En ren og ubesudlet norsk sjel

Av Toril Moi, Morgenbladet 12-12-2003

Gjeldende lov om norsk statsborgerskap trådte i kraft i 1950. Den forbyr i prinsippet dobbelt statsborgerskap. Men loven er ikke lik for alle. Om en får et nytt statsborgerskap uten selv å søke om det, straffes man ikke med tap av det norske.

Slik har min vesle niese, som har norsk far og britisk mor, automatisk to statsborgerskap. En straffes heller ikke om en er blitt norsk statsborger og rett og slett ikke kan bli kvitt sitt gamle statsborgerskap, uansett hvor gjerne en vil.

Men om jeg, som har bodd i utlandet i snart 25 år, skulle finne på å søke om utenlandsk statsborgerskap, vil jeg øyeblikkelig bli straffet med tap av mitt norske pass, uansett hvor gjerne jeg helst vil fortsette å være norsk. Det er altså ikke situasjonen - det å ha to statsborgerskap - men subjektiviteten - det å ville ha to statsborgerskap - som er suspekt.

Dette virker ganske meningløst. Det mente også flertallet i et utvalg ledet av Jan Skåre, som la frem en utredning om norsk statsborgerskap i desember 2000.

Utvalget påpekte at minst 30000 nordmenn i dag faktisk har dobbelt statsborgerskap, og flertallet på fire gikk inn for å gjøre loven lik for alle ved å tillate dobbelt statsborgerskap. (Mindretallet, Alf-Inge Jansen, gikk sterkt imot.)

Flertallet påpekte også at dagens lov håndheves ulikt overfor ulike grupper. Om en får statsborgerskap ved melding, blir en ikke spurt om en også har et annet statsborgerskap. Om en norsk borger blir statsborger i et annet land, får ikke norske myndigheter vite noe om det (med unntak av tre-fire land, som sender melding). Bare de som søker om norsk statsborgerskap blir utsatt for et stort byråkratisk kontrollapparat.

I tiden etter første verdenskrig mente en at dobbelt statsborgerskap kunne føre til mellomstatlige konflikter og til problemer i krig. Skåreutvalgets flertall syntes at dette ikke lenger var relevante argumenter. Mange land med mange innvandrere, som for eksempel Storbritannia, Frankrike, Canada og Australia, tillater dobbelt statsborgerskap. Sverige godtar det også. USA tillater det for amerikanskfødte, og er i prinsippet imot det for innvandrere, men regelen om at utlendinger må gi avkall på sitt utenlandske statsborgerskap når de blir amerikanske, håndheves i praksis ikke.

Skåreutvalgets utredning ble sendt ut på høring i juni 2001. Etter regjeringsskiftet ble det taust om saken. Men i april i år sendte Erna Solbergs kommunaldepartement plutselig ut en rekke nye bestemmelser til høring med uvanlig kort frist. Her er det gjort helomvending, for i det nye forslaget skal prinsippet om at en bare kan ha ett statsborgerskap skjerpes.

Solberg foreslår at nye norske borgere skal straffes med tap av statsborgerskap dersom de ikke kan bevise at de er løst fra det gamle innen ett år. Dette skal det brukes mye tid og penger på å kontrollere. Forslaget er faktisk mer drakonisk enn Europarådskonvensjonen om statsborgerskap fra 1997 tillater, så Solberg foreslår like godt også at Norge skal reservere seg mot konvensjonen på dette punktet. Hun sier derimot ingenting om hvorfor en slik politikk er bra for Norge.

Grunnen til helomvendingen er likevel klar, for det nye høringsdokumentet er monomant opptatt av å forhindre at innvandrere til Norge beholder sitt opprinnelige statsborgerskap. Det Erna Solberg ikke skal ha noe av, er at pakistanere eller folk fra Sri Lanka eller Sierra Leone holder fast på båndene til gamlelandet.

Men hvorfor er dette så skrekkelig? I dag er en søknad om statsborgerskap en løsning på praktiske problemer, ikke en kjærlighetserklæring. Vi pakker ikke lenger amerikakofferten og forsvinner fra hjemlandet for godt. Folk som bor lenge i utlandet (dette gjelder selvsagt også meg selv), tenker ofte på å reise hjem igjen senere i livet. Dermed har de ikke lyst til å miste sitt opprinnelige statsborgerskap. Er dette så urimelig? Utgjør det en fare for rikets sikkerhet? Kort sagt: hvilket problem er det Solberg tror hun løser ved å forhindre dobbelt statsborgerskap?

Loven som forbyr dobbelt statsborgerskap er et antikvert uttrykk for en luthersk og nasjonalromantisk inderlighetsetikk: min nasjonale sjel skal være ren, mitt nasjonale begjær monogamt, og om jeg flørter med andre nasjoner, faller jeg i unåde og utstøtes fra riket. Den bør avskaffes, ikke innskjerpes. Erna Solbergs lovforslag er både bakstreversk og fremmedfiendtlig.

opprinnelig: http://www.morgenbladet.no/index.php?show_front=1007767