MORGENBLADET

Det er ikke vanskelig å bli imponert over den tålmodighet sosialantropologen Unni Wikan har utvist ved å følge den egyptiske kvinnen Umm Ali, og et knippe fattige familier rundt henne, gjennom 35 år. Bare tidsspennet i seg selv vitner om en uoppslitelig nysgjerrighet. Og leseren innser raskt at livet i Kairos bakgater er så intenst, ubarmhjertig og tidvis fornedrende at man må være i besittelse av en helt spesiell form for utholdenhet, både for å tilhøre det, og for stadig å velge å oppsøke det på nytt.
Menneskene som presenteres oppfører seg til tider såpass usympatisk, om ikke mot forfatteren, så i hvert fall mot hverandre, at heller ikke disse fremstår som opplagte tilknytningsobjekter. Man minnes Ettore Scolas film Brutti, sporchi e cattivi (Tarvelige, heslige og vemmelige), der den fattige underklassen i en av Romas forsteder heller ikke levnes mye ære. Men selv om Wikan med sin nådeløse grundighet lykkes godt i å avskjære publikums mulige behov for å romantisere bakgatelivet, klarer hun ikke helt å vekke den paradoksale fascinasjon som Scolas estetiserte elendighet utløser. I stedet står hennes repetitive fremstilling av det omfattende persongalleriets misere stadig i fare for å kvele enhver nysgjerrighet på studieobjektenes forpinte liv.
Som sosialantropolog er det naturlig at Wikan er mer interessert i inngående detaljskildringer enn i å drøfte de store linjer. Men i perioder blir teksten så fattig på interessant informasjon at man får følelsen av at forfatteren avkrever sine lesere den samme grad av tålmodighet som hun selv ser ut til å være utrustet med. Det oppleves som en stor lettelse når hun mot slutten av boken endelig trekker seg litt tilbake fra sitt nærsynte mikroperspektiv, og gir et overblikk over Egypts nyere historie. Også i det påfølgende kapittelet, om den islamske fundamentalismens betydning for de endringene som egypternes livsførsel har gjennomgått de siste tiårene, løfter Wikan seg ut av den begeistrede beundring de enkelte kvinnenes skjebner kan vekke. Dermed kan hun også presentere en vesentlig skarpere ideologisk analyse av kvinnenes stilling i det egyptiske samfunnet, enn den som preger resten av boken.

Grenseløs dialogvilje. Som i boken om Fadime-saken (2003) er Wikans villighet til å eksponere sine studieobjekters negative sider både hennes styrke og hennes svakhet. En styrke fordi hun dermed indikerer at den grenseløse dialogviljen hun ofte uttrykker i tilknytning til kulturkonflikter, baserer seg på nyanserte og realitetsorienterte bilder av de kulturer hun ønsker å forsvare. Men det kan også fremstå som en svakhet at hun virker så urokkelig i sin intensjon om å unnskylde og forstå.
I oppsummeringen av livsløpet til en mann som gjennom store deler av boken har banket opp kona og ungene sine, og for øvrig krenket og belastet dem på en rekke andre måter, håper hun "det skinner igjennom at han var en avholdt far og mann". Som leser har man selvfølgelig registrert at hun også flere ganger tidligere har prøvd å markedsføre en slik tolkning av konas og barnas holdninger. Men fordi teksten stadig presenterer hendelser og utsagn som vitner om det motsatte, fremstår ikke det forsøket som særlig overbevisende.
Wikan tar flere grep for å unngå å bli utsatt for anklager om utilbørlig utlevering av enkeltpersoner og uklar sjanger-status. I sitt forord legger hun vekt på kompleksiteten i den kulturen hun presenterer, slik at hennes protagonister ikke skal kunne leses som representative klisjeer, men som enkeltindivider som søker å finne best mulige løsninger på de omstendigheter de befinner seg kastet inn i.
Hun understreker nyanserikdommen ved å skrive at hennes studieobjekter "tar avstand fra vestlig dekadanse og forfall, men verdsetter andre positive aspekter ved livet i Vesten." Det er ingen av hennes kvinnefigurer "som passer inn i stereotypien om den underdanige muslimske kvinne." Og selv mannen i hennes samfunnsportrett er "ingen stereotyp kvinneundertrykker. Han er et menneske han òg." Dermed marginaliseres i noen grad overordnete tilhørigheter til religion, kultur og etnisk gruppe som forklaringsfaktorer, mens økonomiske problemer, oppvekstforhold og familierelasjoner presenteres som individualpsykologiske stressfaktorer i aktørenes liv.

Unni og Åsne. Wikan lærte seg ikke bare arabisk, men også den lokale dialekten som tales i den delen av Kairo der hun har oppholdt seg, slik at hun helt fra starten av sitt arbeid kunne klare seg uten tolk.
Hun har også unnsluppet den intense og salgsstimulerende debatten som oppsto rundt Åsne Seierstads bok Bokhandleren i Kabul. Det skyldes naturligvis en rekke forskjellige tekstlige og utenomtekstlige forhold, som jeg ikke skal prøve å utrede. Men det skyldes definitivt ikke at Wikans Hassan (som er hovedpersonen Umm Alis ektefelle) fremstilles som en mer sympatisk mann enn Seierstads bokhandler Sultan Khan. Det skyldes nok heller ikke at Wikan fremstiller kulturen i Kairos underklasse i et mer forsonende lys enn Seierstad fremstilte livet i Kabuls øvre middelklasse. For selv Wikans "formidable kvinner" kommer ikke alltid så mye bedre ut av historien enn hennes "patetiske menn".
Forfatteren prøver riktignok å dempe det negative inntrykket gjennom ideologisk oppbyggelige kommentarer om studieobjektenes "enestående kraft og vitalitet", men resten av teksten vitner igjen for sterkt til å overdøves av forfatterens gode intensjoner. Det egyptiske familiesamholdet fremstilles i det ene øyeblikk som en halvt guddommelig kvalitet: "Morskjærligheten er absolutt." Men bare 12 sider senere er det ingen nåde for Umm Alis sønn når han gifter seg uten familiens samtykke: "Til straff ble han kastet ut av familien. Han har prøvd å få til forsoning, men foreldrene er ubønnhørlige. Moren sier: "Han er som død for meg (…)", og Wikan unnlater helt å tematisere denne urovekkende svikten i den "absolutte" morskjærligheten.

Klageretorikk. Mot slutten av boken lykkes imidlertid Wikan endelig med å virke overbevisende i sitt forsvar for bakgatekulturens tiltalende sider: Gjennom store deler av boken fremgår det at Umm Ali og hennes venninner hengir seg til det Wikan kaller en "klageretorikk", det vil si at de bevisst forstørrer livets, og andre menneskers, negative sider. Ikke minst lider ektefellenes omdømme under kvinnefellesskapets vidløftige utlegninger over mannekjønnets kombinasjon av brutalitet og hjelpeløshet. Siden Wikan i lengre perioder gjengir disse klagemålene ukommentert, ender leseren opp med en viss ambivalens; både med hensyn til hvordan den "objektive" virkelighet faktisk arter seg (hvor voldelig er han egentlig, denne ektemannen?), og i sitt ønske om å kunne lokalisere sin sympati i henhold til noen enkle moralske kategorier. Først nærmere tre hundre sider ut i boken klarer Wikan å forløse dette dilemmaet, og gir dessuten leseren en av de få tilforlatelige forklaringer på Umm Alis tilsynelatende patologiske tålmodighet med sin ektemanns mange dårlige egenskaper. "Hvorfor var hun ikke låst i bitterhet? Hvorfor bærer hun ikke på nag?" spør Wikan med oppriktig undring og en viss beundring.
Og hun fortsetter med å spørre om ikke Umm Ali selv har funnet svaret: "(...) at mennesker får ting ut av seg ved å snakke? At den som snakker ut om sin fortvilelse og sitt sinne, kvitter seg med det og får det ut av kroppen? Ikke helt og fullt, naturligvis, men nok til å bevare helsa." Altså den egyptiske bakgateversjonen av det som Joseph Breuers berømte pasient Anna O. for over hundre år siden kalte "the talking cure", og som ble det sentrale redskap i freudiansk psykoanalyse.

Kontrasteringer. Men det som virkelig gjør kapittelet om "samtale som terapi" til en liten perle, er at Wikan bruker den egyptiske "snakkekulturen" og "klageretorikken" som et springbrett for en videre utbrodering av forskjeller mellom nordmenns og egypteres livløsninger: "Vi gir ikke hverandre anledning til å angå hverandre. (…) De derimot tar det som en selvfølge at alle feiler, mennesket er i sitt vesen feilbarlig." "Ei heller er de redde for å trette [hverandre] med gjentagelser. At en person snakker om noe om og om igjen, viser jo nettopp hvor viktig det er for henne." "Egyptere ville ikke kunne forstå vår tilbakeholdenhet og redsel for å 'blande oss inn' som annet enn menneskelig likegyldighet. (…) Og om enn alle klager over at folk blander seg opp i ting de ikke har noe med, så er folk velsignet fri for den følelse av meningsløshet som plager så mange i vår del av verden."
Denne vidunderlige tiraden av kontrasteringer, der den dorske norske materialismen kommer så ettertrykkelig til kort i forhold til det egyptiske hysteri, bruker Wikan som utgangspunkt for en videre analyse av forestillinger om privatlivets fred, om økonomi, ekteskap og kjønnsrelasjoner, som utgjør bokens suverene høydepunkt. I løpet av disse åtte sidene tilgir man henne alle de foregående sidenes traurige kjedsommeligheter, og sluker de resterende sidene med den velvilje man føler overfor en god venn, uansett hvor uenig man måtte være med henne.
Og så må man motvillig innrømme at det var kanskje nødvendig å sitte der og irritere seg gjennom all langhalmen for at denne troskyldige lille juvelen av et kapittel virkelig skulle få komme til sin rett, og dermed gi hele bokens prosjekt en uventet forløsning.

SAKPROSA
Unni Wikan:
Medmennesker. 35 år i Kairos bakgater
378 sider. Pax Forlag. 2004