Universitetenes grunnleggende unyttighet

Thomas Hylland Eriksen, Morgenbladet, 28.11.03

Av 85 europeiske institusjoner som har eksistert siden middelalderen, er 70 universiteter. Det eldste er universitetet i Bologna, som ble fristilt fra stat og kirke under keiser Fredrik I. Å få til dette, var ingen dårlig prestasjon i det 12. århundret. Nå utgjør ikke kirken det største problemet for dagens universiteter. De siste tiårene har universitetenes kamp bestått i å beholde sin uavhengighet, ikke overfor stat og kirke, men i forhold til stat og marked. Prognosene ser dårligere ut nå enn for åtte hundre år siden.

Folk som har kontakt med universitetsansatte for tiden, har kanskje lagt merke til at de klager mer enn de fleste. Mange av dem omgir seg med en aura av vag misnøye. De får ikke forsket nok, sier de; de tjener for dårlig, de har tapt anseelse, og de blir overkjørt av meningsløse reformer vedtatt av politikere som ikke har forstått hva et universitet er.

Klagene er forståelige. Man skal være blind for ikke å ha merket at dagens universiteter er en helt annen type institusjoner enn de var for bare en generasjon siden. I alle vestlige land har det funnet sted en mangedobling av studentbefolkningen siden andre verdenskrig. Mitt fakultet ble bygget på 1960-tallet for maksimalt 2500 mennesker. De siste årene har antallet ligget rundt 7500.

Det er vanskelig å argumentere mot at høyere utdannelse skal være en demokratisk rettighet, men det ville være tøv å påstå at det intellektuelle nivået kan holdes konstant med en slik utvikling. Lærerne får jo mindre tid pr. student, og studentene har mer varierende forutsetninger enn tidligere.

Parallelt ønsker politikerne å effektivisere universitetene. Mange land har nå innført kvantitative mål på akademikernes effektivitet, og har koblet økonomiske bevilgninger til produktiviteten, målt i antall publikasjoner og antall studiepoeng. Universitetene blir industribedrifter.

Det er ikke ren ufornuft og akademikerhat som ligger bak disse forandringene. Det er ubetinget positivt at fiskerbarn fra Finnmark og bondebarn fra Sønderjylland skal oppmuntres til å studere. Dessuten er det ofte nødvendig at universitetsansatte blir tvunget til å vise hva de faktisk driver med. Tidligere var det mange professorer som befant seg i en permanent dvaletilstand. Dem blir det færre av, og godt er det.

Grunnen til at det bærer galt avsted å vurdere universitetene som om de var fabrikker, er at deres nytteverdi ikke kan måles. Til forskjell fra høyskolene skal universitetene nemlig levere ubrukelig kunnskap, det vil si kunnskap som ikke er skreddersydd til et bestemt formål, og som derfor kan brukes til hva som helst. Under dagens regimer er vi på vei mot en tilstand der universitetene er effektive produksjonsbedrifter som kan vise til sunn produktivitetsvekst, men som er ute av stand til å skape noe av varig verdi.

Et av de største problemene, og en viktig årsak til at universitetsfolk klager så mye, er en utilsiktet virkning av den raske veksten. Stadig flere bruker stadig mer tid på ikke-meriterende faglig arbeid. Antall stillinger vokser, og presset om å produsere så mye som mulig blir sterkere. Dermed går mange arbeidsdager med til bedømmelseskomiteer, konsulentarbeid for tidsskrifter og forlag, evaluering av andre institutter, vurderinger av kolleger for opprykk, og selvfølgelig e-post.
Siden forskning bare kan utføres langsomt, ligger produksjonen av ny kunnskap tynt an i den oppjagede, nye hverdagen, hvor hver enkelt forventes å produsere ikke bare flere studiepoeng og flere artikler enn i fjor, men også å delta i en kontinuerlig «kvalitetskontroll» i alle retninger.

Noe måtte gjøres med universitetene, derom er ingen tvil. Politikernes tabbe bestod i å tro at de kunne reddes ved å bli nyttige. Hele vitsen med universitetene er jo at de skal være unyttige. Det er en verdi i seg selv at det sitter noen mennesker rundt om i Tyskland og Finland som leser sanskrit flytende, og at andre er lønnet av skattebetalerne for å tenke, snakke og skrive om australsk slektskap eller renessansekunst.

Nytten av å ha slike mennesker er utvilsomt betydelig, men den kan ikke måles. Meningen med universitetene er at de skal være unyttige, men nå er tiden moden for at de finner nye måter å være unyttige på.

For tiden er universitetsansatte på god vei til å bli musikere som har fått beskjed om å spille dobbelt så fort, for å få opp produktiviteten. Og det er delvis vår egen feil. Hittil har vi nemlig gjort lite annet enn å klage på nåtiden uten å tilby noe annet alternativ enn fortiden. Det begynner å haste.

THOMAS HYLLAND ERIKSEN er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og forfatter av mange slags bøker, bl.a. lærebøker, avhandlinger, pamfletter og essays. Han har særlig arbeidet med kulturell globalisering, identitetspolitikk og minoritetsspørsmål. Hans siste bøker er Til verdens ende og tilbake: Antropologiens historie (2002, med Finn Sivert Nielsen) og Globalisation - Studies in Anthropology (2003).
          
<http://www.morgenbladet.no/?cmd=print&show_article=1007662>