Natt til mandag troppet en far opp på Sentrum politistasjon i Oslo og fortalte at han hadde drept sin egen datter. Drapssiktede Moharam Ali Mohagheghi kom som kvoteflyktning til Norge fra Iran i 1990. Datteren Farzaneh på 18 år var oppvokst i Iran og hadde nettopp kommet til Norge for å gjenforenes med faren. Betyr det noe at familien har iransk bakgrunn? Hvordan preget deres etniske bakgrunn mediedekningen av drapet?

Et spørsmål om ære. – Mediedekningen ville helt klart vært annerledes hvis det hadde vært en norsk familie, sier sosialantropolog og journalist Anne Hege Simonsen. Mye av medienes tidlige dekning av saken fokuserte på om drapet var et æresdrap eller ikke. Daglig leder for krisesentersekretariatet Tove Smaadahl roser politiets klarhet i spørsmålet om motivet bak drapet.
– Politiet har vært veldig, veldig dyktige i denne saken og gikk tidlig ut for å stoppe spekulasjoner om æresdrap. Politiet har sterk legitimitet og når de sier noe i det offentlige rommet har det stor tyngde, sier Smaadahl. Hun mener politiet nå er mer bevisste i forhold til æresdrap og er også fornøyd med medienes dekning av saken. Anne Hege Simonsen er mer kritisk til medienes spekulasjoner om ære som motiv:
– En ting er at journalistene spør om det er æresdrap med en gang de hører om saken. Jeg kan skjønne at journalister spør. Men også etter at politi og mannens forsvarer har sagt at det ikke er noe som tyder på at det er et æresdrap tviholder journalistene på denne ideen. Jeg synes det er nedslående at de på død og liv skal ha en kulturell forklaring, sier Simonsen. Hun mener behovet for å kulturforklare «utlendinger» er sentralt i oss og at en kulturforklaring på drapet passer inn i de mytene som ofte skapes om minoriteter i media.

En truende flokk. I rapporten «Innvandrere, fremmedfrykt og norske medier» (1997) og boken «Pressen og de fremmede» (1999) viste Merete Lindstad og Øyvind Fjeldstad at mediene i liten grad avspeiler et flerkulturelt Norge. Kriminalitet og sport var de temaene hvor flest minoriteter fikk omtale. Mediene vektla forskjellene mellom innfødte nordmenn og personer med innvandrerbakgrunn, unntatt sportsjournalistene, som inkluderte alle idrettshelter som «norske». Mediene skrev mye om rasisme, men lite om hverdagsdiskriminering. Nordmenn ble presentert som aktive handlende individer, og innvandrerne som passive objekter som trengte hjelp. Innvandrerne kom sjelden til orde som kilder, selv ikke i saker hvor deres interesser var involvert. Undersøkelsene viste også at vestlige innvandrere og etniske nordmenn ble presentert som enkeltpersoner med yrke og tittel, mens de «ikke-vestlige» i stor grad ble presentert som anonyme medlemmer av ei gruppe. Mange av disse skjevhetene er til en viss grad fremdeles gjeldende, samtidig som alle mediene i dag bevisst prøver å motarbeide stereotypiene. Dette så vi kraftfulle eksempler på da tilnærmet samtlige kommentatorer i norske aviser hudflettet Carl I. Hagens islamhets sist uke.

Kjønnskonflikt. Flere undersøkelser som ser på hvordan minoriteter omtales i norske og nordiske medier peker på at det er skarpt skille mellom hvordan man ser på minoritetskvinner og minoritetsmenn. Religionsviter Kjersti Rogde Næss, som skrev hovedoppgave om myter om muslimske innvandrere i norske medier, mener det er et klart skille mellom hvordan mediene omtaler muslimske menn og muslimske kvinner. Annerledesheten vektlegges hos begge kjønn, men mennene er mer annerledes enn kvinnene. Mens kvinnene presenters som ofre for egen kultur og som kjempende for å bli mer «norske», er myten om muslimske menn at de er patriarkalske monstre som utøver vold i kulturens navn. De fleste sakene der minoritetskvinner blir omtalt i mediene omhandler konflikter som omskjæring, tvangsekteskap, æresdrap og likestilling. Et viktig referanseverk for mye av forskningen på kjønn og etnisitet i media har vært svenske Ylva Brunes bok «Mörk magi i vita medier» (1998). Brune overfører dramaturgien fra den klassiske fortellingen i nyhetsmediene og viser hvordan minoritetskvinner blir fremstilt som «offerheltinner» – ofre som klarer seg mot alle odds. Minoritetsmennene blir presentert som «skurkene» i historien, historienes «gode hjelpere» er norske politikere og eksperter. Disse kategoriene er gjengangere i mange nyheter om minoritetskvinner.

Religionskonflikt. Anne Hege Simonsen analyserer mediedekningen av Fadime-saken i et kapittel i boken «Å se verden fra et annet sted» (2004) som hun skrev sammen med Elisabeth Eide. Hun sammenligner mediedekningen av drapet på svensk-kurdiske Fadime i norske og svenske aviser. I den norske debatten ble Fadime-saken et spørsmål om islam, selv om verken Fadime eller familien hennes var spesielt religiøse. Den svenske debatten etter drapet diskuterte integreringspolitikk og en kurdisk patriarkalsk kultur, mens islam var lite nevnt. Religion har så langt ikke vært et tema i dekningen av helgens drap.
– Det er interessant at man i dekningen av helgens drapssak ikke nevner religion. Betyr dette at mediene ikke mener at religion er viktig? Eller ligger det så mange negative konnotasjoner til islam, kvinneundertrykking og terrorisme innbakt i underteksten at man ikke trenger å skrive dette eksplisitt, spør Simonsen. I sin hovedoppgave om muslimske innvandrere i media peker Rogde Næss på at muslimske menn ofte blir fremstilt som mer religiøse enn sine koner og døtre.
– Det er primært muslimske menn som blir beskrevet som religiøse. Hvis kvinner blir presentert som svært religiøse brister vårt negative helhetsbilde av islam, der det er de religiøse mennene som holder kvinnene nede, forklarer Rogde Næss.

Mer eller mindre utlending. Omtalen av den drapsmistenkte farens nasjonalitet har variert mellom «utenlandsk opprinnelse», «iransk opprinnelse», «norsk statsborger», «norsk-iraner» og «iraner». På VGs forside tirsdag står det «- Iraneren som drepte sin datter TRUET MED Å DREPE MEG». Den som snakker er «Iranerens norske eks-sjef», som det står på forsiden. Har det noe å si at ekssjefen er norsk? Gir det kilden større troverdighet og anklagen større tyngde? I sin analyse av avisårene 2000 og 2001 fant religionsviter Kjersti Rogde Næss at innvandrernes nasjonale tilhørighet varierte ettersom det dreide seg om negative eller positive hendelser.
– En generell tendens er at muslimer beskrives som for eksempel norsk-pakistaner når det dreier seg om positive ting. Mens de bare er pakistanske når det er negative forhold som omtales. I noen saker steg graden av fremmedhet når alvorligheten i saken ble tydeligere, sier hun. Ville Mohagheghi, som er norsk statsborger, blitt omtalt norsk eller iransk hvis han var god i fotball eller supermodell? Hvorfor skriver ikke avisene «norsk» far drepte «iransk» datter?

Drap innen familien. Tirsdag dekker et privat bilde av far og datter hele forsiden av Dagbladet. De skriver at den drepte datteren var glad i sminke, at hun skal ha vært forelsket i en norsk gutt, og at hun ikke fikk gå ut utenom norskundervisningen. VG skriver at hun var skamfull over farens sosiale status i Norge. Farzaneh hadde ifølge VG sagt hun var flau over at faren jobbet med å vaske og polere biler. Som lesere ledes vi i retning av skam og tapt ære. En kamerat av drapssiktede sier til VG at drapet «var en stor familietragedie». Men ingen av avisene bruker selv betegnelse «familietragedie» om det tragiske drapet. Hvorfor ikke? Leder for krisesentrene, Tove Smaadahl, mener betegnelsene familietragedie og æresdrap er blitt etniske kategorier.
– Hvis en mann fra en annen etnisk gruppe dreper kone eller barn kaller man det æresdrap, mens når norske menn dreper familiemedlemmer kaller vi det familietragedier. Vold mot kvinner er et kjønnsspørsmål uavhengig av etnisitet. Også etnisk norske menns mishandling av koner og barn handler ofte om tapt ære og skam. Menn har ofte en identitet som er knyttet til rollen som familiens overhode. Når en kone går, taper de ansikt. Mange voldelige menn forfølger kvinner som forlater dem, sier Smaadahl.
– Hvorfor bruker man da ulike begreper om familievold, avhengig av overgriperens etnisitet?
– Jeg tror det norske samfunnet har godt av å ha noen hakkekyllinger. Vi påstår at begrepet som ære og skam ikke lenger styrer oss. Dermed skrives det nærmest nekrologer over norske menn som begår vold mot familiene sine, mens menn fra andre etniske grupper beskrives som barbarer, sier hun.
Refleks. De fleste av oss tenkte nok instinktivt på «æresdrap» med en gang vi hørte at Moharam Ali Mohagheghi og datteren Farzaneh hadde bakgrunn fra Iran. At krimjournalister jobber ut fra denne teorien er ingen overraskelse. Antropolog Anne Hege Simonsen kommenterer tankerefleksen på denne måten:
– «Alle» lurer automatisk på om det er æresdrap. Det er en ganske etablert mediemyte som man må jobbe bevisst for å komme ut av. Det interessante er også å spørre seg: Hvorfor lurer jeg på dette?