MORGENBLADET

"Zygmunt Bauman:
Moderniteten og Holocaust
Oversatt av Mette Nygård
Etterord ved Arne Johan Vetlesen
292 sider, Erasmus, Vidarforlaget.

Holocaust som barn av vår tid

Årets fagbok. Når Zygmunt Baumans Modernity and the Holocaust har vekket såpass lite debatt i årene etter at den kom ut i 1989, er ikke det fordi den er ukjent, langt i fra. Det er en av de bøkene som fremstår som en umiddelbar klassiker.

Modernity and the Holocaust er allerede blitt et referanseverk, en målestav for mye annen litteratur – om modernitet, men fremfor alt om Holocaust. Den fremstår som årets fagbok på norsk i 1997. Da den utkom for åtte år siden hadde en oppblomstring av Holocaust-debatten pågått lenge, og det var ingen mangel på fremstående litteratur om emnet. Bøkene fra vitner som Elie Wiesel, Primo Levi og Jean Améry hadde skapt varige inntrykk, på den faglige siden fantes også en rekke bøker som grep fatt i ett eller flere aspekter ved Holocaust. Debatten hadde gått gjennom flere faser med sammenstøtene mellom intensjonalister og funksjonalister som den mest sentrale: Intensjonalistene holdt på at Hitler hele tiden ønsket å utrydde jødene, funksjonalistene mente at utryddelsen ble til da andre muligheter for det nazistene kalte «løsning av jødespørsmålet» ble svekket. Ekko av debatten fantes såvel i den tyske Historikerstreit, som i israelsk debatt om sionisme og israelsk etterkrigspolitikk. På sidelinjen stod revisjonister som med forskjellig grad av giftighet hevdet at utryddelsesleirene egentlig ikke var utryddelsesleire eller at de i hvert fall utryddet færre enn millioner, og ikke i gasskamre men gjennom arbeid og sulterasjoner, etc. I tillegg kom Hannah Arendts banebrytende verk fra tidlig 1960-tall, Eichmann in Jerusalem med sitt begrep «The Banality of Evil», som ble litt av en anstøtssten, og stadig står til ettertanke.

Et overordnet grep
Det fantes massevis av løse tråder, og det Zygmunt Bauman gjorde i sitt verk var å samle disse trådene til et nytt og konsistent hele. En fortjenstfull handling, som har gitt ham fortjente æresbevisninger, for øvrig også fra Oslo.
Nå er altså Moderniteten og Holocaust utkommet på norsk. Siden bokens ideer er grundig behandlet i denne avis, gjennom intervjuer og kommentarer, er det ingen grunn til å gjengi i detalj. De korte trekkene er instruktive nok.
Bauman understreker innledningsvis at han ikke vil anta en del av de vanlige innfallsvinklene: den «tyske» eller den «jødiske». Isteden vil han, noe han selv kursiverer, foreslå «å behandle Holocaust som en sjelden, men betydningsfull og pålitelig prøve på det moderne samfunns skjulte muligheter.»
Dette videreføres til et begrep om den den moderne sivilisasjon som en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for Holocaust. Og dermed er ikke alt sagt, men kanskje noe av det viktigste. For med en slik inngang har allerede Bauman valgt side i en rekke kontemporære debatter. Det er en del av hele den utviklingsoptimistiske europeiske tradisjon (som burde ha fått et grunnskudd i 1914, men som likevel ble videreført i hele den vestlige verdens skoler, f. eks.), å anta at verden er på vei fremover mot en forjettet utopi, at moderniteten tross alt er et udiskutabelt gode, og at modernitetens og opplysningens grunnleggende ideer er merkestener og retningsvisere på veien mot denne bedre – new and improved! – verden.

Bauman, Arendt og Douglas
Hos Bauman ser det annerledes ut. Moderne teoretikeres visjon av sin verden tar i liten grad høyde for modernitetens økede muligheter til destruktivitet, de har ikke inkorporert Freuds Thanatos-teori, som Bauman nevner eksplisitt. Det er heller ingenting i tenkningen rundt det gode byråkrati (f.eks. Weber) som gir noen etisk garanti mot Holocaust. Man kunne minne om at Eichmann oppfattet seg som kantianer.
Bauman finner altså ikke den «ondskapen» som den vestlige sivilisasjon i århundrer har fryktet, den Arendt heller ikke fant. Det han derimot finner, er det som er annerledes.
Her griper han fatt i det moderne samfunnets utopi: ideen om uforanderlighet og stillstand, for øvrig lett gjenkjennelig som Paradis. For en slik utopi er absorpsjon like umulig som utstøtelse er selvfølgelig. Bauman knytter an til antropologen Mary Douglas’ Rent og urent. Slik Bauman ser det ligger alt til rette for modernitetens utstøtelse av det som er annerledes i det øyeblikket det blir ansett som «urent». Og han påpeker at det ikke er noen etiske grenser i tankene om samfunnsorganiseringen selv. Så hva er det da som mangler, før seks millioner kan drepes?

Politisk ukorrekt
Her er vi ved et nytt knutepunkt hos Bauman. Den politiske korrekthet vil skrike «rasisme» som svar på ovennevnte spørsmål, og den vil kanskje tillegge noe à la Adorno og Horkheimers «totalitære personlighet» hos morderne. Bauman har et helt annet svar, han påpeker at rasismen, som ble forsøkt utløst flere ganger, sterkest under krystallnatten i 1938, aldri ville kunne skapt Holocaust. Med 30-tallets drapstempo ville man brukt tiår. Pluss at selv det verste rasistiske raseri – i likhet med alt annet alt raseri – brenner seg ut: morderne går lei. Det som mangler før Holocaust kan igangsettes er snarere moderne byråkrati og teknologi: De rent håndfaste midlene, som jernbaner med togvogner, egnede kjemiske utryddelsesmidler og generelt en overgripende moderne byråkratisk organisering. For dette gjør nemlig rasehat, blodtørst og mordlyst overflødig og unødvendig.
Dette svaret er betydelig mer rystende, fordi det innebærer at vi som lever i 1997 plutselig blir potensielle folkemordere. Vår proklamerte antirasisme, vår tro på oss selv som autonome, ikke-totalitære personligheter og det enkle faktum at vi ikke er tyskere i 1939 blir til liten hjelp i et slikt perspektiv. Det veier overhodet ikke opp for det motsatte faktum at vi i dag har enda mer effektive byråkratier og en enda mer velutviklet teknologi, som kan brukes til det verste. Og Bauman tror heller ikke vi har noe etisk immuniseringsapparat klart.

Mange diskusjoner
Når Moderniteten og Holocaust er blitt en slik klassiker allerede, er det selvsagt fordi den forklarer sitt egentlige tema så godt, men også fordi den er anvendelig i så mange andre sammenhenger og kan tilføre så mye til andre diskurser. Blant annet er boken et sterkt innlegg i den flere hundre år gamle debatten om hvorvidt samfunnet virker nedbrytende eller oppstrammende på vår moral og etikk.
Videre gir Bauman, ved å løfte frem i Holocaust-sammenheng Milgrams berømmelige eksperimenter hvor forsøkspersoner ble bedt om å påføre andre smerte, spennende perspektiver på diskusjonen om konsekvensene av vår lydighet overfor autoriteter.
Dessuten har andre fagfolk, som Christopher R. Browning (Ordinary Men: Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland) hatt god nytte av Bauman. I Brownings tilfelle får vi en beskrivelse av en bataljon vanlige mennesker (politifolk i reserven fra Hamburg) som ble utkommandert til å samle sammen jøder i Polen, sette noen av dem på togene til leirene og skyte de resterende. Browning viser hvordan noen av soldatene nektet å drepe, mens andre snek seg unna. Noen ble stadig mer drapslystne og syntes å ha glede av drepingen, men det store flertall gjorde det de ble kommandert til, verken mer eller mindre. Browning avslører også hulheten i tyske soldaters etterkrigsforsvar om at de «måtte» drepe eller bli skutt selv (folk som nektet fikk gjerne noen ekstravakter og latrinejobber, men noen ble omplassert og enkelte forfremmet!), men først og fremst støtter den Baumans konklusjoner: De som fortsatte å skyte jødene, gjorde fordi det var en ordre fra befal og fordi de andre gjorde det – ingen av dem hatet egentlig jøder, de fremstod heller ikke som spesielt autoritære personer. Men de var lydige, og solidariske med organisasjonen. Noe alle organisasjoner ønsker av sine medlemmer – et poeng helt i Baumans ånd.

Debatten videre
Det er altså all grunn til å lese Zygmunt Baumans bok, den er et strålende verk. Imidlertid er det ikke en bok som besvarer alle spørsmål. Bauman har skrevet mye og hurtig, en bok hvert år, og det kan vel være medvirkende til at et par spørsmål står igjen.
En ting er at vårt samfunn faktisk er utstyrt med noe immuniserende som 1930-årene ikke hadde: Vi vet at Holocaust faktisk skjedde, vi trenger ikke overbevises om at det er mulig.
Et annet felt Bauman kunne tatt for seg mer, er hvorvidt samfunnets beskaffenhet, når det gjelder grad av åpenhet og grad av etisk bevissthetsnivå, ikke minst i det offentlige feltet – aviser, medier – ikke betyr en god del for sannsynligheten for et Holocaust. Litt kantete lest kan Bauman gi inntrykk av at et moderne samfunn er et moderne samfunn – uansett, og enkeltmenneskets moral et irrelevant spørsmål i sammenhengen. Det er fort gjort å falle ned på en holdning hvor moderne samfunn er lik potensielt fascistiske samfunn uansett.
Avslutningsvis kan Bauman virke litt Rousseauistisk i sin modernitetskritikk: man får inntrykk av at alt hadde gått bedre hvis ikke den edle ville var blitt temmet. Det kan synes å være litt naivt. For en videre drøfting av disse spørsmålene er Arne Johan Vetlesens etterord særdeles nyttig.



Moderniteten og Holocaust: En skremmende og fremragende bok. Bedre utkom ikke i 1997."