En antropolog blant trailersjåfører

Bilde: Monica’s Dad, flickr

(LENKER OPPDATERT 31.3.2020) Stadig færre norske trailersjåfører er på tur ute i Europa. Antropolog Victoria Sæther Miller har vært med på ti turer i Norge, Danmark, Tyskland, Frankrike, Belgia og Nederland og hjalp også til i laste- og losseprosessen. Resultatet er masteroppgaven “De gamle ringrevene - og de nye. Fortellinger om norske trailersjåfører som kjører langtransport i Europa“.

Jeg har bare tatt en rask titt på innledningen og slutten, men oppgaven virker spennende og godt skrevet. Antropologen portretterer nordmenn som lever et internasjonalt liv og har lite kontakt med det norske samfunnet. Flere av de eldre sjåførene startet som sjømenn på norske handelsskip og reiste rundt i hele verden. De yngre har en annen bakgrunn. Profesjonalisering og intellektualisering av utdanningen har ført til et markant generasjonsskille, med store forkjeller i verdier og livsstil.

Hun skriver om forskjellene mellom yngre og de eldre:

De yngre sjåførene er opptatt av å bruke traileren som en representasjon av seg selv (…) De bruker ofte penger på å pusse opp bilen innvendig og på å konstruere et sted hvor de vil trives med å være. De ser mye film og bruker internett framfor telefon når de kommuniserer med sine venner i Norge. De kommuniserer med andre sjåfører på internettbaserte forumer, hvor de diskuterer ting som opptar dem i sjåførmiljøet.

De eldre sjåførene bruker generelt lite tid og penger på å pusse opp bilene sine. De bryr seg ikke like mye om interiør som de yngre, og foretrekker å sosialisere med sine kollegaer på restaurant. De har tradisjonelt tilbrakt lite tid inne i bilen, og har dermed sitt sosiale liv utenfor bilen.

En del av de eldre sjåførene ender opp med å bli ensomme, blant annet fordi de ikke benytter seg av mulitimedia inne i hytten og på grunn av “måten som kjøre- og hvilereglementet virker sammen med den logistiske effektiviseringen".

Men generasjonskløften tar oppmerksomheten bort fra det virkelige problemet for de eldre sjåførene og det er ifølge antropologen de strukturelle endringene som foretas av EU, av den norske staten og av firmaenes ledelse:

Sjåførenes hverdag påvirkes av maktstrukturer som kan regulere deres liv, og dermed deres kropper, svært detaljert. De er ikke så frie som de sier at de er. Selv om de jobber alene, krysser landegrenser og kjører lange strekninger hver dag.

Victoria Sæther Miller har gjort feltarbeid i et ekstremt mannsdominert miljø. Det var ikke så lett å få innpass som kvinne. På grunn av “den stadige kritikken, mobbingen og behandlingen som trailersjåfører får i mediene i Norge” har sjåførene dessuten “en reell mistenksomhet mot utenforstående - både mot menn og mot kvinner.

Men jeg kan tenke meg at traileren kan være et godt sted for et feltarbeid. Det er sikkert god tid til lange samtaler. Hun nevner “Fredrik” som hun var med på en 5-dagers tur til Tyskland. “Flere ganger kom vi innpå temaet hva som er viktig med livet. Blant annet snakket vi litt om hvordan det var å vokse opp på et lite sted”, skriver hun. Fredrik er glad over at han kunne komme seg bort fra dette stedet der alle kjenner (og kontrollerer) alle. Han trives bedre blant sine venner i Europa.

Det var interessant å lese om bakgrunnen til de eldre sjåførene:

Alle de eldre sjåførene begynte å arbeide i forholdsvis ung alder, og flere av dem startet som sjømenn på norske handelsskip. De reiste rundt i hele verden, og fikk av og til landlov. Dermed ble de vant til å ha en viss fysisk, og dermed kanskje også mental, avstand til det norske samfunnet. Selv om de arbeidet sammen med norske menn om bord i båtene. Hverdagslivet bestod i liten kontakt med familie og kjente, og de sosiale relasjonene som ble etablert blant sjåførene ble viktige og meningsfylte relasjoner i hverdagen.

På 70 og 80‐ tallet mistet mange jobbene sine til fordel for en outsourcing av arbeidsplassene til arbeidere fra lavkostnadsland. Mange av disse sjømennene kom dermed hjem og skulle finne seg en arbeidsplass i samfunnet på lik linje med de fleste andre folk. Dette betydde som oftest å finne en jobb på den lokale fabrikken. En del av dem oppdaget langtransportyrket, et yrke som hadde en del til felles med det å jobbe på båt. Det var totalt mannsdominert, reisebasert og tok dem med vekk fra det samfunnet hvor de ikke var vant til å være. Dette er ironisk at de eldste ble outsourcet fra sjømannsyrket fordi det samme har skjedd med de norske sjåførene i dag.

Oppgaven handler selvfølgelig også mye om maskulinitet. De eldre sjåførenes forestillinger om hvordan en mann bør være dominierer fortsatt. Men de yngre forholder seg også kritisk til en del praksiser, påpeker hun. Som en respons på storsamfunnets stereotypisering av trailersjåfører, vektlegger mange av de yngre sjåførene å spise sunt og å dusje ofte.

Men de dominerende forestillinger blir et problem når det kommer til hvordan sjåførene skal takle traumatiske opplevelser i forbindelse med ulykker:

Mange sjåfører har vanskeligheter for å snakke om smerten og selvfølelsen i ettertid av alvorlige ulykker, fordi det ikke er akseptert å vise slike følelser blant sjåførene. Min empiri viser at selv om sjåførene ønsker å snakke om det, eller om de ønsker å gråte, kan de ikke gjøre det fordi de risikerer å få kjeft og irettesettelse av de andre gutta. De kan trøste hverandre ved å være i nærheten av hverandre, spise sammen og snakke om trivielle ting. Men gråter de eller viser svake og myke følelser kan de bli kalt kjærring eller homo.

>> last ned oppgaven

Trailersjåførene kunne med fordel vært integrert i sånne bøker som Transnasjonale liv i Norge

SE OGSÅ:

Masteroppgave: “Kvinner er en trussel for mannlige soldater”

Doktoravhandling om diplomatiet Der kjønn- og klassehierarkiene lever i beste velgående

- Arbeidsinnvandring betyr innovasjon

Thesis: How does EU influence the life of farmers in Finland?