"I sin mest ber�mte bok, Moderniteten og holocaust, hevder Zygmunt Bauman for at j�deutryddelsene slett ikke var en historisk anomali, et forbig�ende tilbakeskritt til irrasjonell brutalitet, men tvert imot ett av flere mulige produkter av moderniteten: Den kulturelle renhetstenkningen, den ansiktsl�se, ansvarspulveriserende byr�kratiske effektiviteten, og ikke minst den sentraldirigerte samfunnsplanleggingen, var iboende trekk ved det moderne. Forel�pig har ingen gjort en tilsvarende analyse av apartheid-systemet, men det er p� h�y tid.
Apartheid var langt fra et unikt fenomen p�nsket ut i isolasjon av onde boere. Formelt ble apartheid innf�rt i 1948, men det bygget p� b�de tidligere praksis i S�r-Afrika og beslektede systemer andre steder, for eksempel i USAs s�rstater og britiske kolonier som Rhodesia og Kenya. Boernasjonalismen lignet p� europeiske, romantiske nasjonalismer som den norske eller den serbiske, men kanskje aller mest p� den quebecske. I oppbygningsfasen, f�r annen verdenskrig, hentet den intellektuell ammunisjon fra samtidig tysk antropologi. Den hadde avl�pere ved afrikaansspr�klige universiteter, og hevdet at kulturer var mystiske helheter som helst burde holdes adskilt.
Det spesielle ved systemet var at det kombinerte to typiske politiske gestalter i det 20. �rhundre, og var tvunget til � l�se to sett problemer.
Det f�rste problemet l�d: Hvordan sikre de hvites velstand p� lang sikt i et hav av fattige svarte? Apartheids l�sning var fysisk segregering og systematisk favorisering av hvite. Dette l�ste fattigdomsproblemet blant afrikaanstalende hvite: Under apartheid fikk hvite fagl�rte arbeidere og h�ndverkere liten konkurranse. Prisene for tjenestene gikk opp, og de hadde rikelig tilgang til underbetalt arbeidskraft som kunne servere dem middag og rense sv�mmebassengene deres. Hvor ellers i verden kunne en r�rlegger holde seg med tjenerskap?
Dette temaet fra det 20. �rhundres historie heter kolonialisme, eventuelt settlerkolonialisme. I Nord-Amerika og Australia ble de innf�dte desimert og de overlevende jaget inn i reservater f�r de rakk � bli en stor og effektiv tjenerklasse. Det er den viktigste forskjellen.

S� er det problem nr. 2: Hvordan kontrollere millioner av n�dvendige, men gjenstridige arbeidere? Ogs� her hadde apartheids arkitekter svaret: Ved � begrense deres bevegelsesfrihet med passlover, ved bruk av overv�king, politibrutalitet og et nettverk av angivere som skapte frykt og mistenksomhet ved � konstruere enorme boligomr�der � black townships. Disse var lette � kontrollere og manglet en infrastruktur som gjorde det mulig for arbeiderne � organisere seg. Apartheids arkitekter var neppe inspirert av stalinismen (et mindretall beundret derimot Hitler), men l�sningene lignet. S�r-Afrika under apartheid var ikke bare en autorit�r, men en totalit�r stat. Det var ikke bare lover som forb�d sex over rasegrensene, men det var ogs� forbudt for afrikanere � drikke sterkere varer enn statsautorisert sorghum�l. Landet fikk for sikkerhets skyld ikke fjernsyn f�r i 1976. Systemet var omfattende og effektivt. De monotone betonghusene som utgjorde townships ble bygget med lynets hastighet p� 1950-tallet, og beboerne ble drevet inn i dem som kveg. Potensielle oppviglere ble raskt eliminert.
Fremdeles finnes det intellektuelle som mener at mens apartheid var ren ondskap, var sosialismen i �st-Europa i det minste moralsk flertydig. Apartheid var jo rasistisk, og det var ikke sosialismen. Det er imidlertid ikke s� sikkert at ofrene for Ceaucescus hemmelige politi eller fritenkerne som ble sendt til gulagene, merket forskjellen.
Apartheids fall og den �steuropeiske sosialismens oppl�sning falt dessuten sammen i tid. P. W. Botha, av enkelte kalt S�r-Afrikas svar p� Gorbatsjov, s� hvilken vei det gikk. P� 1980-tallet innf�rte han frenetisk reformer i h�p om � unng� full borgerkrig. I ellevte time kom ANC og de s�rafrikanske kirkene den desperate staten til unnsetning, personifisert ved Nelson Mandela og Desmond Tutu. Kollaborat�rer og tidligere statsl�nnede torturister og mordere fikk generelt amnesti, p� samme m�te som Stasi-informanter i DDR.
Nok en likhet mellom de �steuropeiske landene og S�r-Afrika er det at de siste ti �rene har v�rt preget av voksende klasseskiller og �kende avhengighet av �verdens�konomien�, i s�rdeleshet finansinstitusjonene og de transnasjonale selskapene. I begge delene av verden er det mange som undrer seg over hvorfor den politiske friheten ikke har gitt dem h�yere levestandard, n� som de endelig blir regjert av folkevalgte.
Selv om det nok kan v�re fristende, g�r det ikke an � gi fortidens synder ansvaret for alt som g�r galt i n�tiden. I S�r-Afrika er det n�dvendig � finne andre forklaringer enn apartheid p� at landet ikke klarer � h�ndtere HIV/AIDS fornuftig, at presidenten ikke f�r seg til � kritisere sin gamle venn Robert Mugabe, at voldskriminaliteten fortsatt er i verdenstoppen, og at de seksti prosent fattigste har f�tt det d�rligere i ti�ret etter apartheid. Afrikanske problemer krever afrikanske l�sninger, sier president Mbeki. Millioner av s�rafrikanere venter ut�lmodig p� disse l�sningene, og noe sier meg at det ikke er Verdensbanken eller IMF som har dem.

"

MORGENBLADET