For en uke siden døde en av verdens mest kjente antropologer som også var anarkist og aktivist: David Graeber. Dagen etterpå var de internasjonale nyhetsnettstedene fylt med nekrologer, det være seg New York Times, Der Spiegel eller The Guardian. Teksten i The Guardian ble faktisk dagens mestleste, som du kan lese om i min engelske oppsummering
Bare i Norden, og spesielt i Norge, var mediene tause om Graebers død. Men nå er stillheten brutt, og det var selvfølgelig Thomas Hylland Eriksen som er den ansvarlige her. I en nekrolog i Morgenbladet skriver han at Graeber “trolig” var “den viktigste antropologen i vår generasjon”, en antropolog gjorde det som mange kvier seg for – å “kombinere akademisk forskning i verdensklasse med et sterkt politisk engasjement, uten å miste troverdighet som forsker eller retning som aktivist”.
Mye av hans forfatterskap, skriver Thomas Hylland Eriksen, “viser at en annen verden er mulig, og at vårt samfunn ikke er den eneste løsningen.”
Graeber har vært involvert i diverse demonstrasjoner, f.eks. mot Verdensbanken, han støttet fagorganisasjoner (en farlig greie i USA, ikke minst på universiteter som Yale der han fikk sparken). Det var i Occupy-bevegelsen som oppsto i kjølvannet av “The Arab Spring” der han ble spesielt kjent. Så ble han en skikkelig stjerne med boka “Debt – The first 5000 years” – en kulturhistorisk dokumentasjon på gjeldens makt. Han viser at en stor del av historiens kriser, kriger og revolusjoner er et resultat av gjeldskriser. Like mye oppsikt vakte han med boka “Bullshit Jobs. A Theory” der han viser at vi kunne jobbet mindre fordi mange jobber er unødvendige.
Thomas Hylland Eriksen skriver litt kristisk om denne siste boka. Han mener at Graeber “undervurderer at arbeid kan være meningsfylt i seg selv fordi det skaper fellesskap og en opplevelse av å bidra.” Her må jeg legge til at Graeber tar utgangspunkt i det som de ansatte selv mener om jobbene sine. Graeber opptrer ikke som dommer. Jobbene det var snakk om ga absolutt ikke noe opplevelse av å bidra, ellers ville de ikke blitt omtalt som meningsløse i boka. En bullshitjobb er for Graeber “en type lønnet ansettelse som er så fullstendig meningsløs, unødvendig eller skadelig at ikke engang den ansatte kan forsvare at den eksisterer”. Han skiller bullshitjobber – eller “tullejobber” på norsk – eksplisitt fra drittjobber som få liker men som må gjøres og er viktige for samfunnet.
>> les saken i Morgenbladet: Hans enorme intellektuelle energi vil fortsette å sende gnister
OPPDATERINGER:
Matthias Hagberg skriver i Götebergs-Posten om denne nordiske stillheten:
I amerikansk och engelsk press har runorna och kommentarerna efter hans för tidiga bortgång varit många, men i Sverige har det varit förvånansvärt tyst. Alltför många har uppenbarligen missat en av de senaste decenniernas skarpaste samhällskritiker, en författare och forskare som synliggjorde samtidens mest motsägelsefulla tendenser. På många sätt var han betydligt intressantare än världskändisar som Naomi Klein och Thomas Piketty.
Nå har Ny Tid også våknet, der samfunnsgeograf Daniel Vernegg skrev en tekst om Graeber, men den ligger ikke på det åpne nettet. Dette er jo det store problemet, spesielt i Norden. Mediene har trukket seg ut av det åpnet nettet, det åpne nettet dør, det er som er igjen på det åpne nettet er ulike former av reklame.
For en uke siden døde en av verdens mest kjente antropologer som også var anarkist og aktivist: David Graeber. Dagen etterpå var de internasjonale nyhetsnettstedene fylt med nekrologer, det være seg New York Times, Der Spiegel eller The Guardian. Teksten…
