MORGENBLADET

Det er ikke mange dogmer igjen i internasjonal politikk. Menneskerettighetene er kanskje det eneste nesten alle statsledere hevder å støtte, men interessant nok har ledelsen i verdens mektigste land praktisk talt ikke nevnt menneskerettigheter etter 11. september. Det er smart av dem, de kunne jo risikere at noen tok dem på ordet.
Ett dogme som fremdeles står sterkt hos USA og dets allierte, er at demokratiske flerpartisystemer med frie, hemmelige valg er et absolutt gode, uansett hvor man befinner seg i verden. Det hjelper ikke at områdespesialister påpeker at afghaneres politiske lokalitet gjelder for lokale ledere, at swahilifolk er dypt skeptiske til ledere fra høylandet, eller at flerpartisystemer i mange afrikanske land fører til etnisk polarisering. Det er forbausende lite offentlig kritikk av ideen om at én politisk styreform er den beste for hele verden, og hvis noen fremdeles er tilhengere av ettpartistaten, er de blitt så ettertrykkelig satt på plass de siste femten årene at de ligger lavt.
Innenfor den dominerende tenkemåten blir flerpartisystemet som regel koblet til markedsliberalisme. Disse to størrelsene, bare de blir gjort universelle, vil gjøre verden til et bedre sted. Liksom. Hva markedsliberalismen angår, møter den kritikk daglig, og de sentrale argumentene er velkjente. Landene som i dag er rike, inklusive de østasiatiske «tigrene», beskyttet dessuten sine nøkkelindustrier med proteksjonistiske tiltak i oppbygningsfasen. Videre er det, som Joseph Stiglitz skriver, et sørgelig faktum at selv USA er tilhenger av frihandel ute, men ikke hjemme: landets ledere er for frihandel, men mot import, som han uttrykker det.
På denne bakgrunn er det interessant at det nylig utkom en bok som ikke bare er utilslørt patriotisk på USAs vegne, men som argumenterer for at det ofte er en motsetning mellom kapitalistisk økonomi og demokrati. Forfatteren, Amy Chua, er professor i jus ved Yale, og boken har den melodramatiske tittelen A World of Fire.
Chuas argument, som har fått stor oppmerksomhet i den engelsktalende verden, lyder slik: I svært mange land, men ikke i det nordatlantiske området («Vesten»), er minoriteter økonomisk dominerende. Deres kompetanse, nettverk og arbeidsomhet bidrar til verdiskapning som hele samfunnet får glede av. Når samfunnet blir presset til å innføre flerpartibasert demokrati, blir frustrasjoner og hat rettet mot den «markedsdominerende minoriteten», som Chua kaller disse gruppene. Resultatet blir ofte opptøyer, vold og påfølgende økonomisk kaos.
Det er lett å finne eksempler som synes å bekrefte Chuas beskrivelse. I hennes families hjemland, Filippinene, kontrollerer én prosent av befolkningen, nemlig kineserne, 60 prosent av økonomien. Faktisk ble hennes interesse for temaet vekket da tanten hennes, en rik kinesisk dame i Manila, ble myrdet av sin sjåfør. Antikinesiske holdninger er utbredte ikke bare på Filippinene, men også i land som Indonesia og Malaysia, hvor kineserne spiller en tilsvarende rolle.
Tutsiene i Rwanda og Burundi kan også beskrives som en økonomisk dominerende minoritet; de ble iallfall oppfattet slik av hutuflertallet. Chua omtaler også blant annet jøder i Russland, libanesere i Vest-Afrika, indere i Øst-Afrika og hvite i det sørlige Afrika, der Zimbabwe er eksempelet som tydeligst ser ut til å støtte hennes syn. Tusenvis av fattige shonaer, uten kunnskaper om hvordan man driver en eksportorientert storgård, har som kjent okkupert mange av de største gårdene i landet, som tidligere var drevet av hvite zimbabwere. Hun har også interessante ting å si om Latin-Amerika, hvor en påfallende andel av elitene har mer eller mindre ren europeisk avstamning. I global sammenheng er USA den markedsdominerende minoriteten, noe som for Chua forklarer «why they hate us».
Hun minner om at stemmeretten i de nordatlantiske landene ble utvidet gradvis. For bare noen generasjoner siden var det salonfähig i en avis som Morgenbladet å gå imot allmenn stemmerett; resultatet kunne jo bli at pøbelen eksproprierte dannede folks eiendom og slynget landet ut i økonomisk kaos. Chuas syn er at rudimentære velferdsordninger må være på plass først.
Jeg er ikke så sikker på om hun har rett i dette. I hennes eget hjemland, USA, er velferdsordningene fremdeles svært rudimentære, avstanden mellom fattige og rike er enorme og voksende, og der har ikke flerpartisystemet ført til noe som kunne ligne på økonomisk radikalisme siden mellomkrigstiden. Til gjengjeld blir hennes hypotese ofte bekreftet på lokalt plan i USA. Etter at politimennene som hadde drept Rodney King ble frikjent, gikk rasende afroamerikanere til angrep ... på koreanske forretninger i nabolaget. Det er dem de har førstehånds erfaringer med.
Hva er løsningen? Jeg tror, skal jeg være ærlig, at ingen har noe å tjene på at hele den hvite befolkningen i Sør-Afrika pakker snippesken og drar til Australia. Det ville heller ikke være noen god idé å sende samtlige kinesiske diasporabefolkninger til Kina. Derimot må forskjellene i inntekter reguleres, sannsynligvis med progressiv beskatning, forvaltet av et ukorrupt byråkrati som sørger for redistribusjon. De rike mindretallene får trygghet i bytte. Enda viktigere er ordninger som gjør sosial mobilitet mulig hos det underprivilegerte flertallet. Malaysia har lenge hatt et slikt program, som favoriserer den største gruppen, malayene. Men når dette er sagt, bør man nok også se én gang til på den hellige, globaliserte markedsøkonomi – dette temaet er Chua patriotisk nok til ikke å berøre. Verken Verdensbanken eller IMF har levert varene, og det forlyder at det går ganske bra med økonomien i Iran, for å si det slik.