. Segregeringen der er også sterk, klasse spiller en større rolle en religion, inntektsforskjellene er vanvittige.

De rikes forakt for de fattige (klassisme) minner om den økende rasismen her i Europa. Lignende følelser er i sving. Jeg måtte spesielt tenke på en reklame til et av de gated communities utenfor Kairo som vakte mye oppstyr for et par år siden (t.v). Dessverre finner jeg ikke fram nyhetssaken fra den gang, bare skjermdumpen.

Antropolog Safaa Marafi ved American University in Cairo har skrevet en oppgave om gated communities utenfor Kairo, se tidligere innlegg Thesis: Neoliberal policies, urban segregation and the Egyptian revolution, dessuten se om amerikanske forhold Ethnographic Research: Gated Communities Don’t Lead to Security og generelt Voksende slumområder, nye former for apartheid.

Read more »

"Hvis mit studie havde foregået i Guatemala eller i Sibirien for eksempel, var der ingen, der ville have sat spørgsmålstegn ved det. Men når det foregår i Danmark, så bliver det meget kontroversielt", sier antropolog Lars Rømer.

"Der er elementer med besjæling af landskabet og fortællinger om en animeret eller magisk verden, som vi har afskrevet i det moderne samfund, men som findes her på Bornholm", legger han til.

Lars Rømer har avsluttet "et af danmarkshistoriens mest omdiskuterede ph.d.-studier", ifølge videnskab.dk. Han studerte menneskenes forhold til overnaturlige opplevelser, dvs. sagn og fortellinger om underjordiske og landskabet på Bornholm.

Det var, som videnskab.dk*s journalist Marie Barse skriver, "et klassisk antropologisk feltstudie, som man ofte hører om fra fjerne dele af verden, hvor forskere rejser ud og bor og lever sammen med naturfolk langt væk fra vores moderne del af verden".

I mange politikernes øyne var dette ubukelig forskning. "Folk er velkomne til at tale med både skove og træer - i dette tilfælde på Bornholm - men ikke for offentlige midler", sa den daværende danke uddannelses- og forskningsordfører Esben Lunde Larsen. Et nytt uttrykk ble skapt: Krølle Bølle-forskning. Krølle Bølle er en bornholmsk eventyrfigur og maskot i form av et troll.

Likevel klarte antropologen, som er faktisk født på Bornholm og bor der, avslutte sitt PhD-prosjekt. Han fant at de underjordiske og fortellingene om dem ikke er noe som hører fortiden til. De er fortsatt en del av lokalbefolkningens bevissthet. Han fant tusenvis av historier:

"For rigtigt mange er landskabet fyldt med fortællinger, og for nogle er det knyttet til underjordiske væsener. Jeg har mødt adskillige, hvor de her historier er en kulturbevarende aktivitet. Der ligger noget i, at man som forælder og bedsteforælder kan give de her fortællinger videre til sine børn og børnebørn. Det er katalysator til at knytte sig til stedet. Der er et socialt element i at fortælle historier."

Noen mener at de til og med har sett de underjordiske.

Antropologen oppdaget dessuten en sammenheng mellom historier om underjordiske og arkæologiske funn på Bornholm. Fortellingerne er altså kanskje ikke altid bare historier. Kanskje de er minner om deres forfedre.

>> les hele saken på videnskab.dk

De underjordiske på Bornholm har forresten også sitt eget nettsted, se her: https://www.underjordiske.dk

I en tidligere artikkel i Tisskriftet Antropologi fra 2013 skriver han om spøkelser. Hvis opptil hver femte dansker tror på spøkelser så har det ikke nødvendigvis men mangelen på rasjonell tenkning å gjøre.

Jeg har skrevet tidligere om lignende antropologisk forskning i Norge, se Magi og trolldom i Hallingdal: Pass deg for Haugafolket!

At det vi anser som "vår kultur" er stadig i endring, ser vi også på kirkegårdene. Kirkegården er blevet et mødested, skriver Kristelig Dagblad.

Man besøker graven ikke bare for å legge igjen en blomst, men man slår seg ned på et picknickteppe og drikker kanskje til og med en øl mens man minnes den avdøde. Dette er en tendens spesielt i de større byene, sier antropolog Gitte Lunding. Hun jobber ved Assistens Kirkegård på Nørrebro i København, der mer enn 300 000 mennesker er begravet. Kirkegården har sitt eget kultursenter som hun leder.

Antropologen sier til Kristelig Dagblad:

”Der findes flere eksempler på, at et gravsted bliver anvendt som et lille fristed. Det ses særligt, når det er en ung person, der er død, eller når døden er indtruffet meget pludseligt.

Jo yngre den afdøde er, i desto højere grad er personen stadig en del af et socialt fællesskab. Det kan for eksempel være skoleklassen eller en vennegruppe, der bliver ved med at have en social omgang ved graven. Jeg kender for eksempel til et gravsted for en afdød, der var FCK-fan, hvor kammeraterne nu kommer forbi gravstedet efter hver fodboldkamp for at inddrage den døde i fællesskabet.

Det er jo ikke, fordi man sørger mindre, når man sidder og hygger sig på graven. Det er måske i højere grad et udtryk for en demokratisering af adgangen til gravstedet. Når den afdøde har fungeret i mange forskellige sociale relationer, så tilhører gravstedet jo flere end blot dem, der er ansvarlige for at passe det.”

>> les hele saken i Kristelig Dagblad

Assistens kirkegård er forresten Danmarks første digitale kirkegård. Flere gravsteder har fått sin egen QR-kode. Ved å skanne koden med mobiltelefonen får man informasjon om den avdøde, både i form av tekst og video.

Antropologen sa til NRK allerede for seks år siden:

"En storbykirkegård er også en park. Flere gravstedseiere forteller at de valgte Assistens fordi den avdøde skal ligge "midt i livet". Slektninger og venner ønsker å treffe hverandre ved graven for å fundere over livets gang og minnes personen. QR-teknologien kan gi en ytterligere dimensjon til dette."

Først var det bare berømte personers grav (H.C.Andersen etc) som fikk QR-koden, men etterhvert ble også privatpersoner interessert.

"Stadig flere spør oss om dette. Det ser ut til at teknologien er mest aktuell når unge mennesker har fått en brå død. Jeg tror det blir mer naturlig med en digital forlengelse av våre dagers gravinskripsjoner."

Forskeren har tidligere pekt på en annen trend: vennegraver.

“Når vi ikke har lov å vise vår misnøye offentlig i gatene, er kroppene våre det eneste verktøyet vi har”, sier Laleh (24).

Laleh er en av de unge iranske middelklassekvinner som sosialantropolog Kjersti Simonsen ble kjent med mens hun var på feltarbeid. Simonsen har skrevet masteroppgave om unge iranske kvinner i Teheran. Studenten ved Universitetet i Bergen reiste alene til den iranske hovedstaden, lærte persisk og bodde i seks måneder på et studenthjem. Der fikk hun "uvurderlige innblikk inn i ungdomskultur og samfunnsliv i Teheran" som hun forteller om i nyeste utgave av Norsk antropologisk tidsskrift.

Livet som kvinne er som kjent ikke lett i Iran med alle de restriksjonene kvinner må finne seg i - eller ikke ønsker å finne seg i. Til tross for at prisen for motstand mot regimet er høy, skriver Simonsen, finner kvinner måter å uttrykke sin misnøye på.

De uttrykker sin motstand og misnøye ved å på en uorganisert og subtil måte uttrykkedet regimet omtaler som dårlig oppførsel på offentlige steder – la sjalet falle langt bak slik at håret synes, gå med litt for kort jakke, flørte med gutter samtidig som man kjører rundt i biler, eller sosialisere med det motsatte kjønn på offentlige steder.

De unge kvinnene hun ble kjent med fortalte om hvordan de bevisst gikk inn for å bære tradisjonelle klesplagg på en utradisjonell måte.

Bahar, en annen informant, sier:

Jeg kler meg som regel i sterke farger, og klær med mønster. Jeg sminker meg mye, og som du vet er leppestiften min alltid rød! Klærne mine er på grensen til hva som er lovlig, men allikevel ikke helt ulovlige. Som du har sett, er sjalet mitt er alltid plassert langt bak på hodet, og håret mitt henger veldig synlig foran. Min hensikt med å kle meg på denne måten, selv om jeg vet at jeg risikerer å bli trakassert av politiet, er å sende en beskjed til de som bestemmer om at jeg nekter å la dem fortelle meg hvordan jeg skal se ut. Dette er noe jeg ønsker å bestemme over selv, og jeg viser dette ved å balansere mellom hva som er lov og ikke når det gjelder klesstilen min.

Kjersti Simonsen har skrevet en fin tekst og jeg skulle gjerne lest mer. Det er ikke vanskelig å forstå at den er blitt kåret til den beste artikkelen fra Betwixt & Between sosialantropologistudentenes årlige artikkelsamling. Norsk antropologisk forening belønner de årlige prisvinnere, med muligheten for å få trykt omarbeidede versjoner i Norsk antropologisk tidsskrift,

>> les hele teksten av Kjersti Simonsen: Å gjøre det tradisjonelle utradisjonelt. Klespraksis, agens og motstand blant unge kvinner i Teheran (idunn.no)

>> kort intervju med Kjersti Simonsen om masteroppgaven (uib.no)

Masteroppgaven er dessverre ikke tilgjengelig på nett.

SE OGSÅ:

Betwixt & Between: Hvorfor skriver antropologer bare for hverandre? (antropologi.info, 17.2.2011)

Iransk antropolog: "Den sekulære feminismen har utspilt sin rolle" (antropologi.info, 3.9.2007)

Researched the sexual revolution in Iran (antropologi.info, 2.11.2008)

Ny masteroppgave: Hvordan jobber iranske feminister i et samfunn uten ytringsfrihet? (antropologi.info, 10.8.2005)

- Viktig å studere kvinnenes rolle i sosiale bevegelser (antropologi.info, 6.6.2006)

Sammenhengen mellom rasisme og fattigdom i Iran - Ny masteroppgave (antropologi.info, 16.1.2006)

Det er 15 år siden jeg kjøpte domenet antropologi.info og startet å blogge om sosialantropologi. I begynnelsen var nettstedet ikke mye mer enn et nyhetsklipp. Jeg postet lenker til saker jeg fant på nettet som handlet om antropologisk forskning. Etter hvert laget jeg mine egne saker, skrev bokanmeldelser, oppsummerte fagartikler og intervjuet forskere - både etablerte og ikke-etablerte, professorer så vel som studenter. Nettstedet fikk et forum, en kalender og flere andre funksjoner. Flere gjestskribenter begynte å bidra med saker som gjorde nettstedet mer interessant.

Siden 2012 har det vært stille her, både fordi en del ting endret seg i livet mitt, men også fordi nettet ble et mindre behagelig sted å være. I 2004 delte vi livet vårt uten bekymringer, det fantes ikke engang spam. Nettet ble først og fremst brukt til å kommunisere med andre, for å dele viten. Ingen tjente store penger på det. Nå er situasjonen selvfølgelig en annen. Jeg tror man kan gå så langt og hevde at de fleste nettsteder idag er kommersielle og bare et fåtall er troverdige. Om en enn googler et nytt reisemål, tysk grammatikk eller kattemat, så vil man ende opp på sider som ble skrevet for å promotere et produkt (ved hjelp av affiliate lenker og et heller tungvint søkemotoroptimalisert språk) . Til og med manger nettsteder som handler om forskning eller er drevet av universiteter, forskningsinstitutter eller forskerne selv har ikke som mål å dele viten men å promotere et produkt, dvs sin egen virksomhet. Alt det vi foretar oss på nettet, nettstedene vi besøker, varene vi kjøper, bildene vi legger ut, sakene vi poster, blir lagret og analysert av tvilsomme selskaper og brukt til minst like tvilsomme formål. Saken er ikke blitt bedre av at en stor del av kommunikasjonen har flyttet fra åpne til lukkete plattformer, dvs. fra åpne blogger til lukkete "sosiale medier" som Facebook der man først må registrere seg og opprette en profil for å kunne være med i debatten.

Samtidig er også de tradjonelle mediene blitt mer lukket for omverdenen. Et nyhetsklipp om "antropologi i mediene" er ikke lenger mulig å lage. De fleste avisene i Norden har trukket seg tilbake fra internett. De eksisterer bare som intranett for abonnentene. I gamle dager kunne vi utvide vår horisont ved å lese aviser fra hvilken som helst kant i verden.

Når jeg nå som for ti år siden bruker Googles nyhetssøk for å finne siste nytt om antropologi i media, så er det bare en håndfull saker, mindre enn ti prosent som ikke blir skjult bak en betalingsmur. Situasjonen i Norden er verre enn for eksempel i Tyskland, der fortsatt en stor del av nyhetssakene er tilgjengelig for offentligheten. I Norden dominerer dessuten det jeg ville kalle den egoistiske modellen. Man betaler for å gi seg selv tilgang. Alternativet er den solidariske modellen. Man betaler for å gi andre tilgang. Tyske taz og britiske Guardian opererer etter den sistnevnte modellen.

På ett område er bloggingen blitt mer behagelig. Flere og flere tidsskrifter kan nå leses gratis, blant annet på idunn.no der vi også finner Norsk antropologisk tidsskrift. Både det svenske (kritisk etnografi - Swedish Journal of Anthropology) og det finske (Suomen Antropologi - Journal Of The Finnish Anthropological Society) antropologitidskriftet kan også leses gratis på nett.

Her skjedde altså det motsatte av det vi så i tradisjonelle mediene. Betalingsmurene forsvant. Dessuten fikk vi tjenester som Sci-Hub og LibGen som gir oss tilgang til den delen av den akademiske kunnskapen som ennå ikke er fri. Innen akademia seiret innsikten om at det ikke gangner noen (bortsett fra noen storkapitalister i de største forlagene) når kunnskapen ikke er fri.

SE OGSÅ:

Anthropology and the challenges of sharing knowledge online: Interview with Owen Wiltshire

Antropologiske tidsskrifter med åpen tilgang

Antropologi-blogger

Nøyaktig tre år har gått siden jeg sist har skrevet noe her i antropologi.infos nordiske hjørne. På tide med en titt på det som har skjedd siden den gang: Har det oppstått noen nye initiativer innen antropologien på nett? Spennende nye blogger og nettsteder?

Jeg har kikket litt og funnet en del. Men siden jeg ikke har fulgt med så nøye den siste tida, så har jeg sikkert ikke fått med meg alt.

Det finnes fortsatt bare få antropologer som blogger på norsk, dansk eller svensk. De fleste nordiske antropologer gjør som Thomas Hylland Eriksen og blogger først og fremst på engelsk. Hvis de skriver noe på et nordisk språk, så er det avisinnlegg.

Et unntak er Trond Waage, sosialantropolog ved Universitetet i Tromsø. På nettsiden forskning.no blogger han direkte fra feltarbeidet sitt i Kamerun. Nærbilder fra langt borte - Kamerun under press heter bloggen. Siste innlegget heter Når nomadene må flykte og handler om noen av konsekvensene av borgerkrig og terror for moborororene, en nomadegruppe: “Historiene de forteller oss er voldsomme. Men stemningen dem i mellom er smilende og lett.”

Så fant jeg også bloggen rteworld, en blogg som - til tross for undertittelen “sannsynligvis norges nest morsomste blogg” faktisk er morsom. Bloggeren er en masterstudent fra NTNU Trondheim som ser etter informanter for masteroppgaven sin om, ja, blogging! Her er det saker om mange andre temaer, bl.a. en avslørende sak om verdien av utsagn som “Vi leter etter en afrikansk-utseende mann…” og en antropologisk betraktning av endringer i frisørbransjen.

De som skriver på nordisk på nett har gjerne kommersielle interesserer. De er antropologer som selger tjenester. Antropologerne.com er en slik side eller antropolog.no og Antropologisk.dk.

Sistnevnte er den mest interessante siden av de tre etter min mening, meningen med siden er mindre selvpromotering, men rett og slett antropologi. I tillegg til en blogg med innlegg som Du er ekspert - også selvom du er nyuddannet! og Israel/Palæstina-konflikten - fortællinger der forhindrer forsoning, så finner vi også en utmerket Specialedatabase med avhandlinger i fulltekst! En veldig bra side!

Antropologisk.dk er, skriver de, “et stærkt fagligt netværk af antropologer, der formidler foredrag, konsulent- og oplysningsarbejde af høj kvalitet” og blir drevet av Andreas Kambskard, Mark Buskbjerg og Line Hendriksen. Projektet ble lansert den 1. november 2012.

mere i mellem er et annet lovende prosjekt. Københavns Universitet står bak denne nettsiden og beskriver den som det “nye faglige og sociale platform for sociologi og antropologi".

Her er det både blogg, kalender, oppslagstavle og mere. Kalenderen virker oppdatert, siste blogg-innlegg er skrevet for bare tre dager siden, men dessverre etter en pause på ni måneder uten oppdateringer. Skulle ønsket at siden var litt mer utadvendt og ikke bare rettet til regionen København.

Udkantstanker er en annen dansk blogg som blir drevet av en antropolog som selger antropologisk kunnskap. “Om hvordan antropologi kan bidrage med viden og vækst i det såkaldte Udkantsdanmark” er undertittelen. Antropologen heter Marie Bøttcher Christensen og har nettopp startet opp. I innlegget Branding og lidt om os/dem forteller hun hvordan hun prøver å “selge seg selv” på en karrieremesse og har lagt ut en “atypisk CV” (se bildet til høyre) som sikkert flere kan bli inspirert av. En gode ide, må jeg si til tross for jeg er motstander av konsepetet om “å selge seg selv"…

Til slutt to blogger som ikke har vært særlig aktive i det siste. På https://charlots.wordpress.com/ blogger den danske antropologen Charlotte Jensen om helse og velferd. Hun har vært på 1½ års feltarbeid blant langtidssyke. Siste innlegg handler om trakassering av mindre privilegerte mennesker.

Antropolog Christian Groes blogger på nettstedet videnskab.dk om kjønn og seksualitet. En sejr for verdens sexarbejdere er tittelen av hans siste sak som handler om Amnesty Internationals (ai) anbefaling om å avkriminalisere prostitusjon og sexarbeid. Amnestys posisjon har ikke vært særlig populær i Norden.

Jeg fant ikke noe nytt i Sverige merkelig nok, de fleste initiativene var danske. Er det nå i Danmark det skjer? Vet du noen andre nordiske antropologisider?

Jeg har lagt til de fleste bloggene til denne nye antropologi-avisa som viser de nyeste innleggene av mer enn hundre antropologiblogger på engelsk, tysk og nordisk - se her

Jeg skal prøve å bli finkere med å skrive om nordisk antropologi framover!