MORGENBLADET

Inntil nylig har en films "norskhet" blitt definert etter språket og delvis pengene. Var filmen laget på norsk (eller samisk), med norske statlige eller private midler, harmonerte den med retningslinjene for det norske støttesystemet. Men var den laget på punjabi, kunne den ikke regnes som en norsk film, selv om den utspilte seg i et norsk-pakistansk miljø.
Det var en slik definisjon som lå til grunn for mange av avslagene minoritetsregissører fikk på 1990-tallet – den gangen flere av dem begynte å lage kortfilmer som utspilte seg i minoritetsmiljøer. Men nå er denne rigide forestillingen om det norske på full retur i norsk film, til fordel for en erkjennelse av at språket jo bare er ett av mange virkemidler i en film, og at det blir stadig mer problematisk å avgrense den nasjonale identiteten til filmene.

Inn i varmen. Innen en periode på ett år vil tre norske filmer av minoritetsregissører få premiere på norske kinoer. Først ute er Nour-Eddine Lakhmaris Blikket, som har premiere neste fredag. Til høsten kommer Khalid Hussains Import-Export, som etterfølges av Ulrik Imtiaz Rolfsens Izzat på nyåret.
Felles for de tre regissørene er at de har måttet kjempe for å komme inn i varmen i norsk film, og at de er historiske ved å være de første norske minoritetsregissørene som får kinopremiere (om vi velger å se bort fra samiske Nils Gaup).

Flernasjonalt. Blikket er i norsk sammenheng et unikt prosjekt: Det er første gang en norsk film skildrer en avgjørende fase av Nord-Afrikas og Frankrikes historie, med et flernasjonalt filmteam som gjenspeiler alle identitetene regissøren Lakhmari selv bærer på: Han er født i Marokko, utdannet i Frankrike og har i voksen alder regissert flere kort- og novellefilmer i Norge (blant annet den prisbelønte novellefilmen Korte Notater).
Hans debut som langfilmregissør omhandler en aldrende franskmann som vender tilbake til Marokko 45 år etter at Frankrike oppga landet som protektorat. Som fotograf i den franske hæren var han vitne til kolonimaktens brutale fremferd, og under reisen tilbake konfronteres han med egne bilder og minner fra overgrep som havnet i skyggen av den mer kjente frigjøringskrigen i Algerie.

Sensitivt. Konfliktstoffet er sensitivt i Frankrike. Franske produsenter har ifølge Lakhmari vegret seg for å gå inn i et samarbeid med det norsk filmprosjektet, og en fransk leder av filmfestivalen i Marrakech nektet å vise filmen fordi hun mener at overgrepene i filmen aldri har funnet sted.
Blikket er likevel viet en viss oppmerksomhet i enkelte franske publikasjoner, som det toneangivende filmtidsskriftet Cahier du Cinema. I en artikkel om "filmskapere i eksil" ble Lakhmari fremhevet som et spennende navn i ny "fransk film", ikke innen norsk film.
Lakhmari kunne fortelle undertegnede at journalisten fra Cahier mildt sagt ble himmelfallen da hun forsto at de sentrale kreftene bak filmen var norske (filmen er administrert og delfinansiert fra Norge, og har norsk regissør, produsent, fotograf, klipper og lydansvarlig).
Hvorfor skal nordmenn lage denne filmen, spurte journalisten, som et ekko fra holdninger som fortsatt eksisterer her hjemme. Men spørsmålet bør snarere stilles slik Lakhmari selv omformulerer det: Hvorfor skal ikke norsk filmbransje kunne være med å lage en slik film?
Regissøren har selvsagt rett når han konstaterer at filmen i høyeste grad berører den norske virkeligheten gjennom vårt forhold til den arabiske verden og den voksende innvandringen fra Nord-Afrika.
Vi har vennet oss til at norske regissører lager film i Hollywood. Da gjør vi dem ofte norskere enn de i virkeligheten er, og tar det som en selvfølge at de også skal få norsk premiere.

Flashback. Blikket er som de fleste debutfilmer ikke uten svakheter. Lakhmari har valgt en flashback-struktur som litt for ofte fungerer repeterende, og hovedpersonen kan iblant virke statisk. Men bildene fra Marokko er på en utsøkt måte rammet inn av Kjell Vassdals foto, og Lakhmari har valgt en kontemplativ, "langsom" stil som er annerledes enn all annen norsk film for øyeblikket.
Blikket har noe til felles med Hans Petter Molands Beautiful Country, også det en "norsk" film om etterdønningene fra en moderne krigskonflikt med koloniale røtter. Begge filmer er drevet frem av regissørenes sterke ønske om å formidle nettopp disse fortellingene, til tross for at filmene var ekstremt vanskelige å få gjennomført, både finansielt og praktisk, ikke minst i kjølvannet av terrorhandlingen på Manhattan 11. september 2001 (da dollaren sank og filmproduksjoner om og fra "den tredje verden" ble ansett av vestlige finansiører som problematiske å selge til et vestlig publikum).
For det er selvsagt filmskapernes vilje og kunstneriske djervhet som blir avgjørende for hvordan en film oppfattes, ikke hvorvidt pengene er norske, marokkanske eller amerikanske. Derfor blir Bent Hamers filmatisering av Charles Bukowskis kultklassiker Factotum (premiere 29. april) noe i nærheten av en norsk film, for de nordmenn som kjenner Hamers filmografi, mens den i USA ganske sikkert vil bli oppfattet som en uavhengig amerikansk produksjon. Men fremfor alt er det en film av Bent Hamer.

Filmskapere. Derfor får vi håpe at Khalid Hussain og Ulrik Imtiaz Rolfsen også får lov til å fremstå som nettopp filmskapere når Import-Export og Izzat kommer opp på norske kinoer, og ikke bare "minoritetsregissører".
Tematikken i begge filmer gjenspeiler et ønske fra regissørene om å rive seg løs fra sin tildelte rolle som representanter for en minoritetsgruppe. Rolfsen, som selv er halvt norsk, har allerede irritert på seg noen ved å innlemme minoritetsgrupper i en klassisk gangsterfilmsjanger. Men sannsynligvis vil hans etniske bakgrunn forebygge de unyanserte anklagene om rasisme som for eksempel ble Uno til del, fordi minoritetspersoner i filmen ble fremstilt som produkter av en voldelig og stilisert gatekultur.
Er det noe vi uansett ikke ønsker gjensyn med i norsk film, så er det de naive og passive ikke-vestlige innvandrerne fra norske filmer på 1970- og 80-tallet. Den gangen ble de av progressive norske filmskapere fremstilt som hjelpeløse produkter av undertrykte kulturer, og underteksten var som regel at de "egentlig" skulle tilbake til "der de kom fra" så snart det ble etablert en ny og mer rettferdig verdensordning.


Blikket har premiere fredag 18. mars.
Factotum har premiere 29. april.
Import-Export har premiere i september.
Izzat har premiere på nyåret 2006.