<< tilbake til antropologi i nyhetene
KOPI! Teksten er blitt fjernet
En gledesdrepers 17. Mai-tale
FNs World Development Report kåret i fjor Norge til verdens beste land. Vi sitter rundt verdens største kjøttgryte, og burde ikke ha noe som helst å klage over. Men veldig mange nordmenn ikke er så lykkelige som de burde vært.
Av Morten A. Strøksnes, Morgenbladet, 16-05-2003
World Development Report har gått glipp av noe, og dette noe er ganske målbart. Norge er på verdenstoppen i bruken av antidepressiva som seroxat og andre prosac-varianter. Vi ligger absolutt på toppen når det gjelder bruken av valium, og veldig høyt på selvmordsstatistikken. En halv million mennesker er uføretrygda. Psykiaterne går i terapi hos hverandre.
Svært mange nordmenn er engstelige, som om de er på et stort hav i liten båt og det er i ferd med å blåse opp. Mange tjueåringer går rundt som om de allerede er gamle, med luk rygg og litt subbende bein. Og de gamle går som gamle som forsøker å parodiere hvordan gamle folk går på revyscener.
Hvor mange mennesker treffer du hver dag som virker lykkelige og tilfredse, som utfolder seg og stråler? Folk som burde har gjort det, fordi de har anlegg for det, gjør det ofte ikke. Det er noe stusselig over vår kollektive psyke for tiden.
Jeg har en god venn i Oslo som er greker. Han slutter aldri å forbløffe seg over det norske samfunnet. En ting som for ham er påfallende, er at det ikke er lov til å bli sint i Norge. I Hellas er det å være sint en naturlig ting. Det viser at man har stolthet, at man er til å regne med, at man har krav på respekt, at man ikke er likegyldig, men engasjert og tilstedeværende. Men hvis han blir sint i Norge, møter han en helt annen reaksjon enn den han forventer. Her får han mindre respekt hvis han bruser litt med fjærene. Han merker at folk tror han er sprø og kanskje utilregnelig, og at de blir ente redde eller foraktfullt passivt-aggressive. Men han er ikke ute av kontroll. Han spiller bare et sosialt spill. Der han kommer fra hører det med, som en naturlig del av det menneskelige register. Den som aldri blir sint, er på en måte en tomsing.
I Norge er ikke sinne akseptert. Men vi har innført sosiale erstatninger for sinne. Dette er passiv aggresjon, langsinthet og surhet. Ingen av delene er akseptert rundt Middelhavet. Der blir man sint, blåser seg litt opp, får det ut – og ferdig med det. Men man går bare ikke rundt og er sur eller langsint. Vi kunne fortsatt med en lang rekke andre følelser. For vår nasjonale karakter er rettet inn mot passivitet og kontroll. Man skal ikke være for glade, for forelska, ta for mange sjanser, eller ha det for vondt. Trygghet og forutsigbarhet er blitt et mål i seg selv.
Dette gjør at folk blir understimulert sosialt, og opptrer klønete i samvær med andre.
Folk får rett og slett brukt seg selv for lite sosialt. For å kompensere for lav frekvens, har vi skapt oss forestillinger om at ting skal være «ekte», «egentlige» og «autentiske».Nordmenn har en tendens til å åpne hjertet sitt på vidt gap, når de først bestemmer seg for å åpne munnen. Hvis du tilfeldigvis begynner å snakke med en fremmed på kafé eller i en bakgård, risikerer du at han eller hun bekjenner intime detaljer om seg selv. Istedenfor å fortelle en morsom historie, diskutere et eller annet allment fenomen, plumper nordmenn i verste fall ut med at kona skal opereres for kreft eller at den yngste dattera er narkoman. De suger deg inn i sin egen intimsfære og tyranniserer deg med private opplysninger. De greier ikke å fortelle en historie, de har glemt å fargelegge og formulere historier som ikke handler om dem selv. I stedet blottlegger de seg selv, eller stiller spørsmål som er krenkende i sin nesevise mangel på avstand, der man helst ville hatt en overfladisk og underholdende ordveksling. Formålet er å skape en slags misforstått og kvasiautentisk nærhet, som skal dekke over mangelen på sosial trening.
I land der folk bor tettere sammen, er det å beherske sosiale spill en av de høyest vurderte egenskaper. Folk som kan snakke, som har humor, som kjenner de hårfine grensene innenfor forskjellige sosiale situasjoner og konvensjoner, respekteres høyt for sin intelligens.
I Norge oppleves slike typer ofte som upålitelige pratmakere. Som folk som sier en hel masse de egentlig ikke mener. Spesielt ille blir det hvis noen strør om seg med høflighetsfraser og komplementer når de «egentlig» ikke mener det. Utlendinger som utsettes for den norske egentlighetsdiskursen blir slått ut. For fokuset på det egentlige, skaper en ufin, psykologiserende innstilling som gir mer sofistikerte vesener skjelven.
En ting til som aldri slutter å forundre min greske venn er hvor lett det er å forføre norske kvinner i Syden, altså i Hellas, og hvor vanskelig det er i Norge. Det viser at norske kvinner har liten selvtillit og er lett påvirkelige (for ordens skyld, jeg snakker her om alle norske kvinner, bortsett fra deg som leser dette). De trenger bare å være noen dager i Syden før de ser på seg selv på en ny måte. Som fyrrige og varme, sensuelle og frigjorte. Men så snart de er tilbake i Norge er de nesten umulig å forføre igjen, i hvert fall for den samme grekeren de lå langflat etter to uker tidligere. Grekeren er mest verdt på hjemmebane. I Norge er han mer en degos som ikke passer inn.
Nordmenn og kvinner elsker å dra til Syden. Et stort segment av befolkningen lever og ånder for å kunne komme dit tre ganger i året. Men det plutselige og selvbedragerske skiftet i stemningsleie som oppstår med en gang nordmenn kommer til Syden, viser at nordmenn har lav selvtillit og at de egentlig ikke tilhører noe sterkt fellesskap.
Likevel synes nordmenn stort sett alltid at Norge er det beste landet i verden, og de vil helst bli boende akkurat på det stedet de er født. Til tross for at vi er en nasjon på smertestillende, og langt på vei oppfører oss som om vi er ulykkelige, tror vi at vi selv bedre enn alle folk. Vi tror at vi tilhører et sterkt kollektiv enda det åpenbart ikke stemmer. For vi er ikke kollektivister, vi har ikke så veldig sterke bånd til hverandre. Vi er tvert imot styrtrike individualister som lever i et samfunn som er gjennomregulert av staten, og ikke av naturlige sosiale felleskap. Derimot oppfører vi oss ikke som styrtrike individualister, men som trygghetssøkende, passiviserte og temmelig ulykkelige.
Myten om Norge som et lykkelig kollektiv greier rett og slett ikke å holdt tritt med virkeligheten lenger. God 17. mai.
<< tilbake til antropologi i nyhetene