Det mangfoldige Norge

Det finnes en utbredt og seiglivet forestilling som går ut på at Norge har vært et homogent samfunn inntil den nye innvandringen fra Asia, Afrika og Latin-Amerika fra slutten av 1960-tallet og fremover.

Marianne Gullestad, Bergens Tidende 22.10.1998

Denne forestillingen er sann i den forstand at den etniske og religiøse pluralismen i Norge har vært adskillig mindre enn i enkelte andre land, som for eksempel immigrasjonslandet USA. Samtidig er den usann i den forstand at den dekker over adskillig variasjon. Den dekker for eksempel over den multietniske situasjonen i Nord-Norge, med samer, kvæner og etniske nordmenn; adskillig tidligere innvandring; eksistensen av norske jøder, sigøynere og tatere; samt regional og klassemessig variasjon.

Forestillingen om det homogene Norge er med andre ord en myte i den kjente myte-teoretikeren Claude Lévi-Stauss" forstand: Den er både sann og usann, den kapsler inn og forsegler motsetninger, og den fungerer som grunnlag for tenkning og handling. I den nåværende situasjonen motiverer denne myten til at det skilles skarpt mellom "oss" som er homogene og "innvandrerne" som antas å forstyrre denne homogeniteten. Den fungerer med andre ord negativt i forhold til å integrere nye grupper i det sivile samfunn. Spørsmålet blir da om det er mulig å hente frem andre bilder av det norske som fokuserer mer på prosess, endring og mangfold.

Det som da kommer til syne, er at Norge i en viss forstand lenge har vært et "flerkulturelt samfunn" hvis man med dette uttrykket mener at det i dette landet bor mennesker med noe ulike levesett og kulturelle koder. Det finnes en rekke "kulturmøter" i hverdagslivet, definert som møter mellom mennesker med noe ulike erfaringer og tolkningsrammer.

Av de mange slags kulturmøter som kunne fremheves, vil jeg her konsentrere meg om ett fenomen som i faglitteraturen kalles "klassereise". Det går ut på at et menneske vokser opp i en type miljø, og så, gjennom utdannelse eller på annen måte, lever sitt liv i et ganske annet miljø. I den generasjonen som nå er middelaldrende, er det mange som har foretatt en slik klassereise, de fleste da "oppover", fra arbeiderklassen i byene eller fra bygdemiljø til en mer borgerlig tilværelse i byen.

De ulike former for klassereise er et erfaringsområde som vi burde reflektere adskillig mer over i forskning og samfunnsdebatt. Den som har foretatt en klassereise, har jo nettopp følt på kroppen hvordan det er å måtte bevege seg mellom ulike miljøer med forskjellige uformelle regler og samværsformer.

Det er ikke plass her til virkelig å illustrere slike ulikheter. La meg bare gi to små bilder: I et miljø må ethvert samvær avtales ukevis på forhånd og krever mye seremoniell, i et annet miljø kommer gode naboer rett inn på kjøkkenet etter et kort kakk på døren. I et miljø blir fødselsdagsgjester høytidelig invitert til middag med vin og påfølgende kaffe og cognac. I et annet miljø inviteres ingen når det er "bursdag" eller "jeburs", men "alle" kommer til lapskaus eller kaffe og kake. Den klassereisende lever i et miljø, men må samtidig forholde seg til et annet miljø, både som faktisk samvær og som et "indre landskap" som fremdeles preger vaner og tenkemåter. I dette møtepunktet oppstår det nye kulturmønstre.

Årsaken til at dette potensialet for kulturell selvrefleksjon ikke er fullt utnyttet i offentlig debatt, tror jeg ligger i likhetstankegang og skyldfølelse. Likhetstankegangen gjør at klasseforskjeller og andre forskjeller i levesett fortoner seg som uheldige resultater av prosesser vi ikke helt har oversikt over og som vi ikke liker å bli minnet på. Av denne grunn er visse forskjeller et spesielt sensitivt tema. De er der hele tiden, vi tar hele tiden hensyn til dem, men det snakkes helst ikke om dem. Når det snakkes om dem, blir de ofte gjort til et spørsmål om "smak og behag" eller formulert som moralsk fordømmelse.

I mine antropologiske feltarbeid i Bergen, hørte jeg utallige språklige uttrykk myntet på tidligere naboer og venner som hadde forlatt miljøet til fordel for andre sosiale sirkler: "Han er blitt så overlegen." "Hon har nesen i sky." "Han tror han er like høg så kongen." Det er tydelig at de som ikke selv har foretatt en klassereise ofte føler seg forlatt. Utsagnene illustrerer godt hvordan bevissthet om sosiale forskjeller i likhetstankegangens Norge ofte uttrykkes som moralsk fordømmelse. Samtidig ligger det en påtagelig sårhet i denne fordømmelsen som både antyder noe om smerten til dem som blir igjen og om den motsigelsesfylte og vanskelige situasjonen til den klassereisende selv.

En kan gå ut fra at den anklagende sårheten fører til mye dårlig samvittighet. Samtidig føler nok mange klassereisende at de heller ikke har blitt en fullverdig del av sitt nye miljø. Ofte løses disse ambivalensene ved på symbolplanet å tone ned at en har forlatt opprinnelsesmiljøet. Et eksempel er vårens kulturdebatt i Aftenposten, der forfatteren Kjartan Fløgstad begrunnet sine verdier på denne måten:

"Det mest verdifulle eg kan, har eg lært av det jamne folket ved fabrikkportane. Det opphavet har eg prøvd ikkje å skilja meg frå, men å gjera rede for, og forsvare."

Det er på den ene siden noe flott over Fløgstads og mange andres fastholden ved sitt "opphav". Jeg ser denne identifikasjonen på tvers av forskjeller som et meget verdifullt trekk ved det sivile samfunn i Norge. Samtidig er det ikke til å komme fra at denne formen for symbolsk identifikasjon skjuler de kulturforskjeller klassereisen representerer. Likheten betones, ulikhetene tabuiseres og tones ned. Det er ikke helt uten dilemmaer når høyt utdannede kunstnere og forskere på denne måten snakker på vegne av andre grupper.

Jeg tror nærmere undersøkelser vil vise at klassereisen - da inkludert reisen fra bygd til by - kan vise seg å være en spesielt innsiktsgivende ramme å revidere gjengse forestillinger om nyere norsk historie og samfunnsliv ut fra. Følelsen av å være "fremmed" i byen kan danne et spennende grunnlag for å se en viss likhet, og ikke bare forskjeller, mellom innflyttere og innvandrere. Mer refleksjon over hverdagens kulturforskjeller kan i det hele tatt gjøre det mulig for den enkelte å se sine egne handlinger og tenkemåter som kulturelle produkter, og dermed som relative. Problemet i dag er antakelig ikke primært moralsk forvitring, men at vi i liten grad er klar over hvilke verdier vi oppebærer.