search expand

Unni Wikan med ny bok om æresdrap

cover

To nye bøker om æresdrap har kommet ut. Dagbladet presenterer bøkene “Om ære” av antropologen Unni Wikan og “Æresdrap” av journalisten Ayse Onal. “Begge bøkene er fyllestgjørende, men Onal har kommet under huden på sine intervjuobjekter og får fram flere følelser, nyanser og dilemmaer”, skriver Stian Bromark i Dagbladet.

De fleste tror de vet hva et æresdrap er og hvordan prosessen foregår. Men saken er mer komplisert enn som så viser de to forfatterne, skriver Bromark:

Slik er logikken: En familie har blitt vanæret, som regel fordi en yngre kvinne i familien har opptrådt «usømmelig». Det holder med et rykte som har oppstått på grunn av et blikk eller en sms. Æren er borte, i omgivelsens øyne. Den må gjenerobres. En yngre bror får kanskje oppgaven, fordi som mindreårig får han redusert straff. Vips, så er den tilbake, denne æren.

Wikan og Onals fortellinger viser imidlertid at dette enkle systemet i teorien er nokså komplisert i virkeligheten. I Wikans definisjon er æresdrap noe som belønnes av storfamilien og av omgivelsene. Det må til for å gjenopprette balansen. Men funker det? Onal har intervjuet utallige tyrkiske menn som har begått slike drap. De fleste angrer. De angrer fordi de elsket sin søster. De angrer fordi det ikke er noe morsomt i fengsel. De angrer fordi de ikke fikk den belønningen de ble lovet. Familien går i oppløsning, de blir utstøtt og ryktene fortsetter å florere. Æren uteblir, rett og slett.

Vi får også vite at grensen mellom “æresdrap” og “ordinære drap” er diffus og at mange kvinner drepes på grunn av rykter.

Æresdrap, mener Unni Wikan “er form for organisert kriminalitet; det handler om henrettelse satt i system av ikke-statlige organisasjoner, familier, slekter, klaner, sekter, som opererer utifra sine egne begreper om lov og rett”.

>> Du får ikke ære av å drepe en prostituert jomfru (Stian Bromark, Dagbladet 5.11.08)

>> – Skyt ikke innendørs. Da blir det så vanskelig å fjerne likene, sa moren da datteren skulle drepes (Silje Bryne, Dagbladet Magasin 6.11.08)

Som vi ser har Unni Wikan brukt en definisjon av æresdrap som bevisst utelukker relaterte “norske” “sjalusidrap” og “familietragedier”. Men kanskje finnes det interessante paralleler som kan hjelpe til å forstå denne voldsbruken bedre? Antropolog Monica Five Aarset har ifjor oppsummert denne debatten i innlegget Æresdrap og “Flertallets bekvemmelighet”. Se også mitt intervju med Unni Wikan

OPPDATERING: De to bøkene blir også omtalt i Bergens Tidene

Abid Q. Raja anmelder boka i Morgenbladet. Han begynner litt FrP-aktig (“innvandrermiljøers brutale æresbegrep”) og skriver senere at boka inneholder grove beskyldninger og faktafeil.

SE OGSÅ:

Æresdrapsdebatten: Manglende kunnskap eller uttrykk for norsk nasjonalisme?

Æresdrap og dovaner: Kun innvandrere har kultur

Ny bok: De fleste drap begås av vestlige menn med gammeldags æresbegrep

Unni Wikan: “Æreskulturer” må ikke demoniseres

cover

To nye bøker om æresdrap har kommet ut. Dagbladet presenterer bøkene "Om ære" av antropologen Unni Wikan og "Æresdrap" av journalisten Ayse Onal. "Begge bøkene er fyllestgjørende, men Onal har kommet under huden på sine intervjuobjekter og får fram flere…

Read more

Die “negroiden Lippen Obamas” – Ethnologe reagiert auf Rassismus in der Abendzeitung

Obamas Background provoziert rassistische Kommentare. “Ich möchte mich nicht von einem Schwarzen in der westlichen Welt dirigieren lassen. Wenn sie sagen, des ist eine rassistische Bemerkung: richtig, ist gar keine Frage”, sagte der österreichische Fernsehjournalist Klaus Emmerich.

Die Abendzeitung nimmt die Wahl Obamas zum Anlass, die Frage zu beantworten , weshalb Menschen unterschiedliche Hautfarben haben und produziert einen haarstraeubenden Text, den sogar die Leser entsetzt. (Artikel entfernt, ersetzt mit Kopie)

Wolfgang Habermeyer, Ethnologe an der Uni München, hat gestern einen Leserbrief verschickt und auf ethno:log veroeffentlicht:

Ein Mann wie Barack Obama mit familiären Wurzeln in Kenia sollte endlich auch als Aufforderung dafür aufgefasst werden, dass diese Einteilung (nach Rassen) beendet wird und der Vergangenheit angehört und ich Zukunft in der AZ nichts mehr von “negroiden Lippen” lesen muss. Oder würde meine geliebte AZ auch ungerührt von der “typischen Judennase” schreiben?

>> zum Leserbrief auf ethno::log

>> Das Rätsel der Hautfarbe (Abendzeitung, 5.11.08) (Kopie. Original entfernt)

>> Rassismus-Vorwürfe gegen prominenten Journalisten (Spiegel, 6.11.08)

SIEHE AUCH:

Mainzer Ethnologen protestieren gegen Gen-Rassismus

Ethnologen kritisieren Berichterstattung über “isolierte Urwaldvölker”

Racism: The Five Major Challenges for Anthropology

Obamas Background provoziert rassistische Kommentare. "Ich möchte mich nicht von einem Schwarzen in der westlichen Welt dirigieren lassen. Wenn sie sagen, des ist eine rassistische Bemerkung: richtig, ist gar keine Frage", sagte der österreichische Fernsehjournalist Klaus Emmerich.

Die Abendzeitung…

Read more

Antropress er tilbake!

screenshot

(oppdatert 5.11.08 – nå er siden offisielt lansert) Få akademikarar bloggar om forsking meldte nylig På Høyden. Det er også mitt inntrykk. Antallet på bloggende antropologer har faktisk gått ned. Studentene derimot er blitt aktive på nettet. Etter litt over to års dvale har magasinet Antropress gjenoppstått i ny form.

I motsetning til forskernes tidsskrifter, er artiklene i Antropress også forståelig for lesere uten doktorgrad. Den første utgaven har mye spennende lesestoff, dessverre er ikke tekstene på nett enda (bl.a intervjuet med Fredrik Barth og teksten om Thailands sjønomader).

I denne utgaven finner vi bl.a. et intervju med Fredrik Barth, artikler om Film fra Sør, et reisebrev fra Kjersti Eskild Havenstrøm som studerer antropologi i London, Thea Marie Astrup skriver “Ja til antropologi i mediedebatter!” (handler om NRKs omstridte serie Den store reisen).

Thomas Hylland Eriksen skriver om Antropress i gamle dager og Ann-Charlotte ”Lotta” Granbom om sjønomader i Thailand i teksten Turistindustriens brød og et urfolks død og Assad Nasir svarer på spørsmålet Hva er sosialantropologi?

Dessuten er det totre spennende spalter. Maria Christophersen utforsker Oslos uteliv som felt. Hittil har hun vært på Mono, Parkteatretet og på Odeoen på Vestkanten. Hun forklarer:

Tidligere dette året var det en antropolog på AiA (Antropologer i Arbeid) som kommenterte at hele livet kan forstås som feltarbeid. Hele livet, med alle dens sfærer og arenaer, kan forstås som en uutømmelig kilde til antropologiske feltarbeid. Dermed kom tanken om Oslos uteliv som felt.

Kanskje forskjellige utesteder i Oslo kan peke til forskjellige kulturelle grupper med egne innhold som differensierer gruppene fra hverandre?

Den andre spalten befinner seg på en midlertidig side og heter “Utenfor lesesalen”, også skrevet av Maria Christophersen. Hun tester for oss alternativer til lesesalen på Blindern:

Når lesesalen blir for stille eller når den blir redusert til femminutters pauser fra kaffedrikking, da kan det være på tide å bevege seg vekk fra universitetet. Det finnes faktisk nok av innbydende leseplasser i Oslo by!

Kaffebarer er et opplagt alternativ. Det finnes uendelig med variasjon for ulike behov også. Småprat i bakgrunnen, eller brølende musikk. Store flotte lokaler med masse luft, eller lite, fokusert og privat. Kanskje trenger du Internett, eller kanskje det bare blir en distraksjon du helst skulle vært foruten.

I løpet av høsten skal undertegnede ta med seg pensum og bevege seg utenfor lesesalen.

Vilde Fastvold Thorbjørnsens spalte heter Fag fritt fra fantasien. Hun gir oss et innblikk i en antropologistudents sjel i natta før eksamen:

Jeg forsøker å sovne, men etter den omtrent femten timers dagen jeg har lagt inn på Blindern, inklusive de tre til fem koppene kaffe som gikk med underveis, fortoner dette seg som heller urealistisk.

Etter timevis rastløs vending og vriing døser jeg omsider ut i kaldsvettende drømmer der et Schönbergs soundtrack innrammer et psykedelisk kaos av teoretikere, argumentasjonsrekker og empiri, sammenfiltret med et aldeles helskrudd perspektiv på pensum jeg har kvernet meg gjennom de siste dagene. Når jeg våkner, fortoner verden seg på underlig vis så annerledes.

I den første innlegget Weber versus Vildes brødskive blir hun hjemsøt av Bourdieu, Weber og andre skumle skapninger mens hun prøver å spise et tysk Vollkornbrot.

Antropress-forfatterne har ikke egentlig begynt å blogge. Tekstene ser ut til å være skrevet for papir (ingen linker etc), men kanskje endrer det seg etterhvert. De har i hvertfall tatt i bruk den populære bloggløsningen WordPress som gir mange muligheter. “Nettsidene vil få kontinuerlig oppdatering”, skriver redaktør Tom Bratrud og det høres jo lovende ut.

>> Startside Antropress

>> Sniktitt på nye Antropress

SE OGSÅ:

antropologi.se – ny antropologisk møteplass

Thomas Hylland Eriksen: – Antropologer må bli flinkere til å bruke nettet

Cicilie Fagerlid: “Blogging sharpens the attention”

Marshall Sahlins wants to make the Internet the new medium for pamphleteering

En vitenskaplig innføring i blogging

På vei til en ny digital underklasse?

screenshot

(oppdatert 5.11.08 - nå er siden offisielt lansert) Få akademikarar bloggar om forsking meldte nylig På Høyden. Det er også mitt inntrykk. Antallet på bloggende antropologer har faktisk gått ned. Studentene derimot er blitt aktive på nettet. Etter litt over…

Read more

Who has the right to vote? Anthropology News on US-election

If you need anthropological perspectives on the US-election Obama-McCain, you’ll find them in the new issue of Anthropology News. One of the articles is about a study on voting, politicial participation and citizenship among individuals with psychiatric disability.

Many Americans are excluded from voting. Anthropologist Sara M. Bergstresser is conducting the study, using a “community-based participatory research framework”. She writes:

The stigma of mental illness underlies taken-for-granted assumptions about some citizens’ ability to participate in the electoral process. Public discourse about disability in general, and psychiatric disability in particular, often retains historically- conditioned, biologized models of deviance and moral worth, questioning whether these individuals deserve to participate politically. Such assumptions share their origins with rhetoric that has accompanied many other social barriers to voting throughout the history of the US.
(…)
Taken-for-granted concerns about “capacity” to vote may well tell us more about societal levels of stigma than about individual neurological deficiency.
(…)
Just as health disparities have become an important focus of research in the United States, disability-linked disparities in social and political participation should also be brought to the attention of policymakers and researchers.

>> read the whole article (pdf)

PS: I realize I haven’t seen that the October Anthropology News was about the Global Food crisis!

If you need anthropological perspectives on the US-election Obama-McCain, you'll find them in the new issue of Anthropology News. One of the articles is about a study on voting, politicial participation and citizenship among individuals with psychiatric disability.

Many Americans…

Read more

The question of style, voice and perspective

For a long time, I’ve been certain in which style and voice I wanted to write my thesis. I did not want it to be too academic this time, but rather write in a more prose-like style, trying to convey the feeling and experience of “being there” through a more personal style, and with a slightly stronger personal presence in the texts. Instead of arguing left and right with every thinkable theory and ethnography – in the text proper and/or in hundreds of footnotes – like I tried to excel in my previous thesis, this time I rather wanted my argument to mainly rely on my own ethnographic descriptions.
[teaserbreak]
There were at least two reasons why I thought like that: My previous thesis became too dense and instead of having a good narrative flow I find it rather academically cumbersome and awkward. The second reason is related to the change of perspective that step by step occurred to me as necessary during my time in the field. First, after experiencing major riots and massive demonstrations and a very complex French social and political reality, I realised that an equal comparison between France and Britain (based on philosophies of social integration and postcoloniality) would not be feasible in one single PhD project. Instead, I relegated the comparison from starting point to the backdrop of the study, thus also to only one single, last chapter. To carry such a philosophical and political comparison through throughout a whole thesis would, I presume, have demanded a very different style of writing than how I could express myself in a monograph on a single society.

The second change of perspective imposed itself when I entered deeper and deeper into the Parisian slam poetry universe. People started to comment that I was present everywhere and that my archive of videos and information must be huge and that I should definitely do something about it. I started feeling that getting such a privileged access into what seemed to be a very interesting phenomenon in itself, demanded a reformulation of my focus of study. The slam needed at least as much emphasis as the postcolonial and politico-sociological part. I started toying with the idea of writing an accessible book on the slam poetry within French society parallel to an academic thesis, but quickly realised that such a double task was way beyond my capacity, particularly since doing a PhD also demands a lot of teaching and other kinds of work. (And to write such a book after handing in the thesis several years after finishing a field study on such a current phenomenon was not an option). My next thought was to write an accessible thesis focusing (almost) equally on the slam and the society.

But now, I’m about to change my mind again. Maybe such a thesis will be neither fish nor bird (as the Norwegian proverb goes). Probably it will be too academic for people interested in French slam poetry, but not as distinguished within anthropology as I would have wished it to be. Apparently, many anthropologists and their like prefer hardcore and stringent theoretical and disciplinary discussions, and not page up and down of impressionistic prose, however theoretically but tacitly informed. Maybe I should write the prose as well as I can, but also try my best to excel in the theory bit? And then afterwards try to get a Post.doc. and rewrite it as an accessible book on French society seen through the prism of the slam poetry scene…?

For a long time, I’ve been certain in which style and voice I wanted to write my thesis. I did not want it to be too academic this time, but rather write in a more prose-like style, trying to convey…

Read more