MORGENBLADET

Ulrich Beck ble berømt gjennom sine tekster om "risikosamfunnet" på 1980-tallet. Senere har han utviklet et sett av kritiske begreper for beskrivelse av verden. Mange av refleksjonene og artiklene er nå samlet i trebindsverket Globalisering og individualisering, som nylig ble ferdig oversatt også til norsk.
Innledningen til den norske utgaven er skrevet av professor Torben Hviid Nielsen ved Senter for Teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo. Han påpeker at Becks beskrivelse av dagens modernitet tar avstand fra flere kjente modernitetsbeskrivelser på en gang.
– Beck snakker om det refleksive moderne. Det er altså en modernitet som reflekterer den første moderniteten, den vi kjenner fra det 19. og tidlige 20. århundre. For Beck innebærer det å reflektere også en refleks, en reaksjon. Slik skiller han seg fra Jürgen Habermas, som har snakket om det ufullendte moderne, Beck mener at det refleksive moderne vi nå lever i er kvalitativt annerledes enn det første moderne, ikke en ufullstendig versjon. Samtidig står Beck langt fra postmodernistene: det refleksive moderne er også en modernitet.
– Hvordan har denne nydannelsen eller reaksjonen skjedd?
– Det er fire utviklingstrekk som går igjen hos Beck. Globaliseringen har på mange måter gjort nasjonalstatene avmektige, individualisering har avløst mer kollektive former, arbeid og full sysselsetting har mistet mye av sin meningsdannende betydning, og motsetningen mellom kultur og natur er erstattet av risiko og økokrise.
– I din innledning til boken peker du på at dette er kommet ganske overraskende på sosiologien?
– Det er et slående eksempel på en begrepslig avmakt innen sosiologien. Mange så frem mot at samfunnsendringer ville komme gjennom utviklingsfremskritt eller gjennom politisk revolusjon via statsmakten. Andre forventet at det skulle komme nye utopier løftet frem av nye eliter. Isteden kom den nye moderniteten – som dessuten er mangetydig – som til dels uintenderte konsekvenser av den første. Beck er svært tydelig på at vi er over i det andre moderne nå – uten at det helt har trengt igjennom overalt.

Zombiebegrepene. Et eksempel hos Beck på uintenderte konsekvenser er at den første modernitetens syn på naturen som noe man skulle underlegge seg, har ført til en økologisk krise. Men i tillegg kommer at prosesser i moderniteten har tømt de kategoriene vi har beskrevet og behandlet samfunnet med, påpeker Hviid Nielsen.
– Mange av begrepene fra den første moderniteten blir "zombiebegreper", døde begreper som har et slags etterliv tømt for mening. Hele denne trilogien er et forsøk fra Becks side på å tenke hinsides disse zombiebegrepene.
– Hva kjennetegnet det første moderne for Beck, og hvordan skiller vår tid seg fra dette?
– Den gamle moderniteten var ikke minst kjennetegnet av enten/eller. Den refleksive moderniteten tenker et både/og. Men Beck har en lang liste av kjennetegn for den første moderniteten, forutsetninger for den: Samfunnsorganiseringen er nasjonalstatlig, produksjon, kooperasjon og virksomhet foregår på den nasjonale scene, arbeidsdelingen er kjønnsbestemt og knyttet til kjernefamilien, samfunnet er delt i standspregede borgerlige og proletariske miljøer, delsystemer for politikk, økonomi, forvaltning, kultur og vitenskap utdifferensieres og oppleves som atskilte, vitenskapssystemet er hierarkisk med ekspertene på toppen og uten noen innflytelse fra legfolk.
– Hva slags tenkemåter bygger disse prinsippene på?
– Nasjonalismen her er metodologisk, begrepene bindes inn i nasjonalstatenes containere, så å si. Deretter har vi evolusjonsprinsippet, utviklingsprinsippet, som har kommet til å bli en vestlig begrepsimperialisme. Så har vi en forventning om den sosiale verdens forutsatte fellesskap eller kollektivitet. Dette har vært det vi kan kalle privilegerte standpunkter for gyldig viten. Dette systemet er imidlertid i økende grad blitt uthult, underminert og til slutt gjort ubrukelig av en rekke utviklingstrekk, som globalisering, individualiseringstrykk, kjønnsrevolusjon, og en økende fleksibel underbeskjeftigelse. Så det er virkelig snakk om en avgjørende forskjell mellom det første og det andre moderne.

Individ og samfunnsmoral. Beck er hele tiden opptatt av å spesifisere nærmere en del nøkkelbegreper. Individualisering er et slikt nøkkelord.
– Kollektiv som kjernefamilien og arbeidsfellesskapet er blitt et offer for moderniteten, og den nye institusjonelle dynamikk henvender seg ikke til grupper lenger, men til individer. Også her kan det lett bli avgrensningsproblemer, som med bruken av modernitetsbegrepet. Man kan avgrense det slik: Individualiseringen må ikke forveksles med en atomisering, slik vi kjenner det fra Hannah Arendts analyse av nazismens fremvekst, hvor individet bryter løs fra alle samfunnsmessige bånd. Og heller ikke er individualisering den selvtilstrekkelige egoisme som mange forfallsteoretikere frykter. Isteden setter den institusjonaliserte individualisme en "egoistisk altruisme" eller en "altruistisk individualisme". Beck skriver at denne individualismen spør hvordan man kan "avstemme individualisme og samfunnsmoral til hverandre på en ny måte og hvordan man kan knytte frivillighet og individualitet til væren for andre."

Arbeid og frihet. Mange av disse prinsipielle definisjonsspørsmålene blir behandlet i første bind, Modernisering og globalisering. I annet bind, Arbeid og frihet, skriver Beck om hvordan arbeidets rolle er forandret siden det første moderne, og hvordan dette innvirker både på samfunnsorganiseringen og på frihetsbegrepet:
– I det første moderne var frihet og arbeid, slik Beck ser det, tett sammenknyttet, sier Hviid Nielsen. – Det var hovedsakelig arbeidet som ga rett til frihet, og dessuten rett til mat: Den som ikke arbeider skal heller ikke spise. Beck henviser her gjerne til den greske polis for å vise at dette ikke er noen naturgitt tilstand: I Athen var arbeidet ufrihet for slavene, mens borgerens frihet var ensbetydende med at han ikke arbeidet. Nå, i det andre moderne, åpner det seg et nytt rom for frihet og politikk hinsides arbeidet.
– Men arbeidet spiller fortsatt en helt sentral rolle i politikken?
– Beck skisserer og diskuterer hele tre scenarier som alle handler om å reetablere full sysselsetting. Det er de nyliberales investeringsparadis, sosialdemokratenes tredje vei og de grønnes økologiske vekstmirakel. Selv tror imidlertid Beck ikke noe særlig på full sysselsetting i det første modernes form.
– Beck evaluerer flere av disse grepene og finner at uansett hva man gjør, og hvor stor suksess en bedrift har, blir ikke nye arbeidsplasser et resultat, kanskje maksimalt noe mindre nedskjæringer?
– Beck mener at den fulle sysselsettingen var knyttet til et fordistisk og keynesiansk regime som ikke kan reetableres. Så han leter etter et nytt motstykke til arbeid og finner det i "fri selvbestemt virksomhet". Han diskuterer tiltak som borgerarbeid og borgerlønn og spør hvordan man skal skape basal sikring for borgerne i et samfunn som aldri mer vil kunne tilby det gamle modernes type jobb til alle.

Krig og terror. I siste bind av trilogien, Krig og terror, åpner Beck med essayet "Hvordan naboen blir jøde". Det gir klare assosiasjoner og er et sterkt signal fra en tysk forfatter.
– I Krig og terror er Beck spesielt opptatt av fiendebilder. "Hvordan naboen blir jøde" er en beskrivelse av hvordan man skaper et fiendebilde. Slik Beck ser det, trenger stater fiendebilder for å integrere seg selv og for å skape autoritet: "Fiendebilder bemyndiger", sier han, "fiendebilder representerer så å si en alternativ energikilde for konsensus". Han ser fiendebildet i sammenheng med fremmaningen av den fremmede. Begge er, slik han ser det, mentale prosesser med en egen evne til å virkeliggjøre seg selv, fordi de igangsetter "en spiral av forsvar og gjensvar som i foregripelsen av angsten hele tiden gir ny næring til enhver angst". Han ser denne utviklingen i sammenheng med avslutningen av den kalde krigen. Statene har vært på jakt etter nye fiendebilder siden. Det betyr ikke at statene ikke har fiender: Folkemord, etnisk rensning og internasjonal terrorisme er helt reelle fiender. Men Beck maner til besinnelse i forhold til vår reaksjon på de fiendebildene som skapes, for hvis vi for eksempel svarer på bildet av den skjulte fiende med total overvåking, gir vi ikke da avkall på det vi skulle beskytte?
– Avslutningsvis: Du presenterer en mulig prinsipiell kritikk av hele Becks prosjekt?
– Jeg spør om det er mulig å forene en uvisshetens kunnskapsteori, en tvetydighetens politiske sosiologi og en usikkerhetens politiske økonomi i et nytt paradigme uten å stenge deres muligheter inne i nye containerbegreper. Dessuten er det et spørsmål om hele ideen om et nytt samfunnsvitenskapelig paradigme selv representerer troen på et privilegert ståsted og dermed selv er en zombie.

NYTT VERK
Ulrich Beck:
Globalisering og industrialisering
3 bind. Abstrakt forlag. 2003 & 2004