"Den hendelsen som har skapt mest diskusjon, brudulje og ondt blod i sosial teoriutvikling de siste tretti årene, er den såkalte språklige vendingen. Det dreier seg om å ta konsekvensen av at alt sosialt liv har en meningsdimensjon. Mennesker kan ikke orientere seg i verden uten språk. Det mennesker gjør, kan ikke forstås uten at man tar mening med i betraktning. Fordi mening dannes i språket, blir språket hovedinnfallsporten til studiet av det sosiale. (For mange kan det sosiale også forstås som et språk, men alt det der skal få ligge denne gang.)
Når språket blir fokus, blir studier av tekst sentralt for samfunnsvitenskapene, og de forskerne som spesialiserer seg på tekststudier blir kolleger på en mye mer bredspektret måte enn før. En ny bok fra den statlige maktutredningen forsøker å utnytte dette potensialet. Resultatet er litt ymse.

Det er et hovedpoeng i Maktens tekster at enhver tekst blir til i en konkret kontekst. Leseren vil bla i vei med en del forventninger som skyldes spesifikke historiske forhold, slik som hvilke tekstsjanger man leser opp mot, hva slags problematikk som forventes reist, og hva slags sannhetskrav som vil bli fremmet. Så også med denne leseren. Dette skal være en bok i en bokserie (ikke en artikkelsamling) om maktutredning om makt i Norge anno 2003 (ikke Sverige anno 1988). Temaet er sosialt, ikke estetisk.
Gitt at den språklige vendingen i norsk samfunnsvitenskap ennå ikke er kommet spesielt langt sammenlignet med det som er tilfellet i for eksempel Frankrike, Danmark eller USA, hadde jeg en forventning om at boken ville gi oss et bedre metodisk grunnlag for å analysere det sosiale gjennom språket, enn det vi allerede hadde. Gitt at mennesket generelt, og – ville man i alle fall håpe – filologer spesielt, er refleksive dyr, hadde jeg en forventning om at boken ville gi oss nye begreper, slik at vi kan forstå makt på nye måter. Gitt at makt- og demokratiutredningen er bestilt og betalt av den norske stat og utstyrt med det eksplisitte mandat å si noe om makt i Norge anno 2003, hadde jeg en forventning om å lære noe nytt om dette. Rapport om oppfylte og uoppfylte forventninger følger, i nevnte rekkefølge.

1. Metode: Metodemessig har denne boken masse å by på. Kjell Lars Berges innledende kapittel trekker opp tre tekstmaktdimensjoner: tekst som handling, tekst som eksempel på en spesiell tekstnorm eller tekstsjanger, og tekst som politisk posisjon. Han gjør en pedagogisk forbilledlig jobb med å vise oss som ikke er lingvister, hva dette dreier seg om.
Gjerstad leverer et gnistrende eksempel på den slags innsikt som kan hentes ved å lese en tekst som eksempel på en spesiell tekstnorm eller tekstsjanger i sin analyse av en sentral samfunnsvitenskapelig tekst (Thomas Mathiesens Kan fengsel forsvares?) Det er et hovedpoeng for Gjerstad å vise at enhver tekst virker i et maktfelt og selv må benytte visse retoriske grep. Her står Gjerstad på trygg metodisk grunn. I bokkonteksten kan han støtte seg både på Berges gjennomgang av hvordan en tekst for å være effektiv må produsere sin egen leser (det Umberto Eco kaller en modelleser), og Børdahls finslepte presentasjon, der hovedpoenget nettopp er at tekstens retoriske funksjoner alltid er i spill. Som metodisk krykke er imidlertid ikke Børdahls presentasjon spesielt egnet, fordi den er elegant underforstått, snarere enn nytteorientert eksplisitt. Flatseth leverer derimot et flott metodekapittel med sin redegjørelse for metaforforskning, og Hasund presterer faktisk å skrive om et tema som hun kan fortelle oss er forholdsvis nytt innen språkforskningen, og som i utgangspunktet kan synes noe teknisk og smalt, på en slik måte at selv en leser med hang til å skrive i versaler lærer masse.

Det metodemessige er faktisk så sterkt at jeg er lei for at det ikke er blitt rendyrket og gjort til bokens hovedsikte. Det ville sannsynligvis ha kostet forfatterne lite å gi oss en skikkelig oversikt over hva slags tekstkulturer som utgjør norsk prosa per 2003, og hvordan disse tekstkulturene står i forhold til de forskjellige tekstmaktdimensjonene. I stedet introduseres begrepet tekstkulturer i forbifarten på side 47, for ikke å dukke opp igjen senere.
Nå vil kanskje Kjell Lars Berge og bokens andre redaktører med rette innvende at de har bidratt til dette andre steder. Innvendingen må avvises på grunn av premisser de selv gjør rede for i sin tekst: de lesere man henvender seg til i makt- og globaliseringsutredningens bokserie, kan da ikke være de samme leserne som allerede vil ha lest Kjell Lars Berges tidligere skrifter? Men dette er en surmavet detalj. Jeg rapporterer om full tilfredsstillelse og mer til, hva angår det metodemessige.

2. Politikk i Norge anno 2003, eller Loga’s Run: Boken inneholder flere strålende eksempler på at tekster kan være flotte tilganger til analyse av maktforhold. Jeg har for eksempel fundert på hvorfor Verdikommisjonen var slik en gedigen flopp, og Jill Loga gir et svar (se også hennes og Thorvald Sirnes’ artikkel i forrige ukes nummer av Morgenbladet om samme tema). Med utgangspunkt i Nietzsches analyse av moral og Arendt analyse av godhet påpeker hun det problematiske i å innta en posisjon som «god» i et ordskifte. Det problematiske er at posisjonen er selvimpregnerende, den innbyr ikke til dialog, men er monologisk og dermed autoritær. Resultatet er at en rekke mennesker, og ganske spesielt journalister og andre skriveføre, er drittlei av det som kommer allerede i utgangspunktet, simpelthen fordi det kommer fra en i utgangspunktet uangripelig posisjon.
Verdikommisjonen var en del av det Loga kaller godhetsdiskursen, en «du skal»-diskurs. Loga er ingen motstander av institusjonelle og eksplisitt moralske institusjoner i politikken. For at samfunn skal fungere, må man ha steder der det diskuteres hva som er rett og galt, og slike diskusjoner må nødvendigvis ta utgangspunkt i noe. En gjengs moral og en offentlig anvendelse av denne gjengse moralen er derfor en uunngåelig del av det sosiale. Logas overbevisende poeng er imidlertid at i et demokratisk perspektiv bør slike moralske institusjoner beflitte seg på å være grensesettende, på å være «du skal ikke»-diskurser, snarere enn «du skal»-diskurser.
Flere av de andre analysene i boken virker imidlertid tilfeldig valgt, eller snarere: valgt ut fra bidragsyternes tidligere forskning, heller enn ut fra behovet for å skrive om makt i Norge anno 2003. Et av kapitlene handler om Danmark. Merete Flatseths flotte analyse av urenhetsmetaforer på området seksualitet holder seg riktignok i Norge, og gjør endog betimelige punktnedslag før den første verdenskrig og i mellomkrigstiden. Derimot unnlater hun å føre historien frem til dagens situasjon. Og hvorfor skulle hun det, når den eneste av hennes redaktører som har et fullt kapitel i boken selv velger å skrive om en annen tid og et annet sted? Hadde Kjell Lars Berge sendt meg sitt kapitel i manus, på forhånd og underhånden, ville jeg ha sagt noe sånt som «hør her, du velger et eksempel fra Sverige i 1988 som innledning til en bok om makt i Norge i 2003. Du bommer med 15 år og fem lengdegrader! Kjell Lars, du har ikke svart på oppgaven!».

Jeg melder altså om delvis tilfredsstillelse hva angår det politiske.

3. Bok: Som bok om makt betraktet lider Maktens tekster under den bunke av svakheter som etter hvert er blitt noe av et varemerke for makt- og demokratiutredningens bokserie. En dose skolemesterpirk følger. Jeg nevner manglende språkvask, manglende konsistens i oversettelse av sitater, unøyaktigheter i sitater, og unøyaktigheter i navn. Det siste er et problem som vanligvis forsvinner under indekseringen av en bok – men maktutredningens bøker har ikke indeks. En rekke av kapitlene nevner transparenter, fotografier og ingresser som det ville ha lagt alen til presentasjonen å få se, men maktutredningens bøker har heller ikke plansjer, illustrasjoner og faksimiler. Dette er generelt ille, og det er spesielt ille i en bok som handler om tekst.
Som Hasund (s. 107) skriver i sitt kapitel, må vi gjøre «alle plan i språket […] helt ned til de minste språklige enheter og helt ned til språkets minste byggesteiner, til ord og lyder» til gjenstand for analyse. Den type pirk jeg nettopp har unt meg, må ikke minst i lys av dette sees som kritikk på bokens egne premisser, såkalt immanent kritikk.

4.Hvor er de nye begrepene?: Denne type tekstuell svakhet er imidlertid ikke det mest graverende trekket ved makt- og demokratiutredningens bokserie. Verre er det at det mangler refleksivitet og kumulativitet på bok- og utredningsnivå. Som antydet, utmerker flere av kapitlene seg ved å være selvrefleksive. Børdahls kapitel eksellerer i å stille til skue egne og andres retoriske grep. Et hovedpoeng ved Berges kapitel er som nevnt at en tekst må produsere sin leser, i den forstand at hun må gjøres til en såkalt modelleser i løpet av selve lesningen. I tillegg til å si dette, greier Berge også å gjøre det. Hans innledning til kapitlet stiller til skue en tilsynelatende tilforlatelig diskusjon av makt forfattet av Fredrik Engelstad, men ved slutten av kapitlet er leseren (i alle fall denne leseren) overbevist om at Engelstads diskusjon mangler dybde i forhold til studiet av tekster.
Problemet er at denne type refleksivitet ikke finnes på boknivå. Leseren blir ikke presentert for noen refleksjon over hvor vi står etter endt lesning. Han blir faktisk ikke presentert for noe som helst. I likhet med en rekke andre bøker i makt- og demokratiutredningens bokserie, mangler denne en avslutning. Dermed blir det ingen kumulativitet på boknivå. Det blir heller ikke noe kumulativitet på bokserienivå. Flere av kapitlene i denne boken har en tematikk som overlapper direkte med en annen bok som ble publisert i samme serie for noen måneder siden, nemlig Kunnskapsmakt. Siri Meyer har som maktutreder endog sittet i begge redaktørkollektivene. Ikke desto mindre bygger ikke Maktens tekster på Kunnskapsmakt. Eksempelvis inngår det i Maktens tekster et kapitel om forskningsjournalistikk, som ikke trekker på rekken av fine innsikter som var å finne i boken Kunnskapsmakt (og som for den saks skyld også er å finne i Gjerstads kapitel i Maktens tekster). Heller ikke Tønnessons sprelske avslutning knytter an til disse innsiktene.

Hvorfor er så dette viktig? Fordi det har som en direkte konsekvens at makt- og demokratiutredningen ikke leverer nye begreper om makt til språket. Allerede ved utredningens oppstart for snart fem år siden skrev den svenske sjefsmaktutrederen en kronikk i Aftenposten, der han hevdet at maktutredninger kanskje først og fremst var viktige fordi de forandret eller bevarte det språk vi snakker om makt i. Og hvordan forandrer man så språk? Som Nietzsche skrev: «Alt det som sies om noe, vokser fra generasjon til generasjon bare fordi folk tror på det, til det gradvis vokser inn i tingen og til sist blir tingens egen kropp. Det som først var utseende, blir til slutt nesten alltid tingens vesen og fungerer som det. Hvor dumt det ville være å anta at man bare kunne påpeke illusjonenes opprinnelse og bedragets tåkeslør for å ødelegge den verden som gjelder som virkelig, den såkalte 'virkelighet'. Vi kan bare ødelegge ved å skape. Men la oss heller ikke glemme: Det er nok å skape nye navn, vurderinger og sannsynligheter for på lang sikt å frembringe nye 'ting'.»

Skal en maktutredning være vellykket, må den skape nye begreper, og disse begrepene må bli en del av språket. Den første norske maktutredningen lyktes med å få satt igjennom noen begreper, som for eksempel bytte makt og blandingsøkonomi. Makt- og demokratiutredingen har så langt ikke engang begynt på del én av oppgaven, som altså er å klekke ut nye begreper.

I et talkshow på midten av 1960-tallet var åpningsspørsmålet som følger: «Mick Jagger, are you satisfied now?» Jagger lot seg ikke dukke, og svarte umiddelbart «Do you mean sexually or philosophically?» Så jeg siterer: «I can’t get no satisfaction».

Alt i alt er dette en flott artikkelsamling. Men i den grad den gir ny forståelse av fenomenet makt, er det først og fremst ved å peke på hvorfor og hvordan tekst er viktig som innfallsport til studiet av makt – altså et metodisk bidrag. Og Norge er et land i verden, ikke tekstens fokus.

+
+

"

MORGENBLADET