Peru: - Grasrotorganisering gir håp
6 comments
Comment from: lorenz
Takk for kommentaren. Sitatet du nevner stammer - som kommer tydelig fram i teksten håper jeg - fra Alfredo Biamont og ikke fra Astrid Stensrud.
Comment from: Astrid Stensrud
Nå ser jeg at misforståelsen vedr. sitatet er oppklart, men jeg vil likevel kommentere innspillet til Pleym. Det gjelder hans poeng om økonomisk vekst i Peru. Det stemmer at det har vært en vekst i løpet av Toledos presidentperiode, som man kan lese ut av tall på makro-nivå. Problemet er imidlertid at denne veksten ikke har kommet flertallet av befolkningen til gode. Fortsatt lever halvparten av peruanerne i fattigdom, og 25 % lever i ekstremt fattigdom. Arbeidsløsheten er enorm, og de fleste må klare seg i uformell sektor uten sosiale rettigheter. Dette har ikke endret seg med Toledos nyliberale politikk. At Pleym ser Toledo som representant for Perus største folkegruppe, vil jeg også stille meg svært skeptisk til, av den enkle grunn at quechua-talende selv ikke ser på ham som en legitim “representant". Tvert i mot ser folk flest på ham i dag som representant for eliten, fordi det er den økonomiske eliten (næringslivet) han jobber for, ikke de fattige.
Angående sitatet til Alfredo, må han selvfølgelig få svare for seg selv, men personlig regner jeg med at han med utsagnet referte til Fujimoris selvkupp i 1992, da han oppløste kongressen. Jeg leser ut fra innlegget at Pleym i stor grad forsvarer Fujimoris politikk. Dette har nok med ideologisk bakgrunn å gjøre. Selv er jeg kritisk til Fujimoris nyliberale politikk, der han la seg flat for diktatene fra IMF og Verdensbanken, med storstilt privatisering, kutt i offentlige utgifter og avskaffelse av rettigheter i arbeidslivet, slik som retten til en 8 timers arbeidsdag.
Denne politikken fortsatte med Toledo, og Ollanta Humala vinner stemmer med løfter om å endre kurs. Selv om jeg er positiv til Humalas motstand mot frihandelsavtalen TLC m.m., er jeg bekymret over hans autoritære stil og hans manglende forankring i en sosial bevegelse (slik Evo Morales har). Jeg mener at reelle sosiale endringer i samfunnet må komme nedenfra. Det er en stor grad av organisering blant fattige, urbefolkning, kvinner, studenter og arbeidere i Peru, men bl.a. pga krigen mellom Lysende Sti og de militære, er de ikke like sterke som i f.eks. Bolivia, og de har ikke lykkes i å samle seg i en bevegelse (som MAS). Når det gjelder begrepet “demokrati", så mener jeg at det bør forutsette like muligheter i samfunnet, uansett sosial og kulturell bakgrunn, språk og kjønn. Dagens system i Peru er dessverre fortsatt preget av rasisme og diskriminering. Uansett hvem som vinner valget 4. juni, vil ikke dette kunne endres over natta. Men gjennom organisering og bevisstgjøring på grunnplanet, kan folk selv legge et grunnlag for endring.
Vi er nok uenige om en del - men også enige på noen områder.
Den økonomiske politikken er vi helt klart uenige om. Garcia efterlot seg et land i kaos. Fujimori ryddet opp, og brukte penger på infrastruktur. Dessverre må også værfenomener (El Nino) ta skylden for at mye ble ødelagt i 97/98.
At det i Peru, som i en rekke land i Latin-Amerika er en skjev fordeling både av rettigheter, rikdom og muligheter, er det liten tvil om. Er vi uenige om den økonomiske politikken er vi helt sikkert uenige om hvilken vei som er den beste ut av uføret.
Det er imidlertid fullt mulig for et land å ta grep om egen utvikling, og vedta lover som gir rettigheter til folk flest, og samtidig sørger for generelle og forutsigbare rammebetingelser som kan tiltrekke seg utenlandske investeringer.
Toledos problem er at han ikke har noe flertall bak seg i kongressen. Han har fått mye av den goodwill han ble møtt med i 2000/01 ødelagt av dette.
Ja, naturligvis er han en del av eliten sammenlignet med de fleste av sine landsmenn. Ingen tvil.
Av samtaler med peruanere før og efter 01.valgomgang vet jeg at svært mange er skeptiske til Garcia - på grunn av rullebladet. Og at han omgir seg med mange av de samme som da han sist var president. Jeg har imidlertid advart mot Humala på grunn av hans bakgrunn.
Bevissthet om egen situasjon, og det å ta grep for å gjøre noe med utviklingen, er bra. Men det er jo ikke likegyldig hvilke virkemidler man satser på.
Comment from: Alfredo
Egentlig tenkte jeg på den totalitære bevegelse Lysende sti, på en side og på den andre side de genocide militærer som fikk masse makt under Alan Garcia regjering (den var sin størte feil) og som beholdt makten under de to første år av Fujimoris regjering. Mange snakker om Fujimoris autoritære regjering, men det farligste mener jeg var at den fanatiske bevegelsen Lysende sti kunne ta makten og drepe noen hundre tusen mennesker eller at militærer kunne etablere en ren diktatur som i Chile eller Argentina på 70-tallet.
Vi glemmer lett hvor nær var vi på å havne på en ekte helvete på den tiden. Det verste perioden i Perus liv var mens de to totalitære alternativer, som jeg nevnte ovenfor, hadde masse makt, dvs. perioden mellom 1984 og 1991. Det var perioden og disse to totalitære alternativer som jeg referer på sitatet egentlig.
Flott, Alfredo!
Da er vi helt enige. Noe av det farligste i Latin-Amerika er den makten militæret har i mange land.
Når befolkningen har valget mellom et sivilt styre som støtter seg på bajonetter - og som trues av fanatiske geriljabevegelser sier det seg selv at vilkårene for demokrati er langt fra de beste.
Garcia var en ulykke for Peru - men jeg frykter at Humala kan bli verre. Om han blir valgt kan Peru bli styrt av en som påvirkes av ideer fra militærdiktaturet 1968 - 79.
Stensrud var altså bekymret for at Peru var på vei mot diktaturet for 15 år siden. Jeg lurer litt på hva hun peker på med sin tidsangivelse.
i 1990 rømte venstresidepopulisten Alan Garcia fra et land i kaos, ved slutten av hans første presidentperiode. Stikk i strid med trenden på slutten av 80-tallet forsøkte han å nasjonalisere næringer, og bygge en sterkere stat. Det endte med hyperinflasjon..
Den nyliberale forfatteren Mario Vargas Llosa ledet valgkampen, til tross for valgprogrammet med nyliberal “sjokkterapi". Ut av intet kom den mer vage Alberto Fujimori, og vant hele valget.
Perus politiske system var så komplisert at han i 1992 begikk et selvkupp, der kongressen ble avsatt. Han sørget for en ny grunnlov, og et slankere politisk beslutningssystem. I tillegg ble de 2 marxistiske geriljagruppene Lysende Sti og Den Revolusjonære bevegelsen Tupac Amaru (MRTA) knust. Økonomisk gikk det én vei; oppover. Fujimori trengte ikke å jukse seg til noe gjenvalg i 1995. Det vant han glatt, til tross for at motkandidaten var FNS tidligere generalsekretær Javier Peres de Cuellar.
At Fujimoris 2.periode druknet i korrupsjon, fengsling og forsvinninger av opposisjonelle, og at han forsøkte å jukse seg til en ukonstitusjonell 3.valgperiode er et trist faktum.
Jeg vil likevel spørre Stensrud om hun med uttalelsen “- For 15 år siden var jeg bekymret for at Peru er på vei til å bli en totalitær stat. Nå er jeg ikke lenger bekymret.” tenker på Garcias kaotiske sluttid, Fujimoris seier i 1990 elle gjenvalg i 1995, eller selvkuppet i 1992.
Regner vi oss 15 år tilbake, havner vi i 1991. Da var Fujimori i sitt første år som president, og slet med et håpløst politisk system..
La oss også ta med den avtroppende presidenten, representanten for Perus største folkegruppe og økonomiutdannede Alejandro Toledo. Han har i hele sin periode slitt med at han ikke har flertall i kongressen, og både venstresiden (Garcia) og høyresiden (Flores Nano) gjør sitt beste for å sabotere hans muligheter til å få flertall for sin politikk.
Til tross for alle Toledos vanskeligheter, er det økonomisk vekst i Peru. Det er bare å se på de sist offentliggjorte tallene. Toledos viktigste eftermæle blir kanskje at han berget demokratiet i Peru. Ihvertfall frem til 2006 (efter Fujimoris forsøk på å jukse i 2000-valget).
Om det blir venstrepopulisten Garcia (med sitt katastrofale rulleblad) eller kuppmakeren Ollanta Humala (med en politikk som minner om militærdiktaturets dager i Peru som vinner 2.runde av årets presidentvalg, kan det for alvor spøke både for den økonomiske fremgangen - og for demokratiet i Peru.