Etnografi om unge kunstnere: Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

antropologi.info, 25.4.05

Ung og lovende kom først ut som rapport i 1997 og ble nå publisert som bok i Abstrakt forlag

Oppdraget var å utrede unge kunstnernes arbeidssituasjon for Kulturrådet. Resultatet ble en lettlest og spennende etnografi. I ni måneder har antropologen Ellen Aslaksen vært på feltarbeid på utstillinger, konserter, møter og snakket med kunstnere i Oslo og Bergen. I boka “Ung og levende. Unge kunstnere - erfaringer og arbeidsvillkår” viser Aslaksen potensialet av antropologisk metode og utfordrer samtidig den byråkratiske utredningssjangeren.

Utredninger er ikke akkurat kjent for å være sengelektyre og mange vil være enige med forfatteren når hun innledningsvis bemerker: “Selv assosierte jeg begrepet utredning med offisielle utsagn og tørt språk. Ingen av delene appellerte umiddelbart til meg.”

Ofte baserer utredninger om slike problemstillinger seg på spørreskjemaer og statistiske, kvantitative data. Mye som blir skrevet om unge mennesker har vært preget av et ovenifra- og voksensentrert perspektiv.

Ellen Aslaksen har som hun skriver “ingen ambisjoner om å gi svar på hvor mange unge kunstnerer gjør hva og tjener hvor mye, men å undersøke unge kunstneres erfaringer med og forståelse av den kunstneriske etableringsfasen”. Hvordan ser verden ut fra deres ståsted?

Deltakende observasjon

Hun undersøker fem grupper av kunstnere: Billedkunstnere, kunsthåndverkere, skuespillere, dansere og musikere. Hvorfor andre kunstnergrupper som forfattere / skribenter ikke er med blir ikke begrunnet, men det har kanskje med oppdraget å gjøre. Innenfor disse grupper skiller hun mellom bl.a. frilansere og kunstnere som er tilknyttet eller fast ansatt i de store institusjonene som Den norske Opera eller Nationalteatret.

Deltakende observasjon betyr i denne sammenhengen å være der kunstnerne er - å besøke konserter, utstillinger, arrangementer og møter. Like viktig blir intervjuene. Og der er antropologer obs på at det som informantene selv syns er viktig, kommer fram. Aslaksen bruker konsekvent informantenes uttrykk i boka, f.eks Teaterskolen istedenfor “Statens teaterhøgskole”. Feltarbeidet varte fra september 1995 til mai 1996.

Boka kan leses på mange måter og vekker ulike reaksjoner hos leseren. Den tematiske, kulturfaglige lesemåten er ganske frustrerende. En blir opprørt - kanskje også fordi en ser fellestrekk mellom unge kunstnernes og unge akademikernes / intellektuelles livssituasjon: Begge grupper er opptatt av noe som ikke alltid er nyttig, gir anerkjennelse av majoritetssamfunnet eller er økonomisk lønnsomt. En blir drevet fram av nysgjerrigheten og viljen til å bruke evnene sine. Aslaksen siterer kultursosiologen Mike Featherstone som betegner akademikere og kunstnere som “kulturelle spesialister”:

“Kulturelle spesialister er særskilt kompetente til å observere og gi erfaringer et uttrykk. De er også i besittelse av en særlig følsomhet som gjør dem egnet til å undersøke og lete opp nye trekk og strømninger i det mangfoldet det kulturelle feltet utgjør”.

Brødjobber og aetat

Men slik samfunnet er organisert for tida, må mange som ønsker å jobbe med det de brenner for, leve i stor økonomisk usikkerhet og ty til “brødjobber”.

Hun siterer en danser:

“Du må trene! Men for å overleve så må folk jobbe. Det er mange dansere som jobber i barnehager og butikker, fordi det er ingen dansejobber. Da får de ikke tatt gratis daglig trening (offentlig treningstilbud) for de er på arbeidsplassen den tiden. Det er en ond sirkel.”

Billedkunstnere tjener minst, innen jazz fins de færreste faste stillinger (nesten ingen), men kunstinstitusjonens stebarn er dansen, skriver Aslaksen. Det er få institusjoner, dans er ingen akademisk disiplin som kunsthistorie og avisene driver særlig ikke med dansekritikk. Flere kunstnere har etterhvert fjernet seg helt fra kunsten fordi “brødjobbene” som servitør, hjelpepleier eller som nattevakt i Postens brevsentral spiser opp all tid og energi. Som leser lurer en på hvorfor en ennå ikke har innført en type samfunnslønn?

Det er et mindretall som kan leve av kunsten (først og fremst kunstnere som er ansatt i institusjonene). Et påfallende trekk i mange kunstnermiljøer er at antallet frilansere øker. Samtidig er populære offentlige tiltak (som aetats KAJA-midlene) blitt fjernet.

Konklusjonen hennes i slutten av boka er nedslående:

“Situasjonen kan synes paradoksal. De kunstnere som i størst grad lever opp til forventningene som knyttes til den moderne kunstnerrollen om å gå nye veier, har den vanskeligste arbeidssituasjonen og de dårligste levekårene. Det er kunstnerisk virksomhet som foregår innenfor etablerte og tradisjonelle rammer (…) som gis de beste villkårene i dagens unge kunstnerverden.”

Den antropologiske lesemåten derimot er fascinerende. Aslaksen har ført samtaler med ikke mer enn 42 kunstnere og makter likevel å gi et overblikk over Kunst-Norge og tegne et utrolig levende og troverdig bilde av livet som ung kunstner. Eller kanskje derfor? Fordi det er plass til personlige beretninger?

Tekstens representativitet styrkes ved at forfatteren har brukt metadata fra andre undersøkelser, f.eks. Inntekts- og yrkesundersøkelsen.

Det som gjør boka en spesiell glede å lese er fraværet av fagsjargong og spesielt de mange sitatene. Aslaksen lytter og lar kunstnere fortelle fritt. Det hadde vært positivt hvis forfatteren hadde angitt kjønn og alder o.l. Slik er sitatene for anonyme. Men sitatene har beholdt sitt muntlige preg og det gir teksten liv og ekstra troverdighet.

“Likhetstrekk med innvielsesritualer i tradisjonelle samfunn”

Morsomt å lese er beretningene fra studietida. Undervisningen er intensiv. Fortellingene fra teaterskolen har ifølge antropologen “åpenbare likhetstrekk med beskrivelser av innvielsesritualer i tradisjonelle samfunn”. Teaterstudentene lever helt avsondret fra omverdenen, “inn der, og vekk med alt annet”, det er “fullt kjør helt til sene kvelder”, for å bli sosialisert til skuespillerlivet og institusjonens verdier.

Overgangen er stor til de første offentlige visningene når teatersjefene tar de nye kandidatene i øyensyn. Sannsynligvis føler skuespillerne noe lignende som billedkunstneren som sa om overgangen til livet utenfor: “Det er nesten som å slippe ut av en eller annen anstalt”.

De unge og Systemet

Perspektivet nedenfra synliggjør mangfold og motsetninger innenfor kunstnerverdenen. Den avslører også kulturelle forskjeller mellom de unge og de etablerte.

Et av temaene som går igjen er de “tilstivnede” organisasjonene og den avstanden mange kunstnere føler til dem. Fagorganisasjonene ivaretar etter de unge kunstnernes mening bare de eldres og etablerte kunstneres interesser og “70-tallets verdier” og har ikke fulgt med i utviklingen, f.eks. innenfor konseptkunsten. Mens de eldre er mer opptatt av fagpolitikk, danner de unge heller fellesskap på bakgrunn av kunstneriske problemstillinger (som ikke trenger å være a-politiske av den grunn).

Utdanningen i seg selv er mange fornøyd med, men systemet oppleves som stivbeint: Mange unge studerer i utlandet, men teaterskolen og institusjonene holder ikke tritt med utviklingen utenfor landet og fortsetter praksisen å rekruttere kun via skolen (visninger på tredje året). Teatrene arrangerer aldri auditions. Mange skuespillere har studert på anerkjente skoler i London og Paris, men det teller liksom ikke. Folk i systemet kjenner ikke engang navnet til slike kjente skoler i utlandet.

Mange unge musikere er oppgitt over krav om obligatorisk oppmøte fordi en “ikke behøver utdannelsen i det hele tatt”:

“Historiene om jazzmusikanten som spilte konserter hver kveld og strøk i jazzsamspill, og om den klassiske musikeren som hadde fått vikariat i et orkester og mistet studieplass på grunn av manglende oppmøte, et et uttrykk for musikkutdanningens dilemma”, skriver Aslaksen.

“Her har dere litt, så dere holder kjeft”

Forholdet til byråkratene i Norsk Kulturråd eller Norsk kassettavgiftsfond er heller ikke det beste. Holdningen i byråkratiet er ifølge en skuespiller som alltid får mye mindre enn det han hadde søkt om:

“Ja, lille venn, du skal få litt her. Dere får holde på med det lille rare dere gjør. Her har dere litt, så dere holder kjeft.”

Antropologen oppsummerer:

“De kunstneriske ambisjonene er i utakt med de økonomiske rammene og de kulturelle verdiene som finnes på feltet. (…) Likevel ønsker de fleste å være ”utenfor“, og gjennom sin virksomhet skape andre kunstneriske uttrykk enn det institusjonsteatrene representerer.”

Kunstnernes strategier

I boka beskriver hun flere strategier kunstnerne bruker for å hanskes med den vanskelige situasjonen. Mentalt skiller mange mellom den kunstneriske virksomheten og lønnsarbeid: “På den måten blir den kunstneriske produksjonen helt frikoplet fra en økonomisk rasjonalitet og fra å være et levebrød.”

Det viktigste er å ha et stort nettverk. Kunstnere danner informelle foraer (for eks. blant folk som har verksted i samme hus), starter opp kunstnerdrevne gallerier eller drar på konsertturer i utlandet (musikere som arbeidsmigranter!). Dansere blir til entreprenører og virker både som dansere, koreografer og pedagoger på en gang, som en dansende informant forteller:

“Vi skulle på påskeferie og hadde ikke penger. Så sa jeg: OK, nå lager vi danseshow og selger det til hotellene og så får vi ferie”

Og de fikk det til og har nå holdt på i fem år.

Pensum

“Ung og levende” bruker, men diskuterer ikke antropologiske teorier. Den lar oss heller ikke bli del av forskningsprosessen, men er heller en oppsummering av kunnskapen antropologen har ervervet seg i feltet. Boka omhandler en særskilt periode innenfor norsk kunstliv. Blant annet utfordret den mer teoritunge konseptkunsten oppfatninger om hva kunst er. Men alt i alt handler boka om vårt forhold til kunst og kreativitet, samt om forholdet mellom majoritet og minoritet og dypest sett om essensielle spørsmål ved tilværelsen og samfunnet vårt.

Boka er interessant for antropologer som ønsker å få et innblikk i hvordan antropologisk metode kan anvendes helt konkret. Like interessant er den for alle kunstinteresserte og ikke minst bør den være pensum for alle kulturbyråkrater her i landet.

Lorenz Khazaleh

LES MER

• - Interview med Ellen Aslaksen (antropologi.info, 2.5.05)


• Skandaler i kulturpolitikken: Kulturforskere hevder i tre ferske rapporter om kunstneres kår i Norge at norsk kulturpolitikk er blitt slett famling. (Omtale av rapporten i Dagbladet, 10.5.98)


• Frie grupper slår ut Riksteatret (Omtale av en annen rapport av Ellen Aslaksen på teaternett.no)


• Kulturrådets kulturforskning (gå til publikasjon i menyen på toppen)


• - Kunstnerrollen har blitt mer samtidig og hverdagslig. Dette bringer kunsten i kontakt med publikum - kunstinstitusjonens barrierer brytes. (Intervju med Trude Iversen, leder av Unge Kunstneres Samfund, og kunstneren Knut Åsdam i Klassekampen)


• Kunstkritikk.no


• UKS- Unge Kunstneres Samfund


• Kunsthistorie.com


• Kulturnett