Kvinneliv i eksil: Hvorfor en bok om flyktningkvinners livshistorier?

by on Nov 23, 2006 in Norge, innvandring migrasjon, bøker, kjønn, vi og de andre

Antropologen S. Rahima Parvin anmelder her for antropologi.info boka Kvinneliv i eksil av Berit Berg, Torunn Fladstad og Kirsten Lauritsen (Gyldendal akademisk, 2006)

Kvinneliv i eksil

Av. S. Rahima Parvin

Kvinneliv i eksil er basert på minnearbeid integrert med samtidserfaringer for å fremstille relativt helhetlige eller sammenhengende livshistorier som kan videreformidles og eksponeres for rampelyset. Seks historier om fortid, nåtid og fremtid gjenspeiler flyktningkvinners situasjon – om hvordan de skaper kontinuitet mellom det som var, er og kan bli.

Dette er fortellinger om kvinner som beskytter seg selv ”men i første rekke er de opptatt av å beskytte andre (…) de viser omsorg for sine menn. Og som mødre er de i første rekke opptatt av å beskytte sine barn” (s. 191). Forfatterne viser, slik Simone de Beauvoir i sin tid også gjorde, at kvinner er mer enn ”en livmor, et par eggstokker” – at de er transcendente; grenseoverskridende. Kvinner i eksil er også en beretning om flyktningkvinners situasjon generelt her til lands og internasjonalt.

Levde liv og myter

Alle seks beretningene er unike men de har enkelte ting til felles. Kvinnene har blant annet måtte forlate sine opprinnelsesland grunnet uro og krig og er i dag bosatt i Norge og har barn. Hvordan de har kommet hit, tilpasset seg sine nye livsbetingelser i Norge og hvordan de ser på fremtiden men også hvor den enkelte kvinnen er i sin personlige utvikling, varierer. Forfatterne har valgt å gi størst plass til å gjenfortelle relativt gripende historier om tilpasning, forsoning, overlevelse, omsorg, lengsel, tap, oppbrudd og ikke minst synliggjøring av levde og fremdeles ”levende” liv. Gjennom disse seks skildringene forsøker forfatterne å gi et nyansert bilde av begrepet ”flyktningkvinner”.

Forfatterne synliggjør seks kvinner, og dermed flyktningkvinner generelt, ved å gjøre disse seks kvinners hemmeligheter, avsløringer og betroelser til forskningsmateriell. Dermed nyanseres kategoriseringen av en hel gruppe mennesker. Formålet i følge forfatterne selv er blant annet at de ”ønsker å avlive myter” (s.18). Mytene gjøres ikke eksplisitte men refereres til ved å fremheve aspekter ved livshistoriene til seks kvinner som forfatterne har valgt å gjengi i boken. Dette er myter som en samfunnsengasjert leser trolig har fått med seg blant annet gjennom ulike historier media har tatt opp til debatt og gjerne i sammenheng med spørsmål angående innvandring generelt.

Gjennom de seks portrettene gjøres det trolig et forsøk på å avlive myter om for eksempel at kvinner på flukt er en bagasje til menn på flukt, at muslimske kvinner ikke er frie til å agere ut i fra egne behov og ønsker, at flyktninger er snyltere av velferdsordninger, at det ikke er vilje blant nyankommende til å lære seg det norske språket og norsk væremåte som å omgi seg med stillhet eller gå tur i skogen, at slike kvinner ikke skjønner betydningen av utdannelse og ikke har ønske om samvær med nordmenn.

Demystifisering av kategorier

Men hva kan være meningen bak den valgte tilnærmingsmetoden for å nyansere et begreps innhold – i denne omgang begrepet flyktning? De aller fleste har fått med seg at det er ulike kriger på gang rundt om kring på kloden og at mennesker er på flukt fra slike tilstander. At flyktninger bærer på sine flukthistoirer, som er beretninger om hvordan hverdagslivet avbrytes grunnet nasjonale og internasjonale forhold av politisk art, er ikke nytt. Er det lesers sympati eller er det lesers empati forfatterne frir til ved å bruke så mye plass for å gjenfortelle individuelle forhold?

Kanskje det er begge deler – sympati og empati – de etterlyser, men det er like sannsynlig at forfatterne gjennom disse gjenfortellingene prøver å belyse ”det norske” sett med de andres øyner. En av kvinnene i boken sier blant annet ”nordmenn er veldig forsiktige med å kritisere hverandre” (s.180). Det er ganske fristende å anta at forfatterne ikke er noe unntak i den forstand. Ved å la kvinnene være ”buffere” gjennom sine historiefortellinger, tematiseres den generelle skepsisen flere av kvinnen kan fortelle om som eksisterer blant etnisk norske overfor fremmede generelt og flyktinger og innvandrerkvinner spesifikt. Det insinueres at etnisk norske generelt bør ”krysse grenser og ta initiativ til kontakt” (s.179).

Videre kan det sies at forfatterne gjør et forsøk på å rette opp i det de trolig anser for å være et kjønnet felt hvor menns historier og behov har fått forrang over kvinner i tilsvarende situasjon. Ved å bringe kvinners situasjon inn på den offentlige arena gjennom denne boken, prøver trolig forfatterne å skape en viss balanse i de meget sjåvinistiske holdninger og fortolkingstradisjoner som eksisterer rundt FNs flyktningkonvensjon.

Med henvisning til juristen og seniorrådgiver i UDs seksjon for menneskerettigheter og demokrati, Helga Fastrup Ervik, skriver forfatterne at ”…flyktningretten tradisjonelt har vært tilpasset bildet av den mannlige flyktningen” (s. 189). Men for å se slike overordnede problemstillinger knyttet kvinner på flukt, antar jeg at det i forkant må eksistere en generell vilje til å se individet i eksil. Kanskje det er med dette i tankene de seks kvinnehistoriene har fått så stor plass i denne boken – diskusjonene om flyktinger generelt og flyktningkvinner spesifikt gjenspeiles trolig derfor i denne boken gjennom helt konkrete og individuelle integreringsprosesser.

Hvor tilpasningsdyktige vi mennesker er, kan ofte analyseres gjennom hvordan vi velger å respondere til våre omgivelser eller våre evner til dette. De seks kvinnene vi møter i boken forteller alle om hvordan de blant annet har lært seg å leve med savn, sorg, smerter, mangel på impulskontroll og senskader. Alle sider ved kvinnenes historier har ikke blitt gjenfortalt, og forfatternes skriver selv at ”her er det med andre ord gjort et utvalg – og det er gjort bortvalg. Noen av valgene er gjort bevisst, andre har skjedd mer ubevisst” (s.193). Uansett er skildringene nok til å vurdere disse kvinnene som sterke, stolte og bevisste vesener samtidig som de ”tar rollen som buffer og lynavledere” (s. 187).

Hvem sier hva

Fortellerteknikken forfatterne har valgt å benytte seg av skal det også dveles litt ved. Det kommer ikke alltid eksplisitt frem hvem sine ord det refereres til – er det forfatternes holdninger og ideer eller er det en av kvinnene som taler? Gjennomgående er det med andre ord nokså flytende overganger med tanke på hvem som sier hva.

Videre må det kommenteres at det ikke alltid kommer frem hvem som er den ideelle målgruppen for denne boken – hvem er ”leser” forfatterne henvender seg til? Den generelle etniske norske – en etnisk norsk person som er relativ samfunnsengasjert men som er ”typisk” norsk ved å ikke ha kontakt med flyktninger eller som ikke er spesielt opptatt av denne gruppens livssituasjon generelt, eller en leser som ikke har innsikt og som det gjelder å overbevise, eller en leser som allerede jobber innenfor dette feltet men som trenger synliggjøring av sitt arbeid, eller er det kvinner generelt? Forfatterne prøver å nå ut til flere potensielle lydhøre lesere, men lykkes ikke alltid da enkelte lesere trolig vil føle seg systematisk tilsidesatt grunnet enkelte av formuleringene.

Til slutt må det i denne omgang også kommenteres at forfatterne foretar enkelte generaliseringer som til tider er nokså forstyrrende. Enkelte utsagn nevnes uten at det gjøres forsøk på å problematisere eller diskutere de underliggende holdninger og fordommer som eksiterer. Eksempelvis kan det her nevenes at under en av historiefortellingene omtales burkhaer – heldekkende plagg – som talende aktører (s. 54) og ”å gå i fjellet og gå tur” anses for å være ”særnorske aktiviteter”. Og hva vil det si å inneha ”gode norskkunnskaper”? Forfatterne er med andre ord ikke gjennomgående reflekterende og nyanserte i sine formuleringer, men det skal sies at de har greid å finne frem til kontrastfylte og samlende historier.

Integreringens etikk

Forfatterne får frem at ”eksil koster – på flere måter” (s.77) på en relativ stilletiende måte. Stilletiende fordi det er gjennom historier om forsoning og toleranse budskapet om inkludering basert på aksept og respekt videreformidles. Boken er et vitnesbyrd om mellommenneskelige relasjoner, inklusiv forfatternes relasjoner til de seks kvinnene, i vår tid på tvers av blant annet grenser, klasseforskjeller, status og etnisk og religiøs tilhørighet. Det er et håpets budskap forfatterne formidler. Det er mulig å kommunisere. Det er mulig å forstå, og det er mulig å være medmennesker på tross av forskjeller. Løvetannbarn vokser med andre ord ikke opp forgjeves.

Kvinner i eksil kan sies å være en bok hvor seks kvinner forteller sine historier og tre forskere gjenforteller disse historiene for å si noe om eget samfunn – det norske samfunnet. Det er en bok som minner lesere på om hvorfor det er viktig å forsette med arbeidet i å synliggjøre flyktningkvinner, men også en oppfordring til de lesere som ikke er aktivt engasjert i dette feltet om å utvise toleranse og forståelse og forkaste fordommer ved å ta kontakt – ved å inkludere mennesker som er forhåndsdefinerte fremmede. Gjennom en slik inkludering vil lesere være behjelpelige overfor grupper av kvinner som ”bygger bro – i både tid og rom”.

----

Kvinner i eksil er en bok om mangfold blant innvandrer- og flyktningkvinner og problemstillinger rundt integreringsprosser i Norge. Antropologer uten kjennskap til konkrete livshistorier som kan ligge bak konsepter som "innvandrer" eller "flyktning", bør absolutt lese boken. På relativt lettfattelig vis, men samtidig levende og nokså gripende måte, vil disse antropologer - og andre interesserte - tilegne seg slik kunnskap gjennom lesning av denne boken.