MORGENBLADET

Sosiologen Zygmunt Bauman har et omfattende forfatterskap bak seg der hovedtema har vært moderniteten og postmoderniteten som sosiale realiteter. Et hovedanliggende for Bauman har vært moralfilosofiske og moralsosiologiske problemstillinger.
Allerede i det som av mange regnes som hans viktigste bok, Modernity and the Holocaust (1989), utformet han en moralsosiologisk ansats som han senere har utdypet blant annet i den tyngre tilgjengelige Postmodern Ethics (1992) og andre bøker. Baumans Holocaust-studie inngår i en bestemt tradisjon i Holocaust-forskningen og studier av fascismen for øvrig, som legger stor vekt på de byråkratisk-teknologiske forutsetninger for Holocaust, iboende i det moderne industrisamfunnet. Tilnærmingen er mer rendyrket sosiologisk, til forskjell fra analyser av fascismen med en psykologisk, gjerne psykoanalytisk forankring, som vi finner for eksempel hos Wilhelm Reich.

For Bauman dreide ikke en tragedie som Holocaust seg om personlig ondskap, sadisme eller grusomhet, eventuelt satt i system gjennom nøkkelpersoner. Det var i stedet den distansen mellom leddene i en handlingskjede gjennom de byråkratisk-teknologiske apparater frambragt av moderniteten, som gjorde et fenomen som Holocaust mulig.
Det var ansvarspulveriseringen og overføring av moralsk ansvar til teknisk ansvar, ansvar for at arbeidsoppgavene ble korrekt utført, som preget det tyske byråkratiske maskineriet, fra planleggingen av jødeutryddelsene i departementene til utførelsen av selve drapene. Det var stort sett vanlige tyskere – som utførte ordre – som deltok i disse handlingskjedene.

Hva så med den personlige moral i dette bildet? I sluttkapitlet i boken om Holocaust setter Bauman fram sin moralsosiologiske ansats. Han er dypt influert av moralfilosofen Emmanuel Levinas og hans ansvarsfilosofi. Grunntanken hos Levinas er at vi alle har et grunnleggende ansvar for den andres velvære, den andres ansikt er en autoritet vi er ubetinget forpliktet i forhold til, uansett hvordan den andre forholder seg til oss.
Poenget i Holocaust-studien er at moderniteten som sådan i stor grad bryter ned relasjonene av sosial nærhet, og at upersonlige relasjoner mediert av sosio-tekniske apparater trer inn i stedet. I slike relasjoner kommer det tekniske ansvaret i forgrunnen, og den grunnleggende moralske impuls, som Bauman skriver så mye om, trenges i bakgrunnen.
For Bauman var moderniteten som sosial struktur en nødvendig forutsetning for at Holocaust kunne finne sted. Han beskriver treffende hvordan tyskerne flest før jødedeportasjonene hadde et relativt avslappet forhold til jødene, mange var omgangsvenner med jøder og mange reagerte negativt på nazistenes pøbelopptredener à la Krystallnatten.
Baumans poeng er at den moralske impuls gjorde tyskere flest følsomme overfor andres velvære, og at vi alle har i oss en evne til å føle medlidenhet. Det var når jødene begynte å forsvinne fra gatebildet, at likegyldigheten inntraff, og en snudde seg vekk ved fortellinger om konsentrasjonsleirer og så videre.

Det er altså selve den sosiale distansen som er grunnleggende for Bauman. Han deler den sosiale virkeligheten opp i en moralens domene, det sosiale, og makrosamfunnet, det samfunnsmessige.
Levinas filosofi danner således et grunnleggende utgangspunkt for hele Baumans sosiologiske tenkning. I sin moralsosiologiske ansats kritiserer også Bauman sosiologien for ikke å ha forstått selve den moralske impuls, og i stedet ser på moral som noe som vokser fram gjennom sosialiseringen.
Sosiologiske teoretikere, à la Talcott Parsons, som dominerte sosiologien med sin struktur- og systemfunksjonalisme i de første etterkrigstiårene, så på moralforestillinger som noe som ble internalisert gjennom individets vekst inn i samfunnet.
Baumans posisjon er den diametralt motsatte. Det er moralen, det enkelte individs forvaltning av den moralske impuls, som gjør samfunnet mulig, overhodet, samfunnet som sådan bidrar til å manipulere moralen.

Ender Bauman da opp med en ren individualistisk moralsosiologi, der det er den enkeltes ansvar for den andre alt i bunn og grunn koker ned til? Vel, Bauman er ikke særlig positiv på kollektivitetens vegne. Moderniteten selv som samfunnsform er ifølge ham et gedigent kollektivt ordensprosjekt, et forsøk på å kontrollere dens egne ambivalenser, den uro og det drivet den er i besittelse av. Dermed utvikles det etiske koder, kollektive regler, som ordensarrangementer, men dette dreier seg ikke om moral, men er kodekser som omslutter og regulerer det enkelte individ.
Bauman levner dermed ikke moderniteten mye håp. Perspektivet er dystert, moderniteten har anlegget i seg til å destruere den moralske impuls. Dette kan i og for seg skje igjen, og det er lett å se den apokalyptiske undertonen hos Bauman.

I Postmoderen Ethics viser han til Rosa Luxemburgs perspektiv på den internasjonale kapitalismen. Med Luxemburg kunne kapitalismen bare fungere og overleve dersom den var i stand til å underlegge seg nye områder, det vil si gjennom imperialisme.
Likeledes for Bauman, moderniteten er avhengig av å ekspandere. Orden hjemme, det vil si i modernitetens vestlige kjerneområder, oppnås bare ved å skape uorden ute. Bauman kan derfor tolkes som at han ser et undergangsdriv iboende i moderniteten. Holocaust trenger ikke være noe enestående destruksjonstilfelle, dagens globaliseringsprosesser, økonomiske, sosiale, kulturelle, kan like fullt lede mot nye katastrofer.
Her er Bauman på linje med mange av dagens globaliseringsmotstandere, i det han advarer mot destruksjonspotensialet i moderniteten. Når unge mennesker etter WTO-toppmøtet i Seattle i 1999 stormet fram i gatene i protest og la grunnlaget for en omfattende anti-globaliseringsbølge, er dette spontane uttrykk for en bekymring vi også finner hos Bauman.

Finnes det dermed ikke håp for framtidens globale samfunn? Bauman antyder en mulighet, han viser faktisk til postmoderniteten eller den flytende moderniteten, dagens fase av moderniteten, som å inneha et progressivt handlingsrom. Postmoderniteten er hos Bauman preget av at modernitetens rigide institusjoner, kontrollarrangementer og normative strukturer er i ferd med å bryte sammen, og samtiden er preget av en vidtgående individualisering, fragmentering og stor grad av omskiftelighet. Individet er på en ny måte overlatt til seg selv og må selv ta ansvaret for å stake ut sine livsprosjekter og utforme en sosial identitet.
Selv om Bauman beskriver postmoderniteten i termer som oser av fremmedgjøring og fragmentering, ser han faktisk på postmoderniteten som en tilstand som kan gi nye muligheter for den moralske impuls til å utspille seg. Når modernitetens ordensarrangementer bryter sammen, forsvinner også en hemsko for den moralske impuls. Postmoderniteten rommer kimen til en ny moralsk ansvarliggjøring av individet og et motstandspotensial mot modernitetens destruktive driv.
Hvordan kan dette skje? Det virker som undergangen bare kan unngås dersom den moralske impuls på en eller annen måte lar seg overføre til et kollektivt nivå, til en felles innlevelse i andre grupper og samfunns situasjon, deres lidelser og deres muligheter til å få det bedre. Bauman skriver imidlertid lite om hvilke nye typer institusjonelle arrangementer, sosiale kollektiver, og lignende som kan sikre en slik oppkomst av en form for kollektiv moral.

Hos Bauman lider problematikken omkring individ og samfunn etter mitt syn under en vanskelig kobling mellom en filosofisk og på ett vis en individualistisk fundering av moralen, og empiriske sosiologiske analyser av makrosamfunnet. Ondskapen er ikke egentlig en egenskap ved individet, men noen som forårsakes av modernitetens sosiale arrangementer.
Da kan man jo spørre, hva med sadismen, masochismen, hatet mellom to, som Sartre beskriver i Væren og Intet, hva med dype konflikter i familierelasjonene, med undertrykkelse av seksualitet og kjærlighetsønsker, som Reich skriver om i Fascismens massepsykologi (1933)?
Jeg tror distinksjonen mellom det sosiale, moralens domene og det samfunnsmessige, slik vi finner det hos Bauman, blir vanskelig. En kan spørre seg hvorfor mange vanlige tyskere ble svikere og fulgte nazistene i deres ondskapsfulle gjerninger, dersom den moralske impuls er et slikt grunnleggende anlegg eller en mulighet ved menneskelig handling, hvorfor holder den ikke stand i forhold til ulike former for sosial distanse? Er den moralske impuls så lite bestandig?
Når Bauman viser til ingeniørene som på rent teknisk vis diskuterte ulike avlivingsmetoder med hverandre, kan vi ikke likevel kreve av dem et moralsk ansvar for sine gjerninger i det leddet i handlingskjeden de befant seg? At de rett og slett var i stand til å "tenke selv"?