Gregory Batesons religiøsitet
Det er Bateson-år i år. Det er hundre år siden tenkeren Gregory Bateson ble født i England.
Han gråt nok
da han ble født, men det forhindret ikke faren William, en av de første store genetikere, fra å oppkalle den nyfødte etter Gregor Mendel. Ved søndagsfrokosten skulle Bateson senior senere alltid lese fra Bibelen, "for at barna ikke skulle vokse opp som tomhodede ateister". Bateson planla å bli biolog som sin far, men på en togreise fra London til Cambridge møtte han antropologen Alfred Haddon, som overtalte ham til å skifte spor. Dermed bar det i vei med første båt til sumpområdene ved Sepik-elven i lavlandet på Ny-Guinea, hvor Bateson gjorde et feltarbeid blant bainingene, som han selv anså som mislykket. Noen år senere utførte han et nytt feltarbeid hos iatmulene i samme område, som resulterte i boken Naven (1936). Hovedanliggendet
i Batesons første bok var å forstå logikken bak det sentrale naven-ritualet hos iatmulene, som blant annet involverte miming av homoseksualitet eller transvestittisme i dramatiserte opptrinn mellom morbror og søstersønn. I stedet for å presentere en streit strukturfunksjonalistisk analyse av ritualet, noe som ville ha gitt ham anerkjennelse og kanskje fast jobb, viste Bateson at det var prinsipielt umulig å beskrive det fyllestgjørende. Han anla flere analytiske innfallsvinkler, men forlot dem alle som utilstrekkelige. I den grad Naven fremdeles blir lest, er det som en metode- og begrepskritisk bok. Naven foregrep den postmoderne begrepskritikken med et halvt århundre, og Bateson var tidlig ute også på andre områder. Sammen med sin første kone, den ikke ukjente Margaret Mead (han var på sin side hennes tredje ektemann), utgav han en fotografisk studie av balineserne på førtitallet. Etter krigen var han med på å utvikle kybernetikken, læren om selvregulerende systemer. En termostat er et enkelt kybernetisk system; og noen skulle etter hvert betrakte hele jordkloden som et slikt system, deriblant den Bateson-inspirerte James Lovelock, mannen bak "Gaia-hypotesen". Til forskjell fra mange av de tidlige kybernetikerne, var Bateson særlig opptatt av kommunikasjon. På 1950-tallet lanserte han "double bind"-teorien om schizofreni, som går ut på at sinnslidelsen henger sammen med motstridende kommunikasjon i nære omgivelser. Når et barn ikke klarer å tolke foreldrenes "feedback" fordi den er selvmotsigende – barnet har med blomster til sin mor, hun takker overstrømmende og kaster dem i søpla – blir verden til slutt uhåndterlig. Batesons innflytelse i psykiatri og familieterapi har vært betydelig, og han er gudfar for deler av den økologiske bevegelsen, men han er viktigst som tenker. Og la oss presisere det: han er særlig viktig som religiøs tenker. Systemteori og kybernetikk er ikke disipliner vi vanligvis forbinder med religion. En gudløs genetikersønn, som hevdet at hans viktigste bidrag til verdens selvforståelse bestod i epistemologi (altså teori om hva slags kunnskap det er mulig å ha), havner heller ikke automatisk på listen over religiøse tenkere. Så la oss ta det fra begynnelsen. Systemteori er en lære om hvordan alt henger sammen. I de fleste versjoner får subjektet, det handlende menneske, en underordnet rolle. All økologisk tenkning er systemteoretisk ettersom den viser hvordan de ulike elementene i et system (planter, dyr, døde ting, værforhold osv.) virker inn på hverandre. Hvis vi lar den økologiske tenkningen være metaforisk, som Bateson gjorde, må alt som skjer forstås som et resultat av dynamiske prosesser. En nøkkeltekst
for å forstå Batesons verdensbilde er hans artikkel om alkoholisme, "Cybernetics of the self". Den handler om forholdet mellom personen, flasken og omgivelsenes forventninger, men – jeg hadde nær sagt selvfølgelig – den handler også om alt annet enn alkoholisme. Den typiske feilslutningen, sier Bateson, er troen på at "selvkontroll" gjør det mulig å overvinne alkoholisme. For alkoholismen er større enn alkoholikeren, den innbefatter hele systemet han deltar i. Bateson er begeistret for Anonyme Alkoholikere (AA), som lærer alkoholikeren ydmykhet og underkastelse. AA innfører en instans de kaller "Gud" for å hjelpe den enkelte alkoholiker å forstå hvor liten han er, og som Bateson sier: Man kan godt kalle det "Gud". For et av de største problemene i vår sivilisasjon er den overdrevne troen på individets suverenitet, den manglende "innsikten i nødvendighet" for å tale med Spinoza. Batesons verdensbilde tilsier at det eneste som finnes er relasjoner og prosesser. Hvor mange fingre har jeg på venstre hånd? Det opplagte svaret er fem, men Bateson sier nei: du har fire relasjoner mellom fingre. Det eneste som finnes er forskjeller, og informasjon definerer Bateson som forskjeller som gjør en forskjell ("differences that make a difference"). Bateson var hele sitt liv opptatt av det hellige, og hans siste, posthumt utgitte bok Angels Fear (ferdigstilt av datteren) har undertittelen "Towards an epistemology of the sacred". Boken videreutvikler temaer fra Mind and Nature (1978), der mind – sinn – defineres som noe mye større enn bevissthet. Alt som skaper forskjeller, som gjør noe fra eller til, er deler av mind. For mange år siden sendte jeg Mind and Nature til Peter Wessel Zapffe. Jeg vet ikke om han leste den. Men han kunne godt ha gjort det. Gregory Bateson var ikke ateist. Ateisme er en variant av monoteismen, skjemmet av den samme ekskluderende skråsikkerheten som er typisk for de fleste standardiserte religioner. Hans visjon, som gjorde ham i stand til å dø fredelig, omgitt av mumlende zen-munker, kan beskrives som vitenskapelig panteisme. Under et symposium
på femtitallet hadde Bateson og Margaret Mead en ildfull meningsutveksling. Etterpå bemerket Bateson at hvis de bare hadde hatt flere slike krangler tidligere, hadde de kanskje fremdeles vært gift. Slik taler en mann som forstår at det eneste som betyr noe er forskjeller som gjør noe fra eller til, og at ensretting er det motsatte av religiøsitet. Det største problemet med statskirke og religiøse formålsparagrafer ser altså ut til å være at de tar religiøsiteten ut av religionen. Publisert 10. desember 2004 |