Hovedoppgave om dølene i Troms: Nordmenn som innvandrere i Norge

Språk er politikk: Flytter du 2000km fra Egersund til Tromsø, er du "innflytter". Flytter du 100km fra Kilpisjärvi til Tromsø, er du "innvandrer". Men det kan være en god ide å studere nordmenn som flytter innenfor Norge som innvandrere. Antropolog Vibeke Bårdsdatter Bårnes har gjort dette i en fascinerende 16 år gammel hovedoppgave som nettopp er blitt digitalisert og publisert i MUNIN, det digitale arkivet til Universitet i Tromsø.

Hun har vært på feltarbeid blant dølene i Indre Troms. Dølene er etterkommere av østnorske innvandrere og nybyggere som i slutten av 1700-tallet ble rekruttert av myndighetene for å dyrke jord og befolke strategisk viktige grenseområder.

Fram til idag har de beholdt mye av sin egenart, sin dialekt, sine mattradisjoner og byggeskikker. Turistkontorene og kommunene Målselv og Bardu skryter av dølakulturen på nettsidene sine.

Formålet med oppgaven er "å prøve å forstå og forklare kontinuitet og endring av kulturell egenart og gruppeidentitet hos dølabefolkninga i Indre Troms: Hvordan kan det ha seg at denne befolkninga har beholdt sin egenart og kanskje til og med forsterket den i løpet av de 200 årene som er gått siden de første dølene slo seg ned i dette området?"

I oppgaven viser antropologen at dølene fra begynnelsen av har avgrenset seg helt bevisst fra kystbefolkningen og at de ikke hadde tenkt å tilpasse seg de nordnorske forholdene. Hun skriver:

Det bør understrekes at det virkelig synes å være en koloni i egentlig forstand som på mange måter kan sammenliknes med de norske innvandringskoloniene som etablerte seg i Nord-Amerika utover 1800-tallet. Her som der var det nybyggersamfunn som hadde dratt med seg hele sin livsform og tradisjoner med alt det dette innebar. Språk, stedsnavn, seder og skikker, driftsformer, byggemåter, klesdrakter og matvaner ble direkte overført fra de traktene nybyggerne kommer fra.

Da Bardu kirke ble bygd i 1829 ble den utført som en tro kopi av Tynset kirke, og han som sto ansvarlig for utførelsen av kirkebygget drog selv til Tynset for å tegne modellen. Også kirkeklokka ble hentet sørfra.

På den måten kan vi si at alle disse nyetableringene både i Bardu og Målselv kom til å utgjøre en forlengelse eller forflytning av et opprinnelig samfunn i tid og rom.

De første generasjoner utgjorde et lukket samfunn uten mye kontakt med den nordnorske kystbefolkningen. Det kan synes som om de la vekt på å bevare “dølablodet ublandet”, skriver antropologen. Dølene har praktisert “henteekteskap”: “Det hendte at sønner til de eldste kolonistene reiste ens ærend til Tynset eller Alvdal for å hente seg en bedre halvdel”, står det i bygdeboka fra 1950. Søskenbarn- og tremenningsgifte var svært vanlig.

I en slektsgruppe har denne ekteskapspraksisen fram til nålevende generasjoner (1991) ført til at kvinner ikke har behøvd å skifte etternavn ved giftermål, fordi mannens etternavn var identisk med konas pikenavn, skriver hun.

Men det fantes tidlig i bosetningsperioden enkelte få unntak fra denne uskrevne endogamiregelen, skriver hun:

Det fortelles om en nordlending nederst fra Salangen som ble forelsket i ei nybyggerdatter og ville gifte seg med henne. Hun på sin side erklærte at “hun ei vil ekte ham, uten at han ville flytte til hennes hjemgård og la alt innrettes på sønnafjelsk vis. Dette skjedde, og man har nå i ham en omstøpt nordlending helt inn til dialekten.” (Eggen 1950:98).

Det er nordlendinger som assimileres inn i dølakulturen og ikke omvendt!

Og selv om det etterhvert ble mindre strenge regler for valg av partnere, har praksisen med å gifte seg med folk av “dølaætt”, og ofte med slektninger, holdt seg helt opp til nålevende generasjoner. Slektens betydning er fortsatt stor: Det arrangeres stadig slektstreff og slektsreiser til Østerdalen eller Gudbrandsdalen.

Dølene har forblitt døler, konkluderer hun. De er nordnorske, men de er ikke nordlendinger og men heller nordnorske døler.

>> last ned oppgaven

Jeg har omtalt denne oppgaven i en tekst i Utrop om nordmenn i utlandet, se Hvor flinke er nordmenn?

Det er ikke mye stoff om dølene på nettet. Nordlys meldt like før jul: Nå kommer dølene om dølenes nyeste tradisjon. Interessant er omtalen av revyen «Reisen til Bardu»: Selv om ikke alle forventningene blir oppfylt, og noen lengter hjem, er det nok bra i Bardudalen, men hjertet mitt hører til Østerdalen, synges det i musikalen (mer info om revyen).

SE OGSÅ:

Nordmenn ikke villige til å integrere seg?

Kan vi snakke om en særegen vestlandsk identitet?

Den utbredte romantiseringen av Norges homogenitet

Et flerkulturelt Bunads-Norge og norske stammeidentiteter