MORGENBLADET

"I sin mest berømte bok, Moderniteten og holocaust, hevder Zygmunt Bauman for at jødeutryddelsene slett ikke var en historisk anomali, et forbigående tilbakeskritt til irrasjonell brutalitet, men tvert imot ett av flere mulige produkter av moderniteten: Den kulturelle renhetstenkningen, den ansiktsløse, ansvarspulveriserende byråkratiske effektiviteten, og ikke minst den sentraldirigerte samfunnsplanleggingen, var iboende trekk ved det moderne. Foreløpig har ingen gjort en tilsvarende analyse av apartheid-systemet, men det er på høy tid.
Apartheid var langt fra et unikt fenomen pønsket ut i isolasjon av onde boere. Formelt ble apartheid innført i 1948, men det bygget på både tidligere praksis i Sør-Afrika og beslektede systemer andre steder, for eksempel i USAs sørstater og britiske kolonier som Rhodesia og Kenya. Boernasjonalismen lignet på europeiske, romantiske nasjonalismer som den norske eller den serbiske, men kanskje aller mest på den quebecske. I oppbygningsfasen, før annen verdenskrig, hentet den intellektuell ammunisjon fra samtidig tysk antropologi. Den hadde avløpere ved afrikaansspråklige universiteter, og hevdet at kulturer var mystiske helheter som helst burde holdes adskilt.
Det spesielle ved systemet var at det kombinerte to typiske politiske gestalter i det 20. århundre, og var tvunget til å løse to sett problemer.
Det første problemet lød: Hvordan sikre de hvites velstand på lang sikt i et hav av fattige svarte? Apartheids løsning var fysisk segregering og systematisk favorisering av hvite. Dette løste fattigdomsproblemet blant afrikaanstalende hvite: Under apartheid fikk hvite faglærte arbeidere og håndverkere liten konkurranse. Prisene for tjenestene gikk opp, og de hadde rikelig tilgang til underbetalt arbeidskraft som kunne servere dem middag og rense svømmebassengene deres. Hvor ellers i verden kunne en rørlegger holde seg med tjenerskap?
Dette temaet fra det 20. århundres historie heter kolonialisme, eventuelt settlerkolonialisme. I Nord-Amerika og Australia ble de innfødte desimert og de overlevende jaget inn i reservater før de rakk å bli en stor og effektiv tjenerklasse. Det er den viktigste forskjellen.

Så er det problem nr. 2: Hvordan kontrollere millioner av nødvendige, men gjenstridige arbeidere? Også her hadde apartheids arkitekter svaret: Ved å begrense deres bevegelsesfrihet med passlover, ved bruk av overvåking, politibrutalitet og et nettverk av angivere som skapte frykt og mistenksomhet ved å konstruere enorme boligområder – black townships. Disse var lette å kontrollere og manglet en infrastruktur som gjorde det mulig for arbeiderne å organisere seg. Apartheids arkitekter var neppe inspirert av stalinismen (et mindretall beundret derimot Hitler), men løsningene lignet. Sør-Afrika under apartheid var ikke bare en autoritær, men en totalitær stat. Det var ikke bare lover som forbød sex over rasegrensene, men det var også forbudt for afrikanere å drikke sterkere varer enn statsautorisert sorghumøl. Landet fikk for sikkerhets skyld ikke fjernsyn før i 1976. Systemet var omfattende og effektivt. De monotone betonghusene som utgjorde townships ble bygget med lynets hastighet på 1950-tallet, og beboerne ble drevet inn i dem som kveg. Potensielle oppviglere ble raskt eliminert.
Fremdeles finnes det intellektuelle som mener at mens apartheid var ren ondskap, var sosialismen i Øst-Europa i det minste moralsk flertydig. Apartheid var jo rasistisk, og det var ikke sosialismen. Det er imidlertid ikke så sikkert at ofrene for Ceaucescus hemmelige politi eller fritenkerne som ble sendt til gulagene, merket forskjellen.
Apartheids fall og den østeuropeiske sosialismens oppløsning falt dessuten sammen i tid. P. W. Botha, av enkelte kalt Sør-Afrikas svar på Gorbatsjov, så hvilken vei det gikk. På 1980-tallet innførte han frenetisk reformer i håp om å unngå full borgerkrig. I ellevte time kom ANC og de sørafrikanske kirkene den desperate staten til unnsetning, personifisert ved Nelson Mandela og Desmond Tutu. Kollaboratører og tidligere statslønnede torturister og mordere fikk generelt amnesti, på samme måte som Stasi-informanter i DDR.
Nok en likhet mellom de østeuropeiske landene og Sør-Afrika er det at de siste ti årene har vært preget av voksende klasseskiller og økende avhengighet av «verdensøkonomien», i særdeleshet finansinstitusjonene og de transnasjonale selskapene. I begge delene av verden er det mange som undrer seg over hvorfor den politiske friheten ikke har gitt dem høyere levestandard, nå som de endelig blir regjert av folkevalgte.
Selv om det nok kan være fristende, går det ikke an å gi fortidens synder ansvaret for alt som går galt i nåtiden. I Sør-Afrika er det nødvendig å finne andre forklaringer enn apartheid på at landet ikke klarer å håndtere HIV/AIDS fornuftig, at presidenten ikke får seg til å kritisere sin gamle venn Robert Mugabe, at voldskriminaliteten fortsatt er i verdenstoppen, og at de seksti prosent fattigste har fått det dårligere i tiåret etter apartheid. Afrikanske problemer krever afrikanske løsninger, sier president Mbeki. Millioner av sørafrikanere venter utålmodig på disse løsningene, og noe sier meg at det ikke er Verdensbanken eller IMF som har dem.














"