MORGENBLADET

Produksjonen av eksamenskandidater går på høygir. Tallene peker oppover nesten overalt i OECD-landene, og det kreves stadig mer formell utdannelse for å utføre arbeid man tidligere ble kvalifisert til underveis. Med et kvikt hode, en positiv innstilling og et åpent sinn var man godt rustet til å tre inn i arbeidslivet i midten av forrige århundre. Den gangen hadde du en utdannelse hvis du hadde artium.
Min far ble født i Tromsø i 1934. Familien var fattig, og de hadde bare råd til å sende ett av barna på gymnaset. De andre måtte ut og tjene til livets opphold etter realskolen. Faren min vant – han var både eldst og flinkest – og noe sier meg at søsknene hans aldri tilga ham at han fikk seg en utdannelse. Etter hvert tok han et år på Journalistakademiet, men som tyveåring var han i full sving i arbeidslivet som journalist, senere som redaktør og FN-ansatt presseekspert.
Dere vet selvfølgelig hva jeg skal si. I våre dager er ikke eksamensformen som tidligere het examen artium, en utdannelse. Så sent som i 1980 var det halvparten av ungdomskullet som fullførte skoleslaget som samme år skiftet navn til videregående skole, allmenn studieretning. Tyve år senere var det halvparten av ungdomskullet som, etter fullført videregående, begynte på universitetet. Skulle man bli noe da, måtte man minst være cand. mag., og helst skulle man ha hovedfag. Så kunne man kanskje få jobb som saksbehandler i offentlig sektor etterpå.
Det har vært sagt at det ligger mye skjult arbeidsledighet i veksten i utdanningssektoren. I stedet for å fø på arbeidsløse over trygdebudsjettet, kan Staten låne dem penger for å studere. Det er noe i denne analysen, men den er for enkel. Det er riktig at livets skole er undervurdert i dette samfunnet, med sin hang til målbare kvalifikasjoner og kroniske tendens til å forveksle reell kompetanse med formell kompetanse. Samtidig krever den økte spesialiseringen en mer spesialisert befolkning.
Likevel er det ikke så underlig at mange spør seg hva det skal bli av alle sammen når de blir ferdige. Tidlig på 1970-tallet var det en ledig stilling på Institutt for sosialantropologi i Oslo, og man hadde en kandidat i en nyutklekket magister. Veteranene foreslo at hun kanskje kunne publisere prøveforelesningen sin, så hadde hun iallfall en publikasjon når hun sendte inn søknaden?
Det var da, det. I dag lyses det ikke ut en stilling ved samme institutt uten at det kommer inn iallfall tyve søknader, stort sett fra mennesker med både doktorgrad og en respektabel publikasjonsliste. Bare én blir ansatt, men de nitten andre, som har befunnet seg mer eller mindre sammenhengende i en utdanningssituasjon i over tyve år, har saktens andre muligheter. De kan overleve fra hånd til munn med korttidsengasjementer, satse på å klore seg fast ved et forskningsinstitutt, søke lykken i Forskningsrådet, og/eller prøve seg i den litt mindre konkurranseutsatte høyskolesektoren.
Det er ikke enkelt. Veksten i antall mennesker med doktorgrad har vært mye raskere enn befolkningsveksten de siste tiårene, og det er ikke forskerstillinger til alle.
I fjor utførte Foreningen av britiske sosialantropologer (ASA) en undersøkelse blant personer som hadde avlagt doktorgrad i antropologi de siste ti årene. Resultatene, som er ved å bli offentliggjort, er virkelig interessant lesning, og de bekrefter på flere punkter en tilsvarende undersøkelse som ble utført på personer med hovedfag i antropologi fra Norge noen år tidligere.
ASA hadde klart å spore opp noe over 600 av de drøyt 700 menneskene det gjaldt. Svarprosenten var litt over 50 prosent. Over halvparten av dem som svarte, hadde ikke-akademiske jobber i offentlig og privat sektor. Av dem som hadde akademiske jobber, var det godt under halvparten som arbeidet ved et sosialantropologisk institutt. Av disse var igjen bare en brøkdel fast ansatt. Så kan man bare spekulere over situasjonen til de mange som ikke engang følte lojaliteten til foreningen sterkt nok til å svare.
Det mest oppsiktsvekkende ved ASAs undersøkelse er imidlertid svarene på spørsmål om hva det har betydd for folk å ta doktorgraden. De fleste sier, beroligende, at det har vært lærerikt. Men det går også frem av undersøkelsen at andelen som oppgir at det har styrket deres selvtillit å ta doktorgraden, er ti prosent! En av systemets tydeligste virkninger ser altså ut til å bestå i dets evne til å knekke unge menneskers tro på at de betyr noe. Man får bare håpe at tallene ville være noe annerledes i det mer egalitære, uformelle universitetssystemet vi har her i landet. Men sikkert er det ikke.
Jeg kom i tanker om denne undersøkelsen da jeg slumpet til å lese en artikkel om Thor Heyerdahl. Han klarte seg jo gjennom livet uten å avlegge noen doktorgrad, verken i antropologi eller i noe annet fag. Det var visst ikke noe i veien med selvtilliten hans heller.