MORGENBLADET

Min metafor har en enkel årsak: Jeg står i bokhandleren og leser i Oriana Fallacis Fornuftens styrke, og får fullstendig kvalme. Kvalmen bygger på at jeg den siste tiden har lest Hitlers Mein Kampf, og at disse bøker er forbausende like. Det som skaper enda mer kvalme er at forlagenes omslag også er det. Historien tatt i betraktning er dette skremmende. Jubel for boken hos de notoriske anti-muslimene på Forum mot islamisering (FOMI) var forventet, men jeg blir overrasket over at Østberg viser seg å være en apologet for et så åpenbart rasistisk ståsted.
Hitler og Fallacis beskrivelser av henholdsvis jøder og muslimer har felles grunntrekk: De er ekstremt religiøse og familieorienterte. Deres lojalitet til islam og jødedommen er sterkere enn til den staten de lever i. De er Europas femtekolonne, og søker verdensherredømme. Begge bøkene forteller om venstresidens og de intellektuelles liberales omfavnelser; de som ikke ser den store konspirasjonen. Og de fremstiller seg begge som martyrer.
I kampen mot rasisme er nyanser det viktigste av alt. Man må for all det unngå å gjøre en heterogen kategori til en essensiell gruppe, slik jødene ble offer for. "Den islamske kultur" er selvfølgelig like meningsløst som "den kristne kultur". Det er derfor maktpåliggende å sørge for at fanatiske krefter ikke får bifall når de benevner alle som én – som en gruppe med en kollektiv tropp.
Men Østberg, som lege, bifaller Fallacis bisarre og paranoide livmorstrategi, med henvisning til Sigurd Skirbekk, som på sin side er redd for Vestens reproduksjon og presterer å mene at norske kvinner bør lære av muslimene: Østberg skriver i sin anmeldelse:

Men like viktig er livmorstrategien, "fordi muslimene er den mest fruktbare etniske og religiøse gruppe i verden. (…) og (…) Koranen i kvinnene kun ser en livmor som skal føde. (…) I et Europa som allerede har underkastet seg, er islams fertilitet et tabu som ingen våger å utfordre." Men når Fallaci fortolker immigrasjon som invasjon, så er det ikke bare som en gjerrig europeers reaksjon på den globale mobilitetens konsekvenser. Hun viser til eksplisitte strategier hos muslimske ledere […] At de er i ferd med å lykkes med dette prosjektet har i flere år vært et tema for et fåtall intellektuelle, deriblant den norske samfunnsforskeren Sigurd Skirbekk, men for øvrig et i høy grad ignorert fenomen i norsk og europeisk offentlighet.

Hvis man ikke grøsser over slikt, har man enten liten historisk innsikt, eller tilhører den brune sump vi hadde håpet at Europa hadde beveget seg fra. Jeg har lest mye Skirbekk, og for min del er han ikke ignorert, men snarere en kuriositet med sine anakronistiske evolusjonsteorier. At Østberg ikke dekonstruerer og sammenligner Fornuftens styrke historisk, men snarere bifaller Fallacis beregnende kollektive parasittmetafor, gir all grunn til å lure på hans ståsted.
Jeg anbefaler Østberg å ta en tur på nettet med søkerordene "Østberg" og "Fallaci" for å se hvilket selskap han står i. Jeg anbefaler Østberg å legge fra seg sin ortodokse og fenomenologisk tilnærming til islam og heller lese europeisk historie, og da helst om jødene, og starte med Mein Kampf (og gjerne en tur i Oslos gater for å lese skriften på moskéveggene). Hvis han fortsatt ikke får brekninger av Fallacis bok, da vet man hvor han står.
All kritikk av muslimer og islam kan uten videre også brukes på jøder og jødedommen. Og slik er dessverre også koblingen mellom forfatterne Fallaci og Hitler. Sammenligningen er også relevant fordi antallet muslimer i Europa er det samme som jødene før krigen, og fordi hetsen muslimene blir utsatt for har de samme argumenter og begynner å gjøre seg gjeldende både i politiske og akademiske kretser, og ikke bare blant de outrerte rasister. Etter Gerhardsens snillisme-begrep, og etter at Hege Storhaug fikk statsstøtte, er det ikke tvil om at bedrevitende kritikk av muslimer er blitt det politisk korrekte ståsted i Norge.
Mine muslimske venner må stå skolerett for norsk mobb og drive bikt for gærninger som flyr inn i skyskrapere, selv om de som opposisjonelle flyktet fra presteskapet i Iran. På samme måte som min svigermors familie, som tyske jøder, flyktet til England og der ble mobbet som tyskere og nazister. Det er når xenofobiske utsagn som "islams fertilitet" blir normalisert i universitetskretser det er grunn til å reagere. Tyske intellektuelles bifall av antisemittisme har klare paralleller til Østbergs apologetiske holdning til en åpenbar rasist.
Da Berlinmuren falt, skrev Informasjon noe i retning av: Dette er en stor dag for befolkningen i Øst-Europa, men en trist dag for Europas muslimer. Antisemittisme er ingen spøk. Min referanse til fascismen er historisk fundert, og fordi jeg beveger meg i miljøer der anti-muslimske formuleringer er blitt legitimt – og med et håp om at det måtte gå bedre med Europas muslimer enn det gikk med jødene.