MORGENBLADET

Et pussig sammentreff: Samme dag som vi skal treffe Frida Nome, forfatter av boken Langs smuglerruta, bringer den lille spalten "Dagbladet for ti år siden" utdrag fra en artikkel om menneskesmugling. "Oslo-politiet har sikre beviser på at internasjonale ligaer som har spesialisert seg på menneskesmugling til Norge, regelrett arrangerer norskkurs før de sender menn, kvinner og barn hit på falske reisedokumenter", står det der. "Kursene og de falske dokumentene må de som smugles til Norge betale ligaen for – i dyre dommer".
Det korte sitatet rommer mange av de forestillingene vi vanligvis forbinder med ordet "menneskesmugling": velorganiserte, internasjonale ligaer, mafialiknende metoder, kynisk og profesjonell profittvirksomhet. Alt dette er i og for seg riktig – men kanskje ikke alltid og overalt. Ifølge Frida Nome har nemlig smuglingen av migranter, som er fagtermen for mennesker som reiser over landegrensene, flere sider enn det som vanligvis kommer frem i offentligheten.
– Menneskesmugling kan foregå på mange måter og er ikke så sterkt knyttet til menneskehandel som vi gjerne tror. Det er ikke alle som ender opp på bordell, for å si det på den måten. Jeg ønsker ikke å levere noe forsvar for smuglingen, men forsøker likevel å nyansere bildet av den, sier hun.

Lykkejeger. "Nyansere" er på mange måter et nøkkelord når det gjelder den 32 år gamle religionshistorikeren Nome, som til daglig arbeider ved Institutt for fredsforskning. I sin forrige bok (Martyrbrigadene, fra 2002) diskuterte hun vestens endimensjonale bilde av palestinske selvmordsbombere. I Langs smuglerruta er det altså menneskesmugling og europeisk immigrasjonspolitikk som skal reddes fra stereotypiene.
– Jeg irriterte meg over medienes fremstilling av smuglingen – at den alltid er et onde som må bekjempes for migrantenes skyld. Men det er jo ikke ønsket om å beskytte flyktningene mot de slemme menneskesmuglerne som står øverst på agendaen. Hovedformålet er å begrense asylinnvandringen til Europa, sier Nome.
– Da glemmer man imidlertid at smuglingen ofte er migrantenes eneste mulighet til å kunne søke om asyl. Og det å søke om asyl er en menneskerett.
Nomes nyanseringsprosjekt sendte henne ut på en to måneder lang reise, fra flyktningleirer i Libanon, via små landsbyer i Syria og Kurdistan, til den viktige transittbyen Istanbul. Ved hjelp av sitt personlige nettverk – Nome har studert arabisk i Palestina og har jobbet ved den norske ambassaden i Syria – kom hun i kontakt med menneskesmuglerne selv. I tillegg møtte hun en rekke av kundene deres: sjiamuslimske irakere i Syria, palestinske flyktninger i Libanon, nigerianske fremmedarbeidere i Istanbul. Alle ventet på det samme, forgjettede vinnerloddet: asylstatus i et europeisk land.
– Reisen har gitt meg et annet syn på "lykkejeger"-begrepet som ofte hefter ved asylsøkere, sier Frida Nome.
– At noen forsøker å forbedre sin egen situasjon, regnes jo som positivt på de fleste andre områder – bare ikke når det gjelder migranter. Samtidig må vi akseptere at disse menneskene har gode og sterke grunner til å reise, selv om de ikke nødvendigvis kvalifiserer til asyl i juridisk forstand.

UDI fra innsiden. Selv vet Nome godt hvor trangt asylnåløyet egentlig er. Før hun begynte som forsker, jobbet hun flere år som saksbehandler i UDI. Der gjennomførte hun utallige asylintervjuer – samtaler som skulle etterprøve sannhetsgehalten i søknadene.
– Å jobbe i UDI er ikke enkelt. Det er mange skjebner å forholde seg til, og det er lett å miste tilliten til asylsøkernes historier. Man blir fort irritert hvis man merker at noen lyver deg rett opp i ansiktet. Da er det lett å glemme at folk ofte har en grunn for å fortelle den historien de gjør – at de kanskje er nødt til å lyve for å oppfylle regelverkets krav.
– Hvordan har det vært å bytte side – å se det systemet du selv har forvaltet fra utsiden?
– Egentlig er ikke overgangen så stor – det føles ikke som jeg har hoppet av, for å si det sånn. Jeg har alltid vært klar over at regelverket er strengt. Det handler mer om å minne meg selv og andre på hvorfor mennesker velger å reise fra landet sitt, og å opprettholde perspektivet på enkeltindividene. Det var ikke alltid like lett å få til i UDI.
– Hva sier du hvis jeg presser deg til å foreslå løsninger på immigrasjonsproblematikken?
– At det ikke finnes noen enkle grep. Men hvis man ønsker å beskytte selve asylinstituttet, slik norske politikere til stadighet sier at de ønsker, bør det bli enklere å få innvilget arbeidstillatelse for folk i den tredje verden. I tillegg bør man gjøre mer for å styrke det sivile samfunnet i såkalte flyktningproduserende land. På den måten ville man gitt folk færre grunner til å dra.

Skeptisk saksbehandler. Leser man intervjuene i Langs smuglerruta, blir man slått av hvordan den internasjonale asylpolitikken i seg selv produserer usannhet. Igjen og igjen møter man unøyaktige fortellinger, konstruerte livshistorier, små og store nødløgner – alt sammen tillempinger for å tilpasse seg asylinstituttets strenge krav. Hvordan er det å skrive en dokumentarbok om et slikt diffust og halvmørkt felt?
– De gangene jeg selv ikke tror på migrantenes eller smuglernes historier, synes jeg at jeg skylder leserne å gjøre oppmerksom på det, sier Frida Nome.
– Samtidig går man ikke inn i et landskap som dette med et ønske om å finne den grunnleggende sannheten. Det er jo nettopp en del av bildet at det sirkulerer uriktige historier. Og det har vært godt å slippe den skeptiske saksbehandlerrollen.
– Vi har jo hatt en egen dokumentarbok-debatt her i landet etter Bokhandleren i Kabul. Hva tenker du om den diskusjonen?
Frida Nome veier ordene sine.
– For å si det sånn: Når det gjelder anonymisering, har jeg vært nøye på at ingen skal kunne kjennes igjen, selv om det var én som insisterte på å stå frem med sitt eget navn. Ellers prøver jeg å være tydelig på at teksten formidler mine valg og min tolkning. Det blir enda klarere ved at jeg har valgt reiseskildringen som sjanger – da kan det ikke være tvil om at det er jeg som erfarer og opplever.
Resultatet av Nomes stilistiske valg er blitt klassisk, journalistisk prosa: Direkte sitater blandet med indirekte tale, beskrivende observasjoner og forklarende bakgrunnsanalyser.
– På den måten får jeg muligheten til selv å kommentere teksten: Jeg kan si hva jeg tenker mens intervjuene utspiller seg, samtidig som jeg får formidlet min egen bakgrunnskunnskap om feltet. Jeg synes rett og slett det åpner opp og gir meg flere muligheter, sier hun.
– Rent komposisjonsteknisk: Hva har vært det vanskeligste?
– Å begrense antallet historier. Boken har vært mye lenger enn den er nå, med enda flere enkeltskjebner og sterke livshistorier å forholde seg til. Det har det vært en tøff jobb å kutte dem bort.

NY BOK
Frida Nome:
Langs smuglerruta
179 sider. Cappelen. 2005