Idol og Afghan Star: Slik holder talentprogrammer samfunnet sammen

I september kom antropologenes rapport om svensk Idol. I oktober ble filmen om Afghan Star vist på Film fra Sør festivalen i Oslo. Både film og rapport leverer gode grunner på hvorfor man ikke burde se ned på programmer som Idol.

Ikke bare i Norge, Sverige eller USA er Idol en stor TV-begivenhet. Hverdagen stopper også opp i Afghanistan når det er tid for Afghan Star. Hver tredje afghaner setter seg foran nærmeste TV. Kandidatene kjører en skikkelig valgkamp med plakater og høylytte oppfordringer fra kjørende biler om hvem du bør stemme på. For mange er Afghan Star-valget mer spennende enn de politisk valgene, får vi vite.

Og kanskje er Idol-valget faktisk (minst) like viktig. Afghan Star fremmer kosmopolitisme, dvs samhold og identifikasjoner på tvers av konvensjonelle skillelinjer. I motsetning til politiske valg er det vanlig å stemme på kandidater fra andre etniske eller sosiale grupper, også grupper som man har vært i langvarig konflikt med.

Afghan Star har også betydning for kvinnesaken. Tre av opprinnelig 2000 deltakere var kvinner og de tre var faktisk blant de siste 10. Kvinnene utfordrer konservative synspunkter, for eksempel at kvinner ikke bør synge eller danse. Ingen framskritt uten opprør!

“Seeing how important a music TV show was to the people of Afghanistan, while producers and contestants literally risked their lives – made me understand the power of media in an amazing new way", sier regissør Havanna Marking i et intervju med Indiewire.

Musikk var forbudt under Taliban-regimet. Men som det ble vist under filmen, så håndterte befolkningen forbudet på en kreativ måte: Musikk ble spilt og solgt i det skjulte. Filmen inneholder også klipp fra 70-tallet der Afghanistan (konsert med et eksperimentelt synthband som lignet på tyske Kraftwerk). For ikke så lenge siden var Afghanistan et liberalt samfunn.

Intervju med regissør Havanna Marking:

Det er interessant å se hvordan filmen blir tolket. Jeg ser hverdagskosmopolitisme, motstand mot konvensjoner, kreativitet og ikke minst mangfoldet innenfor det afghanske samfunnet. Jeg er glad over at vi blir kjent med landet på en langt mer avslappende måte enn ellers, nemlig via hverdagslivet. Filmen viser afghanere ikke som eksotiske andre.

“Afghan Star” subverts the cliché image of Afghanistan as a nation of intractably primitive, superstitious tribespeople who have little in common with Westerners", skriver New York Times. Helt enig!

Men langt fra alle lager koplingene mellom “oss” og “dem” like bra som for eksempel Michael Sragow i The Baltimore Sun som skriver “Most Americans are aware of religious subcultures that ban dancing.”

Andre ser filmen som en bekreftelse på Vestens overlegenhet og at det var en god ide å invadere Afghanistan. Flere anmeldere setter opp en kontrast mellom den “frie Vesten” og den “bakvendte islamske verden” der kvinner blir undertrykt. De skriver varianter av denne kommentaren som jeg fant i kommentarfeltet til en ellers ålright anmeldelse

Modern clothes but medieval mentality seem to be a strange contrast.What’s the problem with these Muslim men? Are they animals, driven by instinct only, that their passions become uncontrollable at the sight of a woman’s hair? Thank God I live in an enlightened and modern society in Europe where enlightened and intelligent men, do not feel threatened by their women.

Ofte tolkes filmen slik at det ikke er afghanerne selv, men amerikansk kultur (=Idol) som “moderniserer” Afghanistan. Joe Williams skriver i STLtoday:

If the invasion was intended to drag Afghans into the modern age, it would have been easier and cheaper, if not more humane, to just send them Paula Abdul.

At denne typen TV-programmer kan ha en integrerende effekt er blitt vist flere ganger tidligere. Et eksempel er Idol i Malaysia. “Malaysian Idol is a space for young people of different ethnicity, faiths and cultures to interact” ifølge antropolog Wan Zawawi Ibrahim.

Tidligere i år skrev jeg om et paper om Eurovision Song Contest der antropolog Marijana Mitrovic viser at arrangemenet skaper nye former for samhold i Europa, ikke minst på Balkan.

For et par uker siden lanserte antropologene Katarina Graffman og Johan Fredriksson fra firmaet Inculture rapporten Jag ser mig om svensk idol. På oppdrag av Medierådet studerte de barnas unges forhold til programmet.

Også her står det sosiale aspektet sterkt. “Idol fungerar som en ”lägereld” kring vilken familjen samlas under fredagskvällen", skriver de. “För några i studien är det själva upplevelsen av att sitta tillsammans med familjemedlemmarna och ha ”fredagsmys” snarare än tv-programmet i sig som är viktigt.” Det finnes få andre programmer som er like samlende fra barnas perspektiv. Det foregår også mye sosialt sammen med venner siden TV-titting skjer samtidig med chatting, facebooking og youtubing der man kommenterer det man ser på TV.

“Men vid nästa fredagsmys med dina barn, försök att förstå hur de reagerar på olika situationer i ”Idol”", skriver Katarina Graffman i Aftonbladet. “Tiderna förändras, känslor och attityder med dem. Det gäller att hänga med och inte döma utifrån egen förförståelse, för då skapar vi bara ett intolerant samhälle med generationer som inte förstår sig på varandra. Det gäller att hänga med och inte döma utifrån egen förförståelse, för då skapar vi bara ett intolerant samhälle med generationer som inte förstår sig på varandra".

OPPDATERING: På Høyden skriver om Torgeir Uberg Nærlands forskning på dansebandens betydning for demokratiet