text

<< tilbake til antropologi i nyhetene

KOPI! Teksten er blitt fjernet

Når du løfter blikket for høyt, ser du bare himmelen
Thomas Hylland Eriksen overser at en norsk politikk basert på høy arbeidsinnvandring som samtidig skal bidra til utvikling i fattige land, i stor grad må etableres og legitimeres i et solidaritetsperspektiv, skriver kronikkforfatteren.

Av Eyolf Jul-Larsen, Morgenbladet

Selv om det nærmest har vist seg umulig, forsøker Thomas Hylland Eriksen og Morgenbladet (3. september) å gjenreise debatten rundt Norges manglende innvandringspolitikk. Og la det være sagt med en gang; jeg deler langt på vei Hylland Eriksens ønske om økt arbeidsinnvandring til landet. Men tallet halvannen million innvandrere over de neste femti år blir litt stusslig.
Som Helge Brunborg påpeker i samme avis representerer et slikt tall på det meste en 30 prosent økning i forhold til den innvandringen vi har i dag. Tar vi høyde for at innvandringsraten har vært akselererende de siste 30 årene og at den er vanskelig å kontrollere, er det slett ikke usannsynlig at vi om femti år vil nærme oss 1,5 millioner nye landsmenn, selv med business as usual.
Jeg forutsetter derfor at det vi diskuterer er om det er riktig og ønskelig å etablere en politikk som er positiv til økt arbeidsinnvandring til Norge.

Venstresiden. Uavhengig av tallets størrelse får Hylland Eriksen frem en rekke viktige poeng både i kommentarartikkelen og i intervjuet. Jeg er enig i at mye av venstresidens argumenter mot økt arbeidsinnvandring, enten de reflekterer kortsiktige egeninteresser eller misforståtte solidaritetshensyn, lett stiller perspektivene på hodet. Både faren for sosial dumping og hjerneflukt er i realiteten høyst overdrevne og delvis misforståtte innsigelser mot et sosialt fenomen som etter min mening utgjør et viktig potensial i arbeidet for å skape en bedre og mer rettferdig verden.
Det er ikke annet enn et gedigent maktovergrep når de rike landene krever at kapitalismens vare par excellence – arbeidskraft – skal være den eneste varen som må reguleres stramt i et ellers fritt verdensmarked. Det er neppe tilfeldig.
Når det er sagt, må det tillegges at arbeidsmigrasjon ikke alltid har de positive effektene som den tiltenkes, og at den ofte medfører betydelige sosiale kostnader. Hylland Eriksen fremstiller derimot arbeidsmigrasjon utelukkende som et vinn–vinn spill der både mottaker- og avsenderland har stor nytte av mobiliteten.
Når det gjelder problemsidene, er «alt har sin pris» hans viktigste bidrag. Problemet er jo at prisen sjelden rammer alle likt, og at positive og negative resultater ikke nødvendigvis opptrer samtidig.

Økonomisk rolle. Historisk er det hevet over tvil at arbeidsmigrasjon ofte har spilt en sentral rolle i den økonomiske utviklingen i avsenderland. Det er nok å peke på at tilbakeførte penger fra svenske migranter i USA på 1920-tallet nådde opp i 25 prosent av den svenske betalingsbalansen og det finnes neppe en økonomisk historiker som vil hevde at arbeidsmigrasjon ikke representerte et viktig bidrag til moderniseringen av svensk økonomi.
Noe av det samme (om enn i mindre målestokk) kan vi observere i Norge der blant annet møbelindustrien på Sunnmøre og bankvesenet på Vestlandet har mye å takke amerikafarerne for.
Men samtidig er det viktig å merke seg at Irland, der den relative størrelsen av tilbakeføringene var større enn i Sverige, opplevde en helt annen utvikling. Der ledet tilbakeføringene til en sementering av de gamle samfunnsstrukturene ved at kirken på ulike måter skaffet seg kontroll over store deler av ressursene. Først da EF kom til mye senere inntraff moderniseringen av irsk økonomi. Historien viser oss altså at penger ikke er nok: samfunnsforholdene der pengene inngår spiller minst like stor rolle.
Referansen om at hver dollar sendt fra USA skaper tre dollar verdistigning på Filippinene har derfor ikke allmenn gyldighet. Skulle det samme vært tilfelle i Afrika ville land som Marokko, Mali, Malawi og mange andre vært økonomiske stormakter i dag. I Marokko utgjør tilbakeføringer fra migrasjon 70 prosent av landets finansinntekter. I Mali regner man med at en tredjedel av befolkningen til enhver tid befinner seg utenfor landets grenser, og også her utgjør migrasjonsoverføringene landets viktigste finansinntekt. Samtidig sliter Marokko økonomisk, og Mali forblir ett av verdens absolutt fattigste land.

Begrenset innvirkning. Selv om arbeidsmigrasjonen bare synes å ha begrenset innvirkning på økonomisk vekst i Afrika, bidrar den sterkt til å avhjelpe fattigdom og nød. Dessuten viser forskning at migranter, gjennom nye måter å organisere seg på, ofte er viktige agenter i endringen av de sidene ved samfunnsforholdene hjemme som stenger for økonomisk utvikling lokalt.
For tiden arbeider jeg med en studie om fordeling av verdier skapt i gullgruvene i Mali. Som forventet har arbeidere og lokalbefolkning store problemer med å forholde seg til mektige sør-afrikanske kapitalinteresser og den maliske staten og med å sikre seg en anstendig del av overskuddet. Dette har imidlertid bedret seg noe de siste årene ved at regionens migrantforening i Paris har søkt støtte blant franske miljøvern- og forvaltningseksperter. Disse har i sin tur latt seg engasjere som rådgivere for ordførere og andre lokale myndigheter og lokalbefolkningens forhandlingsposisjon er styrket.
På tross av at tilbakeføringer fra arbeidsmigrasjon ikke automatisk leder til økonomisk oppsving i hjemlandet, representerer denne migrasjonen et viktig utviklingspotensial. Når diasporaene virkelig begynner å påvirke landsbyer og regioner med henhold til organisasjonsformer, verdensanskuelser, normer og maktforhold, skapes et nytt og spennende rom for økonomisk og sosial utvikling – mye mer spennende enn det den tradisjonelle bistanden til nå har klart å skape.

Omkostninger. Hvis arbeidsinnvandring til Norge skal bidra til utvikling i fattige land, må selvsagt mange av migrantene komme derfra. I 2001 utgjorde innvandrerne fra Afrika, Asia og Latin Amerika 52 prosent av den totale innvandrerbefolkningen. Om den andelen skal opprettholdes, skjer ikke det uten alvorlige omkostninger.
Hylland Eriksens argument om at «forskning viser en tydelig sammenheng mellom innvandring og økonomisk vekst» blir altfor unyansert og tilslører mer enn det opplyser. Noen skal betale prisen for denne veksten og vi vet mye om hva prisen er. Alt fra boligproblemer, konkurranse om arbeid, økt kriminalitet og problemer knyttet til forvaltning av velferdsstatens fellesgoder er reelle problemer som ulike grupper i mottakerlandet tvinges å forholde seg til og lære seg å hanskes med.
Problemene øker i takt med innvandringens størrelse og graden av kulturforskjeller mellom migranter og nordmennene og innvandrerne imellom. Det blir rett og slett lite seriøst (og ikke særlig antropologisk heller) når Hylland Eriksen avfeier slike innvendinger med at innvandrerne tar de dårligste jobbene, at de betaler skatt og at han kjenner mange innvandrere som er mer sosialdemokratiske enn ham selv. Men en universitetsprofessor bosatt på Tåsen med høy og sikker inntekt er neppe den som møter de største problemene, for å si det slik.
Uansett hvor differensiert arbeidsinnvandringen er, så blir det nesten alltid de økonomisk svakeste gruppene i mottakerlandet som betaler den høyeste prisen. I Norge, der homogeniteten har vært sterk og fellesgodene mange, kan kostnadene bli betydelige.

Rammer ulikt. At innvandring også har en rekke positive økonomiske effekter, er hevet over tvil. Poenget er bare at positive og negative effekter i stor grad rammer ulikt, og at også de som betaler prisen har krav på å bli tatt hensyn til.
Hylland Eriksens underkommunisering av problemene gjør at også hans egen diskurs stiller tingene på hodet. Han overser nemlig at en norsk politikk basert på høy arbeidsinnvandring som samtidig skal bidra til utvikling i fattige land, i stor grad må etableres og legitimeres i et solidaritetsperspektiv. Denne solidaritetsforståelsen forutsetter at storsamfunnet er villig til å støtte dem som betaler den høyeste prisen.
Heller enn å avvise solidaritetsdiskursen slik Hylland Eriksen gjør, må den etter min mening styrkes og tilpasses et mer reelt virkelighetsbilde basert på at kanskje den mest effektive form for u-hjelp som rike land kan tilby, er å la folk fra fattige land få komme og arbeide her.
I en tid da mer og mer av bistandspengene går med til å lappe på skadene fra stormaktenes ambisjoner om å kontrollere verden, fremstår arbeidsmigrasjon som et reelt alternativ. Kombinasjonen av pengene de tjener, kunnskapen og erfaringene de tilegner seg og de ideologiske påvirkningene som de utsettes for, der alt sammen kommer til en eller annen bruk i hjemlandet, representerer i dag et berettiget håp om forandringer til det bedre. Det bør vi støtte.

Eyolf Jul-Larsen,
sosialantropolog og forsker ved Chr. Michelsens Institutt (CMI)
Publisert 17. september 2004

<< tilbake til antropologi i nyhetene