I 2019 er blogging ikke like lett som i 2004

Det er 15 år siden jeg kjøpte domenet antropologi.info og startet å blogge om sosialantropologi. I begynnelsen var nettstedet ikke mye mer enn et nyhetsklipp. Jeg postet lenker til saker jeg fant på nettet som handlet om antropologisk forskning. Etter hvert laget jeg mine egne saker, skrev bokanmeldelser, oppsummerte fagartikler og intervjuet forskere - både etablerte og ikke-etablerte, professorer så vel som studenter. Nettstedet fikk et forum, en kalender og flere andre funksjoner. Flere gjestskribenter begynte å bidra med saker som gjorde nettstedet mer interessant.

Siden 2012 har det vært stille her, både fordi en del ting endret seg i livet mitt, men også fordi nettet ble et mindre behagelig sted å være. I 2004 delte vi livet vårt uten bekymringer, det fantes ikke engang spam. Nettet ble først og fremst brukt til å kommunisere med andre, for å dele viten. Ingen tjente store penger på det. Nå er situasjonen selvfølgelig en annen. Jeg tror man kan gå så langt og hevde at de fleste nettsteder idag er kommersielle og bare et fåtall er troverdige. Om en enn googler et nytt reisemål, tysk grammatikk eller kattemat, så vil man ende opp på sider som ble skrevet for å promotere et produkt (ved hjelp av affiliate lenker og et heller tungvint søkemotoroptimalisert språk) . Til og med manger nettsteder som handler om forskning eller er drevet av universiteter, forskningsinstitutter eller forskerne selv har ikke som mål å dele viten men å promotere et produkt, dvs sin egen virksomhet. Alt det vi foretar oss på nettet, nettstedene vi besøker, varene vi kjøper, bildene vi legger ut, sakene vi poster, blir lagret og analysert av tvilsomme selskaper og brukt til minst like tvilsomme formål. Saken er ikke blitt bedre av at en stor del av kommunikasjonen har flyttet fra åpne til lukkete plattformer, dvs. fra åpne blogger til lukkete "sosiale medier" som Facebook der man først må registrere seg og opprette en profil for å kunne være med i debatten.

Samtidig er også de tradjonelle mediene blitt mer lukket for omverdenen. Et nyhetsklipp om "antropologi i mediene" er ikke lenger mulig å lage. De fleste avisene i Norden har trukket seg tilbake fra internett. De eksisterer bare som intranett for abonnentene. I gamle dager kunne vi utvide vår horisont ved å lese aviser fra hvilken som helst kant i verden.

Når jeg nå som for ti år siden bruker Googles nyhetssøk for å finne siste nytt om antropologi i media, så er det bare en håndfull saker, mindre enn ti prosent som ikke blir skjult bak en betalingsmur. Situasjonen i Norden er verre enn for eksempel i Tyskland, der fortsatt en stor del av nyhetssakene er tilgjengelig for offentligheten. I Norden dominerer dessuten det jeg ville kalle den egoistiske modellen. Man betaler for å gi seg selv tilgang. Alternativet er den solidariske modellen. Man betaler for å gi andre tilgang. Tyske taz og britiske Guardian opererer etter den sistnevnte modellen.

På ett område er bloggingen blitt mer behagelig. Flere og flere tidsskrifter kan nå leses gratis, blant annet på idunn.no der vi også finner Norsk antropologisk tidsskrift. Både det svenske (kritisk etnografi - Swedish Journal of Anthropology) og det finske (Suomen Antropologi - Journal Of The Finnish Anthropological Society) antropologitidskriftet kan også leses gratis på nett.

Her skjedde altså det motsatte av det vi så i tradisjonelle mediene. Betalingsmurene forsvant. Dessuten fikk vi tjenester som Sci-Hub og LibGen som gir oss tilgang til den delen av den akademiske kunnskapen som ennå ikke er fri. Innen akademia seiret innsikten om at det ikke gangner noen (bortsett fra noen storkapitalister i de største forlagene) når kunnskapen ikke er fri.

SE OGSÅ:

Anthropology and the challenges of sharing knowledge online: Interview with Owen Wiltshire

Antropologiske tidsskrifter med åpen tilgang

Antropologi-blogger