MORGENBLADET

På slutten av 1980-tallet uttalte Arne Næss at «vi løser ikke den tredje verdens problemer ved å sende befolkningen hit». Det spissformulerte synspunktet var i tråd med hans dypøkologi. Men ut fra en pragmatisk vurdering av dagens globale situasjon, hvor vi alle i økende grad lever i samme verden både bokstavelig og billedlig talt, fremstod Næss’ vurdering som virkelighetsfjern og en anelse kynisk.
At en viss grad av migrasjon i vår tid både er uunngåelig, moralsk godt og kulturelt berikende, er de fleste av Morgenbladets lesere enige om. Jeg hadde heller ikke regnet med veldig sterke reaksjoner da jeg her i avisen foreslo å bringe halvannen million innvandrere til Norge de nærmeste femti år (3/9). Og ganske riktig: Verken Peter Ørebech (10/9), Eyolf Jul-Larsen 17/9) eller Terje Meling (7/10) mister besinnelsen, men alle bringer relevante og saklige motforestillinger inn i debatten. Jul-Larsen og Meling er enige i at økt innvandring er av det gode, men kritiserer min påstand om at den stort sett får positive økonomiske konsekvenser. Ørebech er skeptisk til arbeidsinnvandring, og viser til økte sosiale forskjeller og arbeidsledighet blant etniske norskinger hvis billig utenlandsk arbeidskraft får komme inn i markedet. For alle står klasseperspektivet sentralt, og samtlige omtaler fenomenet som kalles «sosial dumping» i den sosialistiske diskursen mot innvandring.

Klasseforskjeller. Meling har rett i at den største økonomiske veksten kommer med relativt høyt utdannede innvandrere. Det er jo dem vi har så store vanskeligheter med å lokke hit. Den årlige kvoten på 10 000 innvandrere med spesielle kvalifikasjoner blir aldri fylt, og en eksepsjonelt stor andel av innvandrerne fra vestlige land er havnet her på grunn av kjærligheten, altså ikke fordi de oppfatter Norge som et spennende land å jobbe i. Imidlertid ville jeg (og vil fremdeles) legge inn et godt ord for dem som befinner seg i gråsonene, altså de som ikke aksepteres som arbeidsmigranter men som rent faktisk er det, nemlig folk som kommer hit på grunn av familiegjenforening, som flyktninger eller som langtidsturister. De fyller ofte nisjer i arbeidsmarkedet som ellers kunne ha blitt stående tomme.
Er det sosial dumping å la dem gjøre det? Man kan jo spørre noen av de unge litauerne og polakkene som drar hjem på høsten med noen tusenlapper i lomma, etter å ha jobbet hardt til beskjeden lønn i tre-fire måneder, om de føler seg sosialt dumpet. Noen av dem kan leve bra resten av året på pengene, noen får råd til å kjøpe seg en bolig i hjemlandet hvis de kan ha sommerjobb i Norge i en tre-fireårsperiode, og de holder dessuten liv i marginale deler av norsk økonomi, blant annet i landbruket.
Men det er en reell risiko for at noen norskinger blir sosialt dumpet på grunn av denne migrasjonen, og derfor vil det være ønskelig med investeringer og omfordelinger som virker likhetsbefordrende på dette området.
Meling skriver at innvandrernes livssituasjon ikke kan «måles mot hvordan de hadde det i sitt opphavsland – det er hvordan de kunne ha hatt det i sitt nye land» som er relevant. Påstanden er diskutabel. Hvis vi ikke aksepterer større klasseforskjeller på kort sikt (som det må legges offensive planer mot), vil det ikke bli noen arbeidsinnvandring å snakke om uansett. Så får polakkene og litauerne heller holde seg hjemme, med beskjed fra den norske «venstresiden» om at det er til deres eget beste.
Jul-Larsen påpeker at migrasjon ikke nødvendigvis fører til en positiv økonomisk utvikling verken i avsender- eller mottagerlandet. Derfor må en global bistandstanke – solidaritetsargumentet – være tungtveiende i innvandringspolitikken. Men i Storbritannia har økonomer laget et innvandrerregnskap som viser at landet tjener 2,5 milliarder pund i året på innvandrerne (se Nigel Harris: Thinking the Unthinkable). Jeg ser ingen grunn til at vi skulle være dårligere her.

Gråsoner. Når det gjelder flyktningpolitikk, må humanitære hensyn veie tungt. Imidlertid er grensen mellom flyktninger og arbeidsmigranter tvilsom. Tamilene i Norge er flyktninger, og de bidrar til å få hjulene til å gå rundt. I teorien har Norge ikke mottatt arbeidsmigranter fra ikke-europeiske land siden 1975.
Alle land trenger noe ufaglært arbeidskraft, og vi må ikke bli så prektige at vi oppfører oss som de sosialistiske bistandsarbeiderne i Tanzania, de nektet å ansette folk i huset fordi det var nedverdigende å jobbe som tjenerskap. Det gikk ikke lang tid før de var de mest forhatte hvitingene i hele byen.
Så langt har Jul-Larsen rent faktisk rett: Det er andre drivkrefter enn tro på at migrasjon skaper økonomisk vekst som legitimerer innvandringspolitikken i Norge, ettersom den langt på vei er en ren flyktningpolitikk.
Debatter om tøystykker og familieverdier er kanskje nødvendige, men når de får dominere, virker de avsporende.

Trekke opp stigen. Vi som er tilhengere av en global humanisme, og som tror at migrasjon virker globalt utjevnende, må selvfølgelig lytte oppmerksomt til dem som mener noe annet. Noen av dem snakker om «sosial dumping», mens andre er opptatt av befolkningsvekst.
De økonomiske og demografiske prognosene for mange fattige land er begredelige. Det gjelder blant annet i Pakistan, hvor befolkningsveksten på nasjonalt plan spiser opp en eventuell økonomisk vekst, det gjelder i den arabiske verden og i mesteparten av Afrika. Her har optimistiske utviklingsmodeller lite å stille opp med. Malthus hadde altså til en viss grad rett overfor Marx: Befolkningsvekst kan føre til økonomisk nedgang, og det kan være mange årsaker til at teknologisk utvikling ikke finner sted.
Så hvis man konsentrerer seg om disse delene av verden, kan Europa lite gjøre, og det eneste gjenværende argumentet for migrasjon blir at det er en form for humanitær bistand. Svaret på et slikt argument vil bli at ingen har noe å tjene på at også våre samfunn blir ødelagt av etniske konflikter, arbeidsløshet og nedgang i velferdstilbud, hvis det viser seg at innvandringen ikke engang fører til en positiv utvikling i avsenderlandene. Da kan man like gjerne hjelpe dem der de er, trekke opp stigen etter seg, og sende flyktninger fra krigsrammede områder tilbake så snart det blir fred.

Nytenkning. Et slikt syn bør ikke avvises summarisk som høyrepopulistisk sludder; det må møtes med motargumenter, for eksempel disse:
1. Av hensyn til et humanistisk rettferdighetsprinsipp bør flest mulig få anledning til et økonomisk verdig liv, noe som av og til nødvendiggjør migrasjon. Både migrantene, deres familier og lokalsamfunnene i avsenderlandet tjener på dette, selv om man ikke alltid kan snakke om «utvikling».
2. Lokalt og i «nærområdene» bør utviklingsbistand, helst utført i samarbeid med migranter i giverlandet som kjenner lokale forhold, supplere de positive økonomiske effektene av migrasjonen. Dermed får potensielle migranter realistiske alternativer i hjemlige strøk.
3. Det formelle og juridiske skillet mellom rene arbeidsmigranter og flyktninger er reelt i noen tilfeller, men rent faktisk har mange migranter både komplekse motiver og en tilpasning i mottagerlandet som gjør at skillet ikke alltid får så stor betydning i praksis. Derfor må flyktninger regnes som potensielle arbeidsmigranter, og de bør følgelig ikke klientifiseres av det offentlige.
4. Innvandringen må stå i et rimelig forhold til den abstrakte størrelsen økonomene omtaler som «arbeidsmarkedets behov», som imidlertid vil variere alt etter hvilke politiske virkemidler som settes inn. På dette området er det nødvendig å tenke nytt, og å lære av land der innvandrere viser seg å komme raskt inn i arbeidsmarkedet.

Å ta konsekvensene. Fremdeles er det mitt syn at de positive virkningene innvandring kan få, bør være et hovedargument. Som nevnt i min opprinnelige epistel, bør innvandringen av denne grunn bli mer differensiert enn den hittil har vært (flere nigerianske professorer og pakistanske ingeniører). Men uansett har jeg vanskelig for å få øye på den «etniske underklassen» selv i Norge. Den sosiale mobiliteten i annen generasjons innvandrere er oppsiktsvekkende, og det er ingen grunn til å tro at den ikke vil fortsette i tredje og fjerde generasjon.
Likevel kan man ikke ta for gitt at Norge vil ta konsekvensene av globaliseringen ved å åpne for mer innvandring. De bekymrede diskursene vil lett kunne dominere, og landet kan saktens kjøpe seg avlat gjennom bistand og inntak av kvoteflyktninger. Så får vi kanskje et samfunn hvor vi lever godt av å selge råvarer, hvor vi kan kjøpe alt vi trenger billig fra Kina, og hvor størstedelen av befolkningen enten går på trygd eller bruker arbeidsdagen på å sende hverandre e-postvedlegg. Det er ikke mitt drømmescenario.


Thomas Hylland Eriksen,
professor, Institutt for sosialantropologi, UiO