Fenomenet ledelse og autoritet er et dyptgripende felt vi fra fødsel til død er tvunget til å leve med og forholde oss til. Vi er alle proppfulle av relevante erfaringer. Temaet appellerer på godt og ondt til noe grunnleggende psykologisk, og vi lar oss stadig forføre til både heltedyrkelse og jakt på syndebukker. Daglig er mediene fylt opp av relativt hemningsløst stoff om alt fra lederlønninger, korrupsjon og maktovergrep, til kritikk av politisk ledelse og den spesifikke ledelse av universiteter og nasjonalgallerier.
Til tross for at ledelse er allestedsnærværende, er forskningen likevel fattig på gode analytiske grep. Debattene bærer ofte preg av endimensjonale analyser som spiller på fadermorderen i oss, og av sparking "oppover" som en kulturell dyd. En sjelden gang iblant utgis bøker som går mer i dybden og på farlige måter utfordrer en enkel forståelse av ledelse. Boken Managementalitet og autoritetenes forvandling er et slikt forsøk på å forstå de mer komplekse og problematiske sider ved å være bærer av autoritet. Spesielt i en tid da autoritetsformer er i rask forandring, og det er vanlig selv for samfunnsvitere å lukke øynene og respondere med automatreflekser om at markedsliberalismen kommer og tar oss. Debatten om styring og ledelse av universiteter er i så måte et av mange eksempler som vil tjene på det analyseapparatet boken leverer.

Foucault og Marx. Ifølge forfatteren er boken et monster. Den kan samtidig leses som et overflødighetshorn fylt til bristepunktet med analyser av autoritet og ledelse. Begge deler setter store krav til leserens seleksjon. Analysene leveres gjennom et vidt spekter av løst koblede tilnærminger: Forståelsen av autoritet forankres i et vestlig verdensbilde gjennom historiske analyser, gjennom periodisering av industrielle epoker, og gjennom aktiv bruk av et antropologisk begrepsapparat. Epistemologisk, og via en gjennomgang av ledelsesforskningens kanoner, vises det at en vitenskapelig begrunnelse for autoritet er dømt til å bli uvitenskapelig, og at autoritet til syvende og sist må begrunne seg selv. Gjennom en fusjon av Foucault og Marx etableres autoritetsmønsteret "managementalitet" som en strukturanalyse ("Managementalitet" er et nyord som spiller på Foucaults "Governmentalitet"). Autoritet behandles som "noe mer enn overtalelse, og noe mindre enn en ordre", og bygger på elementer av tro. Slik fraskriver ledelse seg vitenskapelige begrunnelser og beveger seg med nødvendighet i grumsete farvann.
I tillegg analyseres områder som maktens sosiale metafysikk, legitimering av vold, autoritet og estetikk, maktens poetikk, fetisjering av ledelse og relasjoner, magi og karisma med mer. En slik mosaikkpreget tilnærming er konsistent med bokens hovedpoeng om at utøvelse av autoritet nødvendigvis er vevet inn i kultur og tradisjon, også kulturens mørkere sider. Befriende nok slipper vi den monoteismen som ellers preger ledelsesforskningens jakt på den entydige definisjon. Her ligger også det farlige. Opererer man selv som leder og leter etter nyttig legitimering av egne handlinger, et ikke uvanlig fenomen, kan selv de mest fascistoide personlighetstrekk bli tilfredsstilt.

Ledelsens idealtyper. Bokens viktigste bidrag blir etablert med utgangspunkt i en historisk og kulturell tilnærming, og gjennom en omskriving av Webers ideal-typiske legitimeringer av makt. Den kritiske ledelsesutfordringen ligger i å beskytte, utvikle og implementere kunnskap. Dette forutsetter blandede kunnskaps-regimer, og disse settes opp som tre idealtyper: hierarki som instruks, nettverk som gjensidighet, og kollegiet som dialog. Poenget er at kunnskapsregimene er gjensidig konstituerende, og deres kvalitativt forskjellige gyldighetsformer må balanseres i forhold til hverandre. De demokratiske problemene oppstår når en av dem blir dominerende. Hierarkiet er basert på dogmer om en retning og om å bli ferdig. Kollegiet er idealtypen for interesseløs hypotesetesting og demokratisk dialog. Nettverket er den sosialt regulerte gjensidighet og ofte basert på myter.
Via slike kunnskapsregimer etableres prinsipielle argumenter for nødvendigheten av å skjære igjennom, eller gjøre kort prosess, og gjøre personlig tro om til beslutninger, samtidig som demokratisk dialog etableres som en nødvendig beslutningsform, og ikke minst etableres begrunnelser for hvorfor det ikke bare er greit, men også nødvendig å bruke sitt personlige nettverk, eller greie gutteklubber, for å få ting gjort. Normalt vil slike motsetningsfylte begrunnelser fortone seg som paradokser som må løses, men i denne teksten fremstår de som selve essensen. Boken viser at kunnskapsledelse med nødvendighet dreier seg om urent trav som kan håndteres gjennom balanserte regimer.

Prinsipper og praksis. Ved å operere på et abstrakt nivå om parallelle regimer unndrar bokens analyser seg kritikk, og den kunne tjent på å gå mer direkte inn i de minefeltene den konseptuelt omhandler. For eksempel ved å utfordre universitetsansattes ensidige tro på kollegiet som styringsform, hysteriet rundt bruk av virksomheters midler til å bygge nettverk, den personifiserte kritikken av Nasjonalgalleriets utvikling eller kunsthøyskolens sammenslåing, eller noen av de mange offentlige reformer innen skole og helsevesen. For å nevne noen få aktuelle tema hvor nettopp ett av regimene fremheves.
Prinsipielt og praktisk befinner ledelse og utøvelse av autoritet seg alltid i et hav av dikotomiske dimensjoner: Som spenningsforhold mellom det individuelle og det institusjonelle, mellom det fornuftige og det følelsesmessige, mellom kontroll og tillit, mellom makt og frivillighet med mer. I et nødvendig kaos av motsetningsfylte dimensjoner er det som regel enkeltpersonen som blir tydelig. Som komprimert makt og som en projeksjonsblink for følelser kan lederen for eksempel vekke både avsky og fascinasjon samtidig. Slike fetisjeringer av ledelse analyseres via nødvendigheten av unntaksregler, og ved håndtering av motstand. Unntaksregler er nødvendige i situasjoner hvor dialogen må stoppes – for å komme videre, og forsøk på å garantere for en retning vil skape motstand som må håndteres. Sånn sett finnes det til syvende og sist ikke regler for regelen – bare lederen.

Styringstradisjonen utfordres. I en økonomi der kunnskap blir kapital, utfordres en tradisjonell styringsrett basert på kontroll over kapital og eiendom. Kapitalen blir subjekt og kan fort miste sin verdi når energi tappes gjennom et sort hull på toppen. Sunne organisasjoner må i så fall bruke både kollegiet, hierarkiet, og nettverket som organiserende prinsipper. Slike konseptualiseringer kan misbrukes, og samtidig kan de bidra til å løfte vår demokratiske forståelse ut over rituell pisking av makt. Noe å tenke på neste gang din indre uro eller begeistring rettes mot egen leder, mot Kristin Clemet, Sune Nordgren eller annen personifisert og konsentrert makt. Og ledere kan med hell bruke bokens parallelle regimer som pragmatiske designkriterier for moderne demokratisk organisering.

SAKPROSA
Tian Sørhaug
Managementalitet og autoritetens forvandling. Ledelse i en kunnskapsøkonomi
326 sider. Fagbokforlaget. 2004

MORGENBLADET