Evaluering fastslår: Norsk antropologi stagnerer

by on Feb 18, 2011 in Norge, antropologi allment, forskning(spolitikk) akademia

Det er mye spennende som norske antropologer holder på med, men det er lite rom for nytenkning i faget. Antropologer er mer opptatt av å reprodusere etablert kunnskap enn å utfordre det, fastslår den første evalueringen av sosialantropologifaget i Norge.

Fem antropologer fra Danmark, Sverige, Finland, England og USA har på oppdrag av Forskningsrådet evaluert den norske antropologiens tilstand. De har lest publikasjonene til 88 antropologer og intervjuet mange av dem. Fokuset er årene 2004-2008.

Å si at dette fagpanelet “slakter” den norske antropologien ville være overdrevet. De har mye pent å si om faget. Likevel er det et problemtisk aspekt som trekker seg som rød tråd gjennom evalueringens 116 sider som bør vekke bekymring: Og det er fagets manglende evne til fornyelse.

Den norske antropologien ser ut til å stagnere.

Evalueringen påpeker blant annet følgende:

- “Much of the work seems to follow the logic of already-established theoretical trends, rather than necessarily developing theory of its own.

- “Little development is seen in terms of innovative fieldwork techniques and methodologies".

- “With respect to originality, there were relatively few works that would potentially change the horizon of anthropology.”

Grunnen til denne stagnasjonen er blant annet manglende mobilitet og for mye intern rekruttering: Selv om det er tegn på bedring, så ansatter man stort sett folk man kjenner fra før, helst fra samme institutt:

A typical career path is to write your doctoral thesis at the same institution where you got your master’s degree. If a further academic career is pursued, it will be at the same university (or in a multidisciplinary unit geographically closely situated).
(…)
UiO is almost exclusively recruiting their own students to PhD positions, whereas half of the PhD students at UiB have their education from another institution. In total, 2/3 of all PhD students that completed their dissertation between 2003 and 2007, were recruited from the same university department where they gained their higher degree. (…) The recruitment of faculty staff from abroad is also very limited, albeit changing gradually in Oslo and Bergen.
(…)
Students and faculty seldom spend sustained time at other institutions abroad. The level of recruitment of international students is very low as a whole. Apart from the protracted fieldwork periods, the out-migration impulse is almost non-existent, even as shorter one or two semesters visiting stints.
(…)
The Panel believes that there may be a direct relationship between this long-lasting model of limited internationalization and the limited innovation and theoretical risk-taking, seen in the scholarly work.

Det finnes selvfølgelig unntak, dvs innovative og internasjonalt orienterte forskere, spesielt phd-studenter, men dette er altså det store bildet.

Panelet kommer også med interessante observasjoner i forhold til det regionale fokuset.

Hovedfokus er Melanesia/Polynesia, Afrika sør fra Sahara, Sør-og Sørøst-Asia, Midtøsten og Kina/Tibet. Det er lite forskning på Vest- eller Østeuropa, Latinamerika og arktiske områder.

Spesielt interessant er denne observasjonen om forskning i Norge:

There is plenty of work on Norway itself, although much of this concerns immigrant or refugee groups within Norway – and/or processes regarded as other. This signals a set of tacit assumptions about ‘proper Norway’ as a relatively undifferentiated social/moral unit. There is not much in the way of work, few of the works under review attempted to unpack this, or question its legitimacy. This is not unusual in European anthropology, but it is noteworthy.

Evalueringen inneholder også en interessant kvantitativ analyse av publikasjonene. Her kommer det fram at norske antropologer ikke er særlige synlige i internasjonale tidsskrifter. Det er påfallende få artikler som ble publisert i tidsskrifter som ble ansett som internasjonalt ledende. De fleste artikler havner i Norsk antropologisk tidsskrift. Med bøker forholder det seg annerledes. Her brukes det i større grad internasjonale forlag. Andel engelskspråklige bokbidrag har økt fra 53.7% i 2004 til 66% i 2008.

Kvalitetsmessig er monografier og bokartikler langt bedre enn tidsskrifter.

Monographs and edited volumes (often formed in an international collaboration, rather than across departments in Norway) are strongholds of quality and collaboration, while articles are more diverse.

Panelet ga karakter til de ulike publikasjoner fra 1 (verst) til 5 (best). Gjennomsnittet var 3.17, altså midt på treet. Interessant: Det var flere publikasjoner som fikk stryk-karakter. Også professorer fikk 1.

Panelet er dessuten bekymret over at nesten hver tredje antropolog er “uproduktiv", dvs har ingen publikasjoner eller bare en eneste publikasjon mellom 2004 og 2008 å vise til som gir poeng. Men her er det ikke sikkert “who’s to blame". Kritieriene for hva som gjelder som forskning, dvs gir publiseringspoeng, er snevre og går på tvers av antropologiske idealer. Filmer, utstillinger, kronikker teller ikke. Heller ikke publisering i open access tidsskrifter eller tidsskrifter som blir gitt ut i “ikke-vestlige land":

A specific example, regarding collaboration with researchers in the Global South, provided by one of the institutions was: “We note, for example that choices must be made between publication in recognized journals and the opportunity to publish and encourage the production of textbooks, research results and policy-papers together with colleagues in Africa and Latin America. There is a serious imbalance in the accreditation given different types of publication”. This institution regarded the Western world orientation of the system strongly reprehensible, since the system mainly focuses on Northern American databases, thus representing a cultural discrimination of parts of the world that the Norwegian research institutions would like to collaborate with.

Det er store forskjeller mellom de enkelte instituttene i Norge:

The university departments fall into two sets; on the one hand the departments in Oslo and Bergen are high profile and well performing. On the other hand, the departments in Trondheim and Tromsø seem less well functioning. They lag behind in terms of original research and publication – not to speak of morale.

>> last ned evalueringen (pdf)

Se også dekningen i På Høyden, Universitetet i Bergens egen nettavis vinkler evalueringen annerledes: Skryt for antropologene.

OPPDATERINGER: