Sett at vi tok inn halvannen million

Av Thomas Hylland Eriksen (Morgenbladet 03-09-2004)

I likhet med de fleste rike land, har Norge en debatt om innvandring, der mistenksomhet og misforstått egoisme er markante innslag. Den underliggende tenkemåten kan kalles en hvit diskurs, og legger til grunn at fattige folk og opportunister fra hele verden står i kø ved grensen.

Disse menneskene har hørt at i Norge er det lett å slippe inn, og man behøver ikke å jobbe så hardt når man først er kommet hit. Ifølge den samme tenkemåten vil innvandring gå ut over de innfødte, som får hardere konkurranse om knappe goder som arbeid og bolig, og jevnt over vil levestandarden synke.
Mot denne hvite diskursen står en solidaritetsdiskurs. Den går ut på at det er en moralsk plikt å hjelpe mennesker i nød, uansett hvor de befinner seg, og at vi vær så god har å finne oss i at noen av dem finner veien hit. Når økonomi, politikk og kommunikasjon blir globalisert, er det dessuten en logisk konsekvens at en del mennesker også flyter over landegrensene.
Disse verdensbildene braker så sammen i dulgte beskyldninger om egoisme og innsnevret nasjonalisme på den ene siden, og noe mer åpenhjertige anklager om klassesvik og politisk korrekthet på den andre.
Ingen av innfallsvinklene treffer. Begge snur problemet på hodet. Innvandring er godt og nødvendig for samfunnet, det er økonomisk lønnsomt både for mottagere og avsendere, og det gjør norskheten større og viktigere. Nasjonalistene burde faktisk juble over innvandringen.

For 23 år siden fikk jeg for første gang i mitt liv en følelse av at Norge kunne bli noe stort. Jeg stod og ventet på bussen i Skippergata i Oslo, på vei til en kveldsjobb i Bærum, og la merke til noe jeg aldri hadde sett før: to innvandrere av ulike nasjonaliteter stod på holdeplassen og snakket sammen på gebrokkent norsk. Episoden viste at norsk kunne være et grenseoverskridende språk. Men det var først flere år senere at det gikk opp for meg at stoltheten jeg følte på bussen, var en nasjonalistisk stolthet. Norge var i ferd med å vokse ut av etterkrigshabitten.
Det kan også være andre nasjonalistiske grunner til å åpne grensene. Forskningen viser nemlig en tydelig sammenheng mellom innvandring og økonomisk vekst. Uten innvandrere stanser New York. Eller, for å si det rett ut: Uten illegale innvandrere stanser New York. Det er dem som vasker opp, feier, kjører taxi og påtar seg tusener av andre nødvendige oppgaver.
Innvendingene mot denne typen innvandring er interessante. Det blir for det første sagt at det ville ha vært bedre om innfødte hadde fått disse jobbene. Men det ville både ha blitt dyrt og vanskelig å få til i praksis. For det andre blir det påpekt, ofte med dirrende pekefingre, at de illegale innvandrerne har uverdige arbeidsforhold og blir grovt utbyttet. Mulig det. Men det er vanskelig å se noe annet alternativ enn enda mer fattigdom i landsbyene de kommer fra.
Dessuten har USA en smidigere innvandringspolitikk enn de fleste europeiske land, og etter noen år blir illegale innvandrere ofte, gjennom en gradvis prosess, legale. Alle tjener på det: Mottagerlandet, innvandrerne selv og deres familier, og samfunnene de kommer fra.

Migranter drømmer ikke om å sitte på et asylmottak eller i en sosialbolig og se ut av vinduet. Det de ønsker, er å få lov til å gjøre vanskelige ting. På dette området har land som Norge noe å lære av land som USA.
Av og til blir det sagt at de initiativrike og energiske migrantene, «plussvariantene» for å bruke en underkategori som ble lansert i sommer, burde ha holdt seg hjemme for å bygge landet der de kommer fra. De fleste gjør selvfølgelig det. Men insinuasjonen om at de som reiser for å jobbe i et annet land er usolidariske med hjemlandet, er direkte snuskete.
Økonomer har anslått at hver dollar som blir sendt hjem av en filippiner i USA, indirekte fører til tre dollars verdiskapning hjemme. Pengene som sendes hjem – og de totale beløpene er nå større enn den samlede utviklingsbistanden i verden – får hjulene i gang.
Mange velmenende vesterlendinger synes synd på de indiske arbeidsmigrantene i Gulfen, som har begrensede politiske og sosiale rettigheter, og som arbeider vanvittig hardt for en beskjeden lønn. Slik blir de ikke betraktet hjemme. I Kerala har overføringene fra migranter og sesongarbeidere i Gulfen avgjørende økonomisk betydning, og indiske politikere på alle nivåer lovpriser sine driftige landsmenn som jobber ute og sender penger hjem.

Det er vanskelig å se at det nåværende systemet med grensekontroll, strenge passlover og snevre kvoter for innvandring kan overleve i det lange løp. Når dette systemet kollapser – og det kan skje raskere enn det er vanlig å anta – vil et land som Norge bli stilt overfor en problemtype ingen av de dominerende tenkemåtene er vant til å hanskes med: Hvordan skal vi klare å lokke kvalifiserte folk hit? Ufaglært arbeidskraft vil det alltid være en viss tilgang på (og et visst behov for), og er det én ting vi har lært etter drøye tredve års erfaring med innvandring, så er det at allerede neste generasjon får en utdannelse og yrkesmuligheter foreldrene bare kunne drømme om.
Likevel er det flere grunner til at innvandringen til Norge i nærmeste fremtid bør være variert med hensyn til klasse, utdannelse og profesjonelle ferdigheter. Hvis vi lykkes, er det ikke bare innvandrerne som får lov til å gjøre vanskelige ting; vi blir alle nødt til å skjerpe oss.
Men det er lett å se problemet. For hvordan skal man få høyt kvalifiserte mennesker hit? Så å si alle jeg kjenner av denne kategorien, er havnet i Norge av én grunn, nemlig at de har forelsket seg i en norsk mann eller kvinne. I Bangalore har de nemlig hørt at Norge er en bakevje med et grusomt klima og utbredt skepsis til mennesker som ser annerledes ut, hvor det snakkes et uforståelig språk og hvor kulturlivet i hovedstaden er omtrent så spennende man kan forvente av en europeisk provinsby i utkanten. Not exactly London.
Snart vil UD få en ny oppgave i å markedsføre Norges kvaliteter overfor mulige innvandrere. De kan kanskje lokke med trygge oppvekstforhold for barn og lange ferier. Noe vil de måtte finne på.

Alt har sin pris, også innvandring, men prisen for å stenge seg ute kan vise seg å bli langt høyere. Derfor er det verdt i det minste å tenke tanken: Sett at vi i de nærmeste, la oss si femti, årene klarte å lokke rundt halvannen million innvandrere fra hele verden, med de forskjelligste bakgrunner, til området rundt Oslofjorden? Da ville det ikke lenger være behov for at idealistiske sekter som Oslo Byforum diskuterte mulighetene for en urban kultur i Norge.