MORGENBLADET

Når en nordmann kommer til passkontrollen i et fremmed land, forventer han å få et vennlig smil og kanskje en liten kommentar: "Jaså, du er fra Norge, du. Så hyggelig. Velkommen skal du være!" Nordmannen er ok. Han føler seg ok og tenker at andre oppfatter ham som ok: velstående, velutdannet, pen og problemfri. Nordmannen vet at han kommer fra et godt, vakkert og sivilisert land. Andre land kan for nordmannen også være gode, vakre og siviliserte, men ikke helt på samme måte som Norge. Andre land er land man besøker eller jobber i for en periode. Virkelig å bosette seg i dem over lengre tid er derimot suspekt. Det hører til nordmannens væremåte at han elsker sitt fedreland, uansett hvor skeptisk han måtte være til dets kultur, politikk eller værforhold. Den som ikke kjenner denne kjærligheten, eller som synes å rette den mot andre land eller kulturer, er ikke lenger fullstendig norsk.
Jeg karikerer, selvfølgelig. Og tråkker midt i salaten i jubileumsåret 2005. Hvem er vel mer internasjonale og kosmopolitiske enn oss bereiste og tolerante nordmenn?

17. mai er en skjønn dag. Da har alle barn og voksne norske flagg, og kongefamilien vinker til sitt folk slik den alltid har gjort. Hva er galt med dette? 17. mai handler om patriotisme, ikke om nasjonalisme. Det er lov å uttrykke sin patriotisme så lenge den ikke utelukker andre grupper og tilhørigheter. På 17. mai går barn i tog. De voksne (selv de med hovedfag i sosiologi) står i bunad og ser på. Vi må skille mellom dette og militærparader. Barn er uskyldige: Når de går i tog er det greit. Innvandrere er det også i toget. Folk med en annen hudfarge. Også de har flagg. Norge er et godt land.
Jeg vet at isen under meg er tynn (eventuelt at salaten kan vise seg å være et tvilsomt oppholdssted). Men sannheten er at etter mange års utenlandsopphold (i England, Tyskland og USA) føles denne selvsagte og naive bruken av nasjonale symboler trykkende, innsnevrende og pinlig. Tyske flagg og lederhosen i München – vi vet hvordan det oppfattes. Det engelske flagget er for fotballhooligans. Ser vi italienere med flagg, tenker vi Berlusconi og mykfascisme. I Norge er nasjonalismen mulig og utbredt på grunn av den grenseløse uskylden.

Norge og norsk kultur, mentalitet og politikk preges av en sterk og ureflektert selvopptatthet. Det spiller liten rolle hvor man kommer fra eller hvilket sosioøkonomisk sjikt man tilhører: Dette dreier seg om et nasjonalt særtrekk. På noen områder, som innen kulturliv, media og politikk, er det bare beklagelig, men ikke noe som direkte skader noen. At det litterære og intellektuelle Norge virker like lukket som det gamle DDR; at NRK Dagsnytt, Dagbladet og Aftenposten knapt kjører utenriksnyheter; at Norge to ganger har avvist medlemskap i EU – dette kan man fint leve med. Verre er det at landets nest største parti har fremmedfrykt som sitt viktigste tema, og at erfaringene med to eller tre generasjoners innvandring fra land som Pakistan og India har vært særdeles lite vellykkete.
"Det er typisk norsk å være god," sa Gro i en like berømt som absurd uttalelse. Det er vanskelig å si når selvopptatthetsbølgen startet i Norge. Da fotball-landslaget for første gang slo England på Ullevål? Da Bobbysocks vant Melodi Grand Prix? I de ekstatiske OL-dagene på Lillehammer? Da Norge skapte fred i Midtøsten?

Alt dette er symptomer og ikke årsaker. Selv ser jeg flere forhold som vesentlige for å forklare den norske selvtilstrekkeligheten. Det første er den likeså kolossale som tilfeldige oljeformuen, som setter de offentlige budsjettene i en særstilling i Europa. Selv om hver og en av oss kanskje ikke er så rike, er vi som nasjon betraktet vanvittig fete og velstående og kan (ikke uten en viss rett) tillate oss å se på alle andre land som fulle av problemer og fattigdom.
Et kanskje viktigere forhold er frykten for tap av nasjonal identitet i en verden preget av akselererende globalisering. Jo sterkere og mer overnasjonale kreftene der ute er, desto mer tiltrekkende blir den hjemlige fundamentalismen (flagget, melken, naturen). For innbyggerne i et lite land, vil globaliseringen uavvergelig medføre et behov for nasjonalpatriotisk kompensasjon.
Et tredje, men mindre åpenbart årsaksforhold er de protestantiske og pietistiske røttene. Å være en "god nordmann" krever mer enn bare deltagelse i gitte institusjoner under formelt like vilkår. Å være norsk er noe indre, en livsfølelse som utenforstående aldri kan forstå og som på dager som 17. mai forener oss i en slags høyere egentlighet.
Videre ble Norge som kjent en selvstendig nasjon for bare hundre år siden. I det sent samlete Tyskland snakker man om "die verspätete Nation" som en delforklaring på 1930-tallsnasjonalismen. Noe lignende gjelder også i Norge (uten sammenligning for øvrig). Vi ble en nasjon så sent at ettervirkningene av nasjonsstiftelsen ennå preger det kollektivt ubevisste.
Et siste forhold som kan trekkes frem, er hvordan legitimeringen av de politiske løft som skulle til for å bygge velferdsstaten i seg selv trengte en nasjonalistisk diskurs. Dette ser man særlig i Arbeiderpartiet i etterkrigsårene, selv om det eksisterte en tverrpolitisk konsensus om at velferdsstaten skulle være et unikt norsk gode. Som avsløringen av tvangssteriliseringsprogrammene viser, kunne ideen om det norske få norske velferdsteknokrater til å gå til ytterligheter. Nasjonalstaten skulle være den minste etniske enhet, og for å bli det måtte små, avvikende fellesskap holdes under kontroll.

Ettersom flere og flere grupper som følge av velferdsstatens opprettelse ble sosialt løsrevet fra sine klassebestemte selvfortolkninger, oppsto det dessuten et vakuum som kunne fylles av en nasjonalistisk diskurs. Fra å se seg selv som tilhørende arbeiderklassen og med interesser som falt sammen med denne klassens interesser, begynte den forhenværende arbeideren fra Spigerverket å identifisere seg med nasjonen, med det å være norsk. Likeledes begynte andre deklasserte grupper som innvandrere og asylsøkere å bli sett på som fiender, i stedet for kapitalister og borgerskap. Fremskrittspartiets suksess hos den store og ubestemmelige kategorien som i det postindustrielle Norge ennå står med en fot i arbeiderklassen, men uten å identifisere seg med den, må forstås i lys av denne dialektikken.

Det hevdes iblant at multikulturalisme ikke kan være noen utfordring for Norge ettersom vi jo allerede lever i et multikulturelt samfunn. Sammenligner vi med land som Danmark, Nederland, for ikke å snakke om England eller Frankrike, blir en slik uttalelse heller tvilsom. Norge er et land med et monokulturelt hegemoni, omgitt av noen få, men høyst marginale, minoritetsgrupper med minimal politisk, kulturell og økonomisk innflytelse. Ser vi på den muslimske innvandringen, som har vært den mest omtalte, er bildet heller dystert. Enten det gjelder utdannelse eller arbeidsmarkedet, har myndighetene mislykkes i å skjerme denne gruppen mot diskriminering. I en tid med unik økonomisk høykonjunktur og arbeidsplasser i fleng, kan velkvalifiserte og høyt utdannete personer fra afrikanske eller asiatiske land søke på utallige jobber uten å få napp. Heller enn å få ettertraktede jobber som de er kvalifiserte for, blir de henvist til sine egne nettverk eller til typiske lavstatusjobber (renhold, transport osv.). Til tross for all formell anerkjennelse, behandles de som annenrangs borgere.
Norske myndigheter har brukt to motsatte strategier for å integrere disse gruppene. Enten har de, slik som overfor første generasjonens pakistanere, forsøkt "å gjøre gode nordmenn av dem" ved å forvente at de på alle områder oppfører seg som om de var norske. Eller så har de, da denne strategien utover på 80-tallet viste å være forfeilet, akseptert en stor grad av "ghettoisering" (slik som på Grønland og Tøyen i Oslo). Ingen av disse strategiene har gjort Norge til noe bedre, multikulturelt samfunn. I det første tilfellet underkjente man de faktiske kulturelle forskjellene og så motpartens verdier og livsstil som mindreverdig og uønsket. I det andre tilfellet, hvor man passivt bekreftet og befordret de eksisterende negative stereotypiene, oppnådde man lite annet enn å skape grobunn for ytterligere fremmedfrykt.

Teoretisk sett er begrepet multikulturalisme en Pandoras eske. Et av problemene med det er at selve feiringen av pluralitet og mangfold så altfor lett kan inneholde en dobbeltmoral. Ikke minst den utdannete, liberale middelklasse elsker å se den andre som "spennende" og "interessant", og høster intellektuelle bonuspoeng ved å være åpen og imøtekommende, men bare så lenge en kan trekke seg tilbake til sitt eget når en vil. Man spiser pakistansk mat og reiser kanskje til Pakistan, men har man derfor noen pakistanske venner? Ville man like at ens datter giftet seg med en pakistansk mann? Dette er multikulturalisme som munnskyllevann. Den "andre" er god, men bare så lenge han eller hun grunnleggende sett er som oss. Den og det andre som ikke passer inn, kan derimot ikke aksepteres.
En annen fare ved multikulturalisme er ren kynisme. Fordi man tror at de andre på den andre siden av gjerdet er så autentiske i sin annerledeshet, så får det heller være med at de lever i fattigdom eller at kvinnene systematisk undertrykkes. Hvordan skulle vi kunne gripe inn eller kritisere dem uten å forandre det som i utgangspunktet skulle få lov til å være forskjellig! Omfordeling eller kvinnefrigjøring ville jo gjøre dem som oss, og dessuten finnes det jo ikke noen allmenne standarder. Oppfatninger om hva det gode liv bør bestå i er jo relative til den enkelte livsform. Slik kan multikulturalisme degenerere til å bli det den i utgangspunktet var, nemlig en viderefører av den kritikkløse, estetiserende og uengasjerende postmodernismen.

Selv tror jeg at vår forståelse av hva multikulturalisme krever av oss bør ta utgangspunkt i begreper som autonomi, demokrati og dialog. Det første man må være klar over er at identitet ikke er en naturgitt størrelse. Vi blir den vi er. Det er ingenting ved vår identitet som er naturlig. I moderne samfunn er dette mer åpenbart enn i førmoderne. Det å tilhøre et moderne samfunn betyr at ens identitet ikke kan tas for gitt, men er noe som må artikuleres og begrunnes overfor andre. Å være et moderne menneske innebærer at man tar ansvar for sin grunnleggende livsorientering og livsstil. Å vite at man er katolikk, jøde eller muslim er noe annet enn å vite hva slags vær det er eller hva man heter: Det betyr å kunne si noe om hvorfor en er det en er.
Innenfor rammen av et moderne demokrati betyr dette at autonomi blir det fundamentale kjennetegn på hvem vi kan respektere som medlem av polis. Vi kan i noen tilfeller tolerere personer og praksiser som i bestemte sammenhenger avviser autonomi som en vesentlig verdi (for eksempel dersom de begrunner at de på visse områder av livet ønsker å underkaste seg religiøs fundamentalisme), men generelt er dette ikke tilfelle. For å bli respektert som fullverdige medlemmer av det politiske fellesskapet må vi kunne se deres liv som grunnleggende selvvalgt. Å kunne verdsette selvvalgte liv som vi ikke selv ville velge er et uttrykk for at vi ser disse livene som eksempler på utøvelsen av den autonomi som deltagelse i et demokrati forutsetter.

Kulturelt mangfold er i seg selv et gode. Det er bedre å leve i en verden som kulturelt sett er rik og mangslungen, enn å leve i en som er kulturelt fattig og endimensjonal. Det er bedre å eksponeres for flere livsmuligheter enn ikke å bli det.
Den politiske grunnen til at vi bør foretrekke pluralisme er imidlertid at kulturer gjør valg meningsfulle. Vi trenger semantiske ressurser hentet fra bestemte kulturelle tradisjoner for å kunne utfolde vår autonomi.
Dersom selvbestemte liv er en dimensjon ved demokratiet, så trenger vi en måte å omgås andre kulturer på. Slik jeg ser det, er nøkkelordet i denne forbindelse dialog. Jo mer vi snakker sammen, desto mer forstår vi – både om oss selv og andre. Og jo mer vi forstår, desto mer vil vi være i stand til å verdsette likhetene vi kan bruke til å videreutvikle vårt samarbeid, så vel som forskjellene som, dersom de ikke truer den grunnleggende verdien av autonomi, vi kan lære av og forhåpentligvis respektere.
En kan forstå dette som en form for republikanisme. Vi deltar som presumptivt autonome vesener i et felles politisk prosjekt, nemlig å videreutvikle og uttrykke vårt demokrati. Den multikulturelle staten består ikke av gjensidig lukkede subkulturer som kan titte på hverandre gjennom hullene i gjerdet, men av et mangfold av stemmer som hver for seg søker å fremsette sine påstander som eksemplariske. Den multietniske, pluralistiske polis bygger på en delt demokratisk ethos. Slik har vi tilstrekkelig universalitet til å kunne kritisere hverandre og lytte til hverandre.

I norsk sammenheng er det mange ting som må forandres dersom vi skal kunne bli noe mer enn ganske enkelt et kulturelt komplekst samfunn. Skal vi få et samfunn som aktivt søker å inkorporere mangfold i sin etiske vevning, må grunnleggende institusjoner revideres. Skolene må slutte å privilegere kristendom i sin religionsundervisning; det må bli en slutt på diskrimineringen av folk fra fremmede kulturer i arbeidslivet; handlinger som springer ut av fremmedfrykt må tas mer på alvor; folk fra andre kulturer må instrueres i sine grunnleggende rettigheter og plikter, og må undervises i de fagene (inkludert norsk) som gjør det mulig for dem å delta i samfunnet som fulle borgere; politikere må slutte å spille på fremmedfrykt som middel til å vinne oppslutning. Det viktigste er imidlertid å ha en levende offentlighet som tillater mange stemmer å komme til orde. Et multikulturalistisk samfunn er et samfunn av skravlere – folk som både vil forstå og gjøre seg forstått.
Den enhet (eller fellesskapsformel) man trenger i et land som Norge bør verken bygge på nasjonalisme eller patriotisme, men på ideen om at et sivilisert samfunn er et pluralistisk samfunn. Pluralismen i et slikt samfunn er ikke noe man skal stå overfor som et beklagelig faktum man må forholde seg til, men som en lykkelig omstendighet som utvider vår horisont og øker våre utfoldelsesmuligheter. Det finnes en konservativ drøm om det tette fellesskapet holdt sammen av store mengder med sosialt lim. Lengselen etter dette blir større jo mer sosialt usikre og isolerte vi føler oss. Selv foretrekker jeg åpenheten. Gi meg gjerne hardingfeler og bunader. Men ikke uten gambiere, kebabsjapper, punkere og moskeer. Nasjonalstatens æra er uansett på hell. I det hyperindividualiserte, globaliserte verdenssamfunnet vi beveger oss mot, er det urenheten og mangfoldet som blir regelen.

Espen Hammer er reader i filosofi ved University of Essex og professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.