MORGENBLADET

Disney, Sony og AOL Time Warner leverer underholdningen og tjener godt på det. Mindre kjent blant verdens store innholdsleverandører er selskapene som leverer kunnskap. Men de er ikke dermed mindre pengemaskiner.
Så du er kjernefysiker, sier du? Men har ikke arbeid akkurat nå? Men du vil lese tidsskriftet Nuclear Physics, sier du? Et årsabonnement koster 185 000 kroner. For dette kan du kjøpe en god bil, det er tredve tusen mer enn hva du må ut med for en splitter ny Nissan Micra. Visst er dette ekstremtilfellet. Men utgiveren av Nuclear Physics, Reed-Elsevier, vet å ta seg betalt også for sine øvrige publikasjoner. Det er nemlig slik at man verken vinner ære eller penger ved å være henvist til gratis informasjon på nettet eller folkebibliotekene.

Tilbud og etterspørsel. Universitetet i Oslo alene abonnerer på 15000 tidsskrifttitler og bruker i underkant av 30 millioner årlig på dette. Det er tilgangen til siste nytt innen naturvitenskap, teknologi og medisin som koster mest, og som Reed Elsevier er størst på. Arne Jacobsson er overbibliotekar ved Bibliotek for medisin og helsefag og har følgende å si om utviklingen:
– Det er ille. Men det har det alltid vært. Alt jeg kan gjøre er å gråte litt, og betale.
Markedet for intellektuell eiendom er besynderlig, som marked betraktet. De egentlige innholdsleverandører, altså forskerne som sender inn sin artikler, leverer stoffet gratis. Og de fleste av dem har utført forskningen på lønn fra staten. Men for at resultatene skal leses av andre innen fagfeltet, må staten, gjennom bibliotekene, betale store summer. Det markedsmessig underlige stanser heller ikke der.
– Slik systemet er bygd opp nå, så er det et monopolmarked, forteller Arne Jacobsson.
– Når man skal kjøpe en bil kan man velge mellom Ford, Saab eller Nissan. Bil får du jo uansett. Men du kan ikke bytte ut tidsskriftet Nature med tidsskriftet Science. Vi må ha begge to. Artiklene er unike, de finnes kun der de publiseres og man kan ikke gå til konkurrenten etter et alternativ. Dermed har forlagene mulighet til å sette prisen som de vil, ettersom de vet at vi stadig må kjøpe.
Prisutviklingen taler tydelig om hvilken gunstig posisjon de internasjonale forlagshusene er i. De siste fire årene har det største av dem, Nederland-baserte Reed-Elsevier økt prisene med 36 prosent. En av de andre store leverandørene, SAGE, har økt prisen med 93,5 prosent på fem år. Enda et særtrekk ved dette markedet er med på å forklare at investorer finner investeringen i store akademiske forlagshus svært interessante:
– Det er jo bibliotekene som kjøper på vegne av brukeren. Dermed er brukeren, den som etterspør, beskyttet fra å vite noe om prisen på varen. Etterspørselen er den samme uansett prisøkning.
Dette siste gjelder alle biblioteker, folkebibliotekene like mye som fagbibliotekene. Bibliotekene er i det hele tatt en anomali rent markedsmessig, et avvik, som alltid vil skape slinger i valsen for den som ønsker et velfungerende informasjonsmarked.

Biblioteket ødelegger. Bibliotekene bør slutte å låne ut musikk og film, mente Oslos byråd for kultur, Fremskrittspartiets Anette Wiig Bryn i forbindelse med kommunens bibliotekmelding. "Det undergraver markedet for butikkene som selger cd-er og dvd", sa hun. Uten at hun tok skrittet fullt ut og også nevnte bibliotekenes undergraving av bokhandlerne. Det er imidlertid det problemet hun her peker på som ligger under, prinsipielt, i de mange diskusjoner som for tiden føres i biblioteksektoren – og i forsknings- og undervisningsverdenen. Og det er akutt, ettersom digital teknikk har gjort kopien like god som originalen.
Kopierer du Nuclear Physics til en digital fil, sier du? Selger du årgangen for femti tusen, så selger jeg den videre for ti tusen per eksemplar, eller kanskje for ti kroner, inntil markedet er ødelagt.

Sindighet og overslag. I det vi nå kjenner som "Mp3-loven", det egentlig sindige forslaget til ny åndsverkslov som Regjeringen nå har oversendt Stortinget til behandling, ser vi at digitaliseringens problem gir seg utslag i interessante forsøk på begrepsmessige avklaringer. Hva regjeringen gjør er å implementere EUs opphavsrettsdirektiv i den norske lovgivningen, som skriver seg fra 1961 og 1957. Hva man prøver på er å beholde det skillet vi er vant til mellom kommersielle og ikke-kommersielle formidlere – som bibliotek og læresteder. Men hva er et eksemplar? En lenke til en artikkel på et nettsted, som en foreleser sender til sine studenter? Hva er en kopi, og hva i alle verden er å gjøre tilgjengelig rettighetsbelagt materiale? Å ha en terminal, potensielt inneholdende alt mulig, stående i et bibliotek?
Universitets- og høyskolerådet reagerer på flere punkter i forslaget til ny åndsverkslov og mener rettighetshaverne, oftest Kopinor, er blitt lyttet til i for stor grad.
"I proposisjonen legges det opp til innskrenkninger og begrensninger i utnyttelsen av materialet på internett som vil føre til helt uakseptable tilstander", skriver rådet i sin redegjørelse til Stortingskomiteen, og mener det må ryddes opp slik at utskrifter som studentene tar hjemme av materiale som benyttes i forbindelse med studier, skal anses som privat bruk, og ikke skal måtte godkjennes av Kopinor. Som bibliotekene må også lærestedene kjempe, paragraf for paragraf, for retten til å være annerledes, som en ikke-kommersiell virksomhet.

Den sømløse drømmen. Arne Jacobsson ved Bibliotek for medisin og helsefag er for fagbibliotekenes del særlig opptatt av muligheten til fjernlån, altså hvordan lån bibliotekene imellom kan foregå.
– Universitetet i Oslo har svært mange informasjonsressurser og er leverandør til mange rundt i Norge, men kan ikke i dag distribuere en artikkel elektronisk. Vi må ta utskrift og sende den med vanlig post. Det tar tid, det er ineffektivt for alle parter.
– Men lisensavtalene dere har med forlagene gjør at de ansatte har full adgang til elektroniske tidsskrifter?
– Ja, der har vi lisensavtaler hvor vi betaler for adgangen også for sluttbrukeren, også hjemme, også på hytta, så lenge hun logger seg på som universitetsansatt.
Det sømløse bibliotek er et slagord som fagbibliotekene betaler for å realisere. Men det ser aldri ut til helt å kunne virkeliggjøres når det gjelder folkebibliotekene. Godt vant som vi er med gratisprinsippet i bibliotekene og fri flyt av filer på jobb, så har vi en forventning om at bibliotekaren sender en digital versjon til vår egen pc. Alt annet er trøbbel. Men når kopien er blitt like god som originalen kan ikke et bibliotek henge med. Folkebiblioteket blir et sted like fullt av dårlig humør som postens pakkeavdeling: Et sted der man står sint i kø og ergrer seg over den tungvinne ekspederingen av fysiske gjenstander. Bibliotekene – som posten – er like gode som før. Men hverdagen ellers glir glattere. Det er derfor en relativ forverring som rammer nå. Riktignok vil lovforslaget gi bibliotekene større adgang til å digitalisere sine samlinger, og å gjøre disse tilgjengelige i terminaler i bibliotekene. Men her er kjelker i veien – sett fra menigmanns synsvinkel. Norsk Bibliotekforening påpeker dette:
– Å kjempe for retten til å distribuere den digitale filen ut til sluttbruker er problematisk i forhold til EU-direktivet som lovforslaget bygger på. Men vi mener det norske lovforslaget unødvendig strammer inn de offentlige bibliotekenes handlingsrom, sier Kristine Abelsnes, leder av opphavsrettsutvalget i Norsk Bibliotekforening.
– Vi vil kunne digitalisere verk fra egne samlinger, men da kan brukeren bare se verket på skjerm, og kan ikke kopiere noe, ikke engang ta en papirutskrift. Når bibliotekene har digitalisert et verk, så er det bare det biblioteket som eier det fysiske eksemplaret som vil kunne tilby kopiering til papir.

Konsortieavtaler. Det synes som om begrepet privatkopiering innsnevres – relativt sett – som følge av digitaliseringen. Mens den videre bruken av stoff fra biblioteket i hovedsak har vært regulert av åndsverksloven, så vil en strengere definisjon av privatkopiering føre til at veien til det sømløse, det friksjonsfrie, folkebibliotek går gjennom avtaler der kontrakter med enkelte forlag regulerer den videre bruken. ABM-utvikling er statens senter for arkiv, bibliotek og museum. På et seminar kommende uke presenterer de sine erfaringer og tilbud når det gjelder å sikre bibliotekene adgang til digitale ressurser, gjennom såkalte konsortieavtaler. Ved å forhandle på vegne av mange står dette organet sterkere enn det enkelte bibliotek vis-à-vis forlagene, og ikke minst har et sentralt organ større kompetanse og kapasitet til å håndtere de kompliserte lisensavtalene det er snakk om.
En gang til: Når biblioteket i Stavanger eier det fysiske eksemplaret så ville jeg aldri, om jeg var i Skien, kunne gå på biblioteket der og få ta en utskrift, så lenge papirvarianten er i Stavanger?
– Nei, du vil ikke kunne det, sier Kristine Abelsnes i Norsk Bibliotekforening.