Norges religionshistorie er en stor bok, som tar for seg hele den religiøse historien i Norge, og dermed inkluderer norrøn religion, samisk religion, nyreligiøsitet og innvandrede religioner. Den er redigert av Arne Bugge Amundsen, professor i kulturhistorie, som også har skrevet flere deler av verket. Det har vært et prosjekt med mye logistikk, sier Bugge Amundsen, som også forteller at dette er den første Norges religionshistorie noensinne:
– Så vidt jeg vet er det nummer én. Vi håper at det kommer flere, men dette er nok den første av sin art og i sin sjanger.
– Man skulle kanskje tro at religionshistorie var noe sentralt i norsk kultur, noe forlag gjerne hadde utgitt?
– Det finnes selvsagt religionshistoriske oversikter, men de har stort sett gått på andre religioner, ikke så meget den kristne og i hvert fall ikke den hjemlige kristelige varianten. Religionshistorie har faktisk i høy grad vært betegnelsen på det å skrive om andres religion. Det å analysere religion i Norge som felt, har vært reservert spesialister på enkeltområder. Noen har alltid forvaltet det førkristne, de har hatt sin bit der. Det samiske kan man også si at noen har forvaltet kunnskapen om, men uten å sette det inn i et større perspektiv. Når det gjelder den kristne religionshistorie i Norge, har det tradisjonelt vært reservert for den kirkehistoriske kunnskapstradisjonen. Den har alltid sett på sin egen religion ut fra et læremessig og institusjonelt perspektiv, og etter reformasjonen også ut fra et veldig luthersk perspektiv. Så det å bryte ned disse skrankene mellom ulike kunnskapstradisjoner – å forsøke å se religion i Norge som et alminnelig fenomen – det har nok sittet langt inne i våre sammenhenger.

"Mikro-kristenheter". Omsider foreligger altså en religionshistorie som ikke er skrevet fra et teologisk eller prestelig perspektiv. Men det betyr ikke at prestevigsel har vært diskvalifiserende heller:
– Vi har jo med Jan Schumacher, som både er prest og teolog. Men han har jo begått det kunststykke, hadde jeg nær sagt, å kunne betrakte middelalderens kristendom i Norge … jeg vil ikke si utenfra, men i et nytt perspektiv som har åpnet nye sider ved denne kunnskapen og hvor han har trukket i tråder som man ikke har trukket veldig mye i tidligere. Resultatet er – og det må jeg kunne si, siden jeg ikke har skrevet det – blitt et meget spennende og leseverdig bidrag, hvor han ser den kristne middelalderreligionen som et kulturelt fenomen, delvis en utløper av kontinentale og vestlige religiøse kulturformer, men også med helt spesifikke norske trekk. Dette får han til ved å tolke middelalderens kristendom som en rekke "mikro-kristenheter", at den religiøse kulturen hadde lokal forankring i helgenkulter og andre lokale forhold, og ikke kan betraktes som ett fenomen, men som mange.
– Roma var både nært og fjernt. Den kirkelige organisasjonen i Norge hadde de samme reglene og det samme normsettet som den vestlige kristne kirken. Samtidig ble dette normsettet forvaltet av geistlige som sto i et forhold til lokal politikk og kultur. Derfor kom det opp muligheter for en rekke varianter og variasjoner. Det gir ikke mening å betrakte middelalderens kristendom som monolittisk. Schumacher beskriver delkulturer som både var dynamiske og ekspansive i et spenningsfelt mellom det muntlige og det skriftlige, det lærde og lege, og så videre.
– Men var det kristne middelalder-Norge egentlig et vakrere, mildere sted enn det norrøne hedninglandet Norge?
– Dette har selvfølgelig flere sider. Bildet av det førkristne Norge som hedensk, stygt, uforløst, og så videre, er forsøkt skapt av høymiddelalderens kristne forfattere. De støper sitt bilde inn i en teologisk matrise. På den annen side kontrasteres dette bildet av at det tar så lang tid før nordmenn virkelig gjør kristendommen til sin religion. Det å tilegne seg kristendommen – hvilket skjedde over århundrer, sverdmisjonen var et marginalt fenomen – handlet om en langsom tilpasning til kontinentale forhold, og kristendommen vant frem mest gjennom handelsforbindelser og fredelig samkvem over tid. Kristendommen i Norge handler også om å erobre en viss type kulturell kompetanse som var nødvendig for å kunne være ekspansiv.

Reformasjon ved sverd. For Bugge Amundsen ville sverdmisjon vært et betydelig mer treffende navn på reformasjonen på 1500-tallet enn på overgangen til kristendom 500 år tidligere:
– Ja, reformasjonen er en styggere sak. Det har vært en vanlig forestilling at den kom nærmest som følge av at folk var gått trett av det gamle. Det er vrøvl, for å si det rett ut – et bilde som er skapt av seierherrene, som hadde interesse av å fremstille det som om katolisismen råtnet på rot. Snarere var det det omvendte som hendte: Den senmiddelalderlige katolske fromheten var i veldig ekspansjon og hadde en moderniserende og siviliserende effekt. Det kan sies så enkelt: Reformasjonen i Norge er et resultat av militær og politisk vold. Den kan sammenlignes med en kulturrevolusjon. Samtidig kan man komme til å overdrive dramatikken, for de første kongene driver en hårfin balansegang: Både Christian 3. og Frederik 2. måtte være forsiktige med å gå for hardt frem, samtidig som de ikke måtte være så slappe at det igjen åpner for rekatolisering. Sverige vaklet jo frem og tilbake. Det er først på 1600-tallet at den egentlige reformasjonen igangsettes med hard hånd, Christian 4. setter dette i scene på en helt annen måte. Først da formes den geistlige kulturen vi fortsatt kjenner.
– Men da varer det igjen ikke lenge før dette systemet utfordres, av sekterisme og lavkirkelighet. Fra Christian 4.s død går det vel ikke mer enn en drøye 50 år til man fornemmer murring. Hva skjer?
– Ett av mine perspektiver er at denne murringen har vært der hele tiden. Det nytter ikke å forestille seg en periode hvor alle har nytt de glade enhetlige dager. Religion har alltid vært et felt hvor man i tillegg til konsensus har funnet opposisjon, protest, avvik … Men samtidig peker spørsmålet på noe interessant og viktig. Lutheraniseringspolitikken på 1600-tallet lyktes så godt at man faktisk klarer å internalisere den i de brede lag, og det betyr at individet tar ansvar for sin egen religiøse posisjon. Med samvittigheten, synden og boten ... Men når man virkelig internaliserer en slik religiøs kulturform, begynner man også å se rundt seg og spørre: Hva med prestene, hva med biskopene, hva med Kongen selv? Det man har implementert hos undersåttene blir også et instrument de samme undersåttene kan bruke til en delvis ganske dramatisk kritikk av det bestående og myndighetene.
– I Norge blir dette faktisk til en bred, folkelig strøm som mener at den offentlige kirken er for åpen, for verdensvant, for livsbejaende. På mange måter er den norske pietismen negativ til det urbane, negativ til den borgerlige kultur og den borgerlige livsstil, og på mange vis mer sosialdemokratisk enn borgerlig. På sent 1800-tall advarer det kirkelige establishment mot innføring av parlamentarisme og det å sette Kongens autoritet under press, for da vil Kirken rakne og nyhedenskapen velte frem. Men dette er det bare de som tror. Fotfolket finner på noe helt annet, de. Da får man et klart skisma – med tydelige politiske overtoner.

Religionens død? I kilder og skjønnlitteratur synes vekkelsen å ha vært en voldsom splittende kraft i Norge. Var det virkelig slik?
– Ja, det henger sammen med at det som i vårt ettermoderne samfunn har karakter av livssynsdebatt, politisk debatt, diskusjoner om det som er viktig i livet, det hadde på 1800-tallet først og fremst karakter av å være en debatt for og imot bestemte religiøse posisjoner.
– Likevel er vel folk mindre religiøse nå enn tidligere?
– Bønder i Norge leste både Voltaire og Holberg, så opplysningen skal ikke undervurderes, heller ikke hva gjelder det folkelige element. Særlig for den nå litt eldre generasjon religionsforskere har sekulariseringen vært alfa og omega for forståelsen av endringsprosessene i samfunnet de siste par hundre år. Men jeg har lyst til å si at ryktene om religionens død har vært overdrevne eller i hvert fall for bastante. Det som har skjedd i løpet av de siste 200 årene er at vårt bilde av den religiøse variasjonsrikdommen er blitt mer nyansert. Religionen er ikke blitt borte, men den har fått nye former. Det er antagelig normalt. Det er vanskelig å forestille seg et helt sekularisert menneske, kanskje med et unntak for visse kafékulturer og intellektuelle kretser, for å sette det litt på spissen.
– I stedet har de fleste partiene en kirkepolitikk. Se på Gudmund Hernes, nærmest en sosialdemokratisk erkebiskop som ønsket å regissere den norske, lutherske statskirkens rolle i et sosialdemokratisk samfunn – et interessant og på mange måter prisverdig prosjekt. Et parti som tidligere leflet med både marxisme og ateisme beveget seg altså dit hen, og det er nok også i pakt med historiske røtter: sosialdemokrati, frikirkelighet, avholdssak, snarere enn en konsekvent, antireligiøs, sekulær posisjon.

NY BOK
Arne Bugge Amundsen (red.):
Norges religionshistorie
581 sider. Universitetsforlaget. 2005

MORGENBLADET