Runar Døving om nordmenn på ferie: - Alle normer snus på hodet

Når jeg studerte antropologi på 1990 tallet ved UiO ble jeg lært at det å være antropolog er blant annet å underbygge påstander med gode empiriske eksempler. Dette ser jeg lite av hos Døving, derimot løse påstander skyter han i mange retninger.

Sosialantropologen Runar Døving uten særlig god begrunnelse erklærte matpakke for “særnorsk” fenomen. Nå fortsetter han med påstand om skandinavers og briters særlige charter vaner.
Kall meg gjerne strukturalist, men det som ofte omtales som den sære norske tradisjonen “matpakke” rent strukturelt er identisk med den innpakkede maten som tas med på tur eller arbeidsøkt utenfor hjemmet i alle verdens kulturer. Etter min mening det spiller ingen rolle om en har med seg brødskive med pålegg som i Norge og mange land i Europa der brød/ brødskive er en naturlig form for mat, om det er roti med gårsdagens karrirester eller risboller med fyll innpakket i tang, eller for den saks skyld tørket kjøtt fra fjorhøstens jakt og nøtter som en plukket for en stund siden. Jeg vil påstå at alle disse er matpakker.
Det som definerer en matpakke er at det er en avgrenset mengde kalorier som tas med utenfor husholdningen for å bli konsumert i det andre matkilder ikke er tilgjengelige. Om det er fordi en befinner seg på en åker langt fra huset, er i skogen på en lengere jakttur eller i urbane strøk der ens inntekter utelukker konsum av mat tilberedt på utsalgssteder er kun forskjellige uttrykk for samme problem - en er begrenset av ytre omstendigheter i å konsumere annen mat enn den som er medbragt.

Om vi ser på Døvings reisevanepåstand så er den like lite underbygd med antropologisk empiri som hans matpakkepåstand.
Jeg har observert grupper av mennesker fra Gujarat kommende med busser på tur til Diu med det målet å drikke og feste (Diu har liberal alkohollovgivning kontra Gujarat som er tørrlagt). Jeg har observert grupper av indere i Nepal som er kommet for å shoppe og feste (Nepal har vært mer liberal enn India når det gjelder import av vestlige varer deriblant alkohol. Nepal produserer også vestlig øl på lisens). I begge tilfeller har man to aspekter felles med skandinaviske og britiske charterturister. Først noe overdreven konsum av alkohol, mat, forbruksvarer osv. For det andre kraftig endret adferd, ofte på grunn av konsummønster i gitt situasjon. Mine empiriske data tilsier at det finnes ikke god nok grunn til å påstå at skandinaver og briter på chartertur opptrer strukturelt forskjellig fra indere fra Gujarat på chartertur i Diu eller Nepal.
Jeg vil også påstå at om Døving som antropolog og ikke som synser hadde valgt å tilbringe en uke på en charter destinasjon som frekventeres av andre enn skandinaver og briter ville han aldri kommet med så dårlig dokumentert påstand.
Det er synd å se at antropologiens navn blir brukt i forsøk på å selge nasjonalistisk betonede klisjeer til sensasjonskåt dagspresse.

det er ikke alltid journalinstene holder avtale om sitatsjekk. hvis man leser det jeg skriver vil man finne tykk empiri, og neppe sammenligninger uten dekning. Selvfølgelig er matpakke ikke særnorsk, formen derimot er spesiell og en analyse verd. Reiser er har ofte karakter av inversjonsritualer og langt fra særnorsk.

For en surmaget kritikk av Ralf Znotins (). Selvølgelig er det noe med den norske matpakken. Alt skal underbygges med empiri for å være vitenskapelig; Og belegg for matpakketeorien til Døving finnes ved at en belgier i gjennomsnitt konsumenrer 3900 kalorier om dagen, mens en nordmann 2200.

Og virker det ikke som Døving har rett i sine sydenanalyser: Kom igjen med andre empiriske funn. (Jeg husker i forbifarten at jeg traff en spansk sosiolog som hadde tatt doktorgrad på utlendinger på hotell ved spanske turiststeder: Et av hennes funn var at det ikke var nødvendig å ha TV på hotellrommene!)