"– Jeg er overrumplet, overveldet og nærmere sjokkert, men lykkelig. Det er slikt som gir mot og kraft til å holde ut og gå videre.
Mye av støyen rundt deg kom i forbindelse med Fadime-drapet i 2002 og boken du skrev om denne hendelsen. Et av dine uttrykk var at «det ikke er religionen som dreper, men menneskene».
– Det har jeg sagt flere ganger, også etter 11. september. For jeg har sett det som min rolle å spre kunnskap om muslimer som mennesker. Det er så enkelt å se på muslimer som stereotyper, som produkter av islam. Men også muslimene er selvsagt først og fremst mennesker. Nå kommer jeg akkurat tilbake fra Jemen og Kairo. Jeg har reist i 35 år, kan som fagperson heldigvis snakke på deres eget språk, og ble likevel slått av hvor sterkt dette siste møtet med både jemenitter og egyptere understreker et nyansert menneskesyn. Jeg hadde for eksempel forventet en voldsom fordømmelse av USA på grunn av det amerikanerne gjør i Irak, men det budskapet som kom fra alminnelige mennesker var at det ikke er USA eller amerikanerne som sådan det er noe galt med, men Bush-regjeringen. Igjen og igjen understreket de at muslimer, jøder og kristne har den samme gud. Blant alminnelige mennesker har det skjedd noe. Først og fremst ønsker de normalitet.
Du har hevdet at æresdrap, som ofte oppfattes som en muslimsk skikk, ikke er det?
– Ja. Æresdrap er ikke en spesifikk muslimsk skikk. Det er dokumentert blant kristne, jøder, buddhister, hinduer, konfusianere og ateister.
Men hva med konedrap blant det vi kan kalle etniske nordmenn. Er ikke det æresdrap under et annet navn?
– Nei, nei. Æresdrap er noe helt spesielt. Enkelte hevder at all vold mot kvinner er den samme vold mot kvinner og at sjalusidrap er det samme som æresdrap. Men det er signifikante forskjeller. En ting er at æresdrapet finner sted etter en kollektiv avgjørelse, det er kollektivets ære som skal gjenopprettes. Punkt to er at æresdrap applauderes, det er det som skaper æren. Ingen applauderer et sjalusidrap. Og for det tredje: Motsatt sjalusidrapet utføres de fleste æresdrap på kvinner ikke av ektemannen, men av slektninger.
I kjølvannet av din bok om Fadime-saken ble du beskyldt for ikke å ha et konsekvent feministisk utgangspunkt, hvilket førte til at du ikke konsekvent stilte deg på offerets side?
– Jeg inntar ikke et «feministisk» standpunkt. Mitt anliggende er mennesket, mann eller kvinne. Som kvinne er jeg spesielt opptatt av overgrep mot kvinner og i muslimske land er det mange steder spesielt vanskelig for kvinner. Så da jeg begynte med Fadime-saken inntok jeg en prokvinnelig holdning. For det finnes ikke ord for hvor forferdelig æresdrap er. Men da jeg arbeidet med saken fikk jeg naturligvis etter hvert en forståelse også for Fadimes far, denne mannen som føler at den eneste, den endelige løsningen er å drepe sin datter.
Du gikk ut og hevdet at medieeksponeringen hadde bidratt til å fremprovosere drapet, i og med at familiens skam økte i og med den offentlige dekningen?
– Skam finnes, og det som mot min vilje gav meg en slags sympati for Fadimes familie var hvordan medieoppmerksomheten utleverte dem totalt i rollen som monstre.
Det er en gjenganger i dine tekster at nordmenn ser på foreldregenerasjonen blant innvandrere som monstre?
– Vi har fått oppmerksomhet rundt saker som tvangsekteskap og omskjæring, heldigvis. Men mange tror at siden skikkene er undertrykkende, så er foreldrene personer som ikke vil sine barns beste. Det skrives mye om bestialske skikker, jeg så også en politiker bruke uttrykket. Jeg synes i og for seg uttrykket bestialsk er å gå langt. Men jeg vil i hvert fall gjerne ha et skille mellom skikken og menneskene. Det er så lett å si at hvis skikkene er bestialske, så må også menneskene være det.
Men er ikke den fortsatte eksistensen av slike skikker et bevis på feilslått integrering?
– Det er merkelig hvordan vi kan akseptere at innvandrere bor her i 30-40 år uten å engang få lære norsk, mens vi ikke aksepterer at de beholder skikkene sine et øyeblikk. De skal reformeres og bli slik vi synes folk burde være uten at de engang har midlene til å kommunisere med oss.
Men de yngre innvandrerne, som kan norsk og er vokst opp her, hvordan er de integrert?
– Vi mangler datakunnskap om dette. Jeg baserer mine antagelser på et litt spinkelt grunnlag. Men jeg kjenner jo mange unge menn i norske innvandrermiljøer, særlig muslimer. Det er ingen tvil om at de føler seg tilsidesatt og oversett, ikke minst i forhold til jentene. Media er alltid interessert i jentenes historie. De er lette å fremstille som ofre for islam og så videre. Men guttene skal jo være de tøffe og sterke – og så opplever de at storsamfunnet oppfatter dem som potensielle overgripere, noe som oppleves som verre etter 11. september, for øvrig. Vi trenger mer kunnskap om hvordan guttene har det, og da tenker jeg ikke på gjengene, barneranerne, de voldelige, men helt vanlige gutter.
Hvorfor?
– Forskning fra blant annet Belgia og Nederland har sammenlignet holdninger innvandrergenerasjonene imellom. Og guttene er mer fundamentalistiske enn sine fedre. Dette med at de ofte føler seg marginalisert: Andelen ikke-vestlige innvandrere som står utenfor arbeidsmarkedet er altfor høy: Blant afrikanere og asiater er det dobbelt så mange arbeidsledige som ellers i befolkningen.
Bare å få folk i arbeid, altså?
– Nei. Integrering handler ikke bare om arbeidsmarkedet. Fadimes far hadde jobbet i Sverige i 18 år. Integrering må handle om å fungere innen det større samfunn man dog er en del av. En forståelse for de reglene som finnes der. Se på den norske stat: Den har innført tvungen skolegang for at alle skal bli samfunnsborgere. Tenk da på innvandrere som ofte har meget lite utdannelse hjemmefra og minimal forståelse av den rare verden de er kommet til. Man kan ende med å leve i en helt ghettoisert tilværelse. Skal du for eksempel kunne gjøre dine barn til samfunnsborgere, krever også det grunnleggende ferdigheter.
Så hva gikk galt?
– Vi lukket øynene og trodde alt skulle gå av seg selv mens vi snakket om fargerikt fellesskap. Nå har ting forandret seg. Hvor lenge er det siden du hørte om det fargerike fellesskapet? Selv på Blindern snakker man ikke om det mer.

Publisert 23. april 2004

MORGENBLADET