Nettopp tilbake fra konferanse om "Oral History" i museumsarbeid

Få utstillingsobjektene til å snakke!

antropologi.info, 7.11.05

Antropologer har samlet livshistorier i mange år. Men opptak og transkripsjoner blir ofte igjen i forskernes skuff. Burde en ikke bevare slik dokumentasjon for fremtiden? Antropolog Daniel Winfree Papuga er nettopp tilbake fra konferansen "Can Oral History Make Objects Speak?" i Hellas. Deltakere fra hele verden diskuterte omkring bruk av intervju og livshistorie i museer.

Daniel Winfree Papuga: Mange museer retter fokuset på gjenstanden alene - og glemmer sammenhengsforklaringene og menneskene som kunne få gjenstander til å "snakke".

Livshistorier kan være et verdifult verktøy i formidling av antropologisk kunnskap. Men bruken av livshistorier innebærer en større grad av offentlig ansvar enn antropologer er vant til, og tilhørende etiske dilemmaer, forteller Daniel Winfree Papuga i et epost-intervju med antropologi.info. Papuga avsluttet antropologi- studiene ved Universitetet i Oslo i 1995 med oppgaven The folk, the state and the prophets. Poetry, music and politics in a Turkish province og er for tiden president av ICME (International Committee for Museums of Ethnography) som har arrangert konferansen.


antropologi.info: Hvordan var konferansen? Hva snakket deltakerne spesielt mye om?


Noen av presentasjonene handlet om utstillingsmetodikk, mens andre om formidling, dialog med informantgrupper, nye-medier, ABM samarbeid eller etikk. Det som var felles for innleggene var at 'Oral History' ble tolket som innsamlingsmetode, og ikke som 'muntlige tradisjoner' eller 'overlevert kunnskap'.


For eksempel?

Med henvisning til Annette Weiners arbeid om "inalienable possessions", fortalte den greske antropologen Cleo Gougouli hvordan dybdeintervjuer kunne avsløre leketøy som gjenstander fylt med biografisk betydning. Gougouli viste at når museer samler ting - om de er leketøy eller kula-gjenstander - er det viktig å kunne nøste opp både tingenes og eiernes historier.

Bärbel Kerkhoff-Hader fra Universitetet i Bamberg fortalte hvordan 'oral history' blir sentralt under et pågående innsamlings- og utstillingsprosjekt om et berømt bokbinder-verksted. Verkstedet ble lagt ned for en generasjon siden, men lageret med bokbinderutstyr ble tilfeldigvis funnet i bygningens loft. Ved å samle erindringer og livshistorier fra tidligere kunder, ansatte og kolleger lager nå studentene et bilde av bokbinderen som aktivt medlem i et sosialt nettverk, ikke bare som en produsent av bøker.

Et lignende eksempel kommer fra en liten barneskole i Hydra, Hellas. I 2001 studerte phd kandidat Maria Vlachaki hvordan barn brukte oral history metodikk for å undersøke lokalhistorie. Skoleelevene fikk oppgaven å intervjue foreldre og besteforeldre - og bruke deler av intervjuene i en skoleutstilling. Vlachaki mente at slike oppgaver hjalp elevene til å bygge opp analytiske evner omkring forskjellige typer kunnskap - både skriftlig og muntlig. For meg, ser dette også ut som en glimrende måte å bygge opp skole-museum samarbeidsprosjekter på.

I en av 'keynote' presentasjonene spurte Wend Wendland fra WIPO (World Intellectual Property Organisation) hva museer kunne gjøre for å sikre at deres forvaltede kunnskap ikke blir misbrukt av utenforstående. Hvem eier rettighetene til et utrykk av tradisjonell kunnskap - en gruppe, informant, forsker, innsamlingsinstitusjon eller hvem? Wendland refererte bl.a. til "Deep Forest" eksemplet, pop CD'en laget av gamle afrikanske etnografiske opptak - som ledet til en rekke internasjonale rettsaker. 'Vanlig' antropologi er også truet av det samme fenomenet. Wendland mener at det er på tide at vi får noen "best practice" eksempler som kan hjelpe forskere i å organisere sitt arbeid. Oppbygning av internasjonal lov kan gi truede grupper verktøy til å beskytte sine kulturelle uttrykk. I et 'oral history' perspektiv betyr det at vi burde tenke betydelig mer i dialogiske baner med informantgrupper enn vi har gjørt hittil.


Hvilken rolle spiller "oral history" i norske museer og innen antropologi-faget generelt?

Hvis vi tenker på "Oral History" som en metode å samle livshistorier på - finnes det mange antropologer som driver med det: Marianne Gullestads "Skriv ditt liv" prosjekt; Ingrid Rudies arbeid i Malaysia, Viggo Vestel i Oslo for å nevne noen få. Mye av utstillingssamarbeidet mellom IKM og Universitetets Etnografisk Museum (Oslo) har vært basert på innsamling av livshistorier - som "bo i lag" prosjektet for noen år siden. Visuellantropologer som Frode Storås har også lenge vært opptatt av dette, og mange av filmene i NAFA arkivet ved Bergen Museum kunne regnes som "oral history".


"Oral history is new and exciting", står det på hjemmesiden til Oral History Society, men antropologer har jo hele tida samlet / vært interessert i livshistorier?

Forskjellen er kanskje at mens antropologer har vært med på å samle livshistorier i mange år, har disse intervju sjelden kommet inn i offentlige arkiver. Intervjumateriale brukes til korte sitater i forskninglitteratur, mens opptak og transkripsjoner ellers bare blir igjen i forskernes skuff. Oral History Society mener derimot at slik dokumentasjon burde bli bevart for fremtiden i offentlige arkiver, og tilgjengelig for publikummet. Dette innebærer en større grad av offentlig ansvar enn antropologer er vant til, og tilhørende etiske dilemmaer. Se http://www.ohs.org.uk/ethics/

Et eksempel av dette ble gitt under konferansen i Hellas. Leif Pareli fra Norsk Folkemuseum fortalte om et digitaliseringsprosjekt for eldre samisk lydbåndoptakk. Intervjuene under 1950-tallet var opprinnelig kun beregnet til språkforskningsbruk, og lå gjenglemt på et kontor på Folkemuseet inntil nylig. Da materialet endelig ble bragt til arkivet, ble det skjønt at her var det mye annet som materialet kunne brukes til, både av informasjons- og tilbakeføringsverdi til de samiske miljøene. I øyeblikket holder museet på å gå gjennom opptakene for å se om alt kan offentligjøres, eller om noe må legges klausul på.


Hva er de største utfordringene innen oral history og museumsarbeid?

Jeg ser to utfordringer. Den første er å få museer rundt om i verden å anerkjenne verdien av kontekstualisering av sine samlinger og utstillinger. Altfor mange museer plasserer fremdeles gjenstanden alene i fokus - og glemmer sammenhengsforklaringene og menneskene som kunne få gjenstander til å "snakke". "Oral history" er en metode som bidrar til kontekstualisering, men er ikke det eneste verktøy som finnes.

Den andre utfordring handler om etikk. Hvordan kan vi gjøre innsamlet materiale mer tilgjengelig, og samtidig beskytte rettighetene til våre informanter? Med digitalisering av lydarkiver og tilgjengeliggjøring via internett kan dette bli et stort problem. Museer trenger å tenke gjennom både mulighetene og fallgruvene i slike prosjekter ved å følge med i hva som foregår hos grupper som Creative Commons og WIPO. Da er det større sjanse for å skape noe fornuftig - både nå og i fremtiden.


LES MER

• ICME - International Committee for Museums of Ethnography
• Internasjonal kultursenter og museum - livshistorier
• Sjølvbiografi som kjelde for samfunnsvitskapen: Fakta, fiksjon og kvardagsfilosofi
• Innvandrernes livshistorier får fram kulturell kompleksitet over tid
• Oral History Society (UK)
• "International Oral History Association"
• British Library National Life Story Collection
• ICME-epostgruppe ved Yahoo
• H-Oralhist - network for studies related to oral history.
• Daniel Winfree Papugas hjemmeside