demokrati

En muslimsk jente som deltar i begravelsen av de kristne ofre. Hun støtter venninnen sin som mistet sin bror. Foto: Lilian Wagdy, flickr

Mens egypterne roper “Kristne og muslimer er én hånd” og “islamister” bærer korset i solidaritet med de kristne, skriver norske journalister “Når muslimer og kristne slåss”.

(utkast, fortsatt i arbeid) Optimistisk kom jeg fredag kveld tilbake fra en kort tur til Tahrirplasssen i Kairo. Flere hundre egyptere var samlet der for å demonstrere for nasjonal enhet. “Kristne og muslimer er en hånd”, ropte de. Tidligere på dagen hadde de allerede marsjert fra Al Azhar moskeen til den ortodokse katedralen der ofrene av søndagens militærvold ble begravet.

Som de fleste vel har fått med seg, ble under en demonstrasjon mot diskriminering av Egypts kristne minoritet 27 personer drept. Protestene startet fredelig, men endte i et blodbad etter at militæret angrep demonstrantene foran det statlige TV-huset Maspero. Bildene der panservogner kjørte på demonstranter gikk verden rundt.

“Christians, muslims, one hand! Foto: Lorenz Khazaleh, flickr

“En trist tid for kristne og muslimer”, sa en mann til meg på Tahrirplassen. Han holdt et plakat som han har laget til minne av Mina Daniel, en av de mest kjente koptiske revolusjonærene, som mistet livet forrige søndag, bare 25 år gammel. I høyre hjørne av plakatet sitt har han plassert det egyptiske flagget med både det kristne korset og den muslimske halvmånen på.

Mannen som holder plakatet er muslim.

Når jeg ser gjennom norske aviser ser jeg lite av denne muslimsk-kristne forbrødringen. Norske medier har nemlig – i likhet med internasjonale medier – valgt å beskrive volden i Kairo som en religionskonflikt.

De kunne valgt en annen vinkling som med stor sannsynlighet ville ha vært nærmere sannheten: Ikke muslimer mot kristne, men militæret mot folket. Volden bunner i en konflikt mellom krefter som er for revolusjonen (folk flest) og krefter som motarbeider den (det regjerende, USA-støttede, militærrådet SCAF).

Det var ikke bare koptere som demonstrerte for bedre rettigheter til Egypts åtte millioner kristne, men også mange muslimer. Flere av dem risikerte livet sitt i kampen mot militæret. Blogger Hossam el-Hamalawy skriver også om en muslimsk geistlig som bar et kors mens demonstrantene gikk over Nilbruen. Kampropene deres rettet seg mot militærregjeringen, ikke mot muslimer.

Det er altså ikke muslimer som hater kristne, men militæret som hater folkestyret.

De fleste demonstranter, bloggere og kommentatorene i (engelskspråklige) egyptiske mediene insisterer på at årsaken til volden forrige søndag ikke var religiøse spenninger i befolkningen, men militærets ønske etter å opprettholde og utvide sin makt. “Dette er ikke en religiøs konflikt, men et militærmassaker”, ropte demonstranter dagene derpå.

I lang tid har Mubarak-regimet benyttet seg av en splitt-og-hersk taktikk. Hver gang opposisjonen mot ham ble for stor, framprovoserte Mubarak konflikter mellom kristne og muslimer. “Det er enten meg eller kaos”, pleide han å si for å bringe opposisjonelle stemmer til taushet, skriver Yasmine Fathi i Ahram Online. SCAF viderefører denne tradisjonen. Det er ikke få som mener at Mubarak-regimet står bak kirkebombingen i Aleksandria i desember 2010.

Andre, som for eksempel Sameh Naguib mener SCAF vil også gi et advarsel til andre deler av samfunnet som i det siste har protestert mot regimet. Egypt har vært vitne til et av de største streikebølgene på lenge. Dette fikk militæret til å se rødt.

– Men kan de massakrere streikende arbeidere? Nei, dette ville ha ført til enda større streiker. Derfor har de valgt å angripe kopterne, som er mye lettere siden koptere en svak og sårbar gruppe, sier Naguib til Ahram Online.

Utstilling på Tahrirplassen mot militærrådets forsøk på å skape splid mellom kristne og muslimer. Foto: Lorenz Khazaleh, flickr

Selv om forholdet mellom kristne og muslimer er et sensitivt tema, og kopterne har all grunn til å demonstrere mot diskriminering, så ønsker folk flest leve i fred og fordragelighet med med hverandre.

– Jeg er helt sikker på at vi har 80 % av muslimene med oss, sa en eldre koptisk kvinne til meg.

Det er få aviser som ikke bruker den sekteriske retorikken. Blant unntakene finner vi reportasjene fra Kairo-korrespondentene Amal Wahab i Klassekampen og Sigurd Falkenberg Mikkelsen i NRK.

En av de få forskere som retter fokuset på militæret i norske mainstreampresse er den norsk-egyptiske antropologen Nefissa Naguib. Til VG sier hun:

– Hæren dyrker fram spenninger mellom kristne og muslimer for å gjøre seg uunnværlig. Dette er strategi fra øverste hold.

Demokratiforkjemperne, understreker hun, ser på de militære som en del av det gamle regimet. Nå frykter mange av dem at militærrådet vil holde fast ved makten, tross løftene om valg og reformer.

VG intervjuer også Jacob Høigilt, Egypt-forsker ved Fafo. Han er enig. Betalte bøller har på ved flere anledninger har skapt bråk i landet på vegne av militærrådet, sier han:

– Det gamle regimet var et stort apparat med mange og lange armer. Det er elementer derfra som aktivt forsøker å motarbeide revolusjonen. Det kan godt være at noen av disse hadde en finger med i spillet i det som har skjedd de siste dagene. Det man kan si ganske sikkert, er at militæreærrådet nok vil ønske å ha ganske mye å si i det postrevolusjonære Egypt. De vil ha minst én hånd på rattet.

SCAF har vært skyteskive for kritikk på mange fredagsdemonstrasjoner på Tahrirplassen i Kairo og andre steder i landet. Når du drar på et av byens tallrike “åpen mikrofon” arrangementer vil det heller ikke ta lang tid før noen framfører et anti-SCAF dikt eller en anti-SCAF-rap.

Men det er altså ikke dette perspektivet som dominerer i norsk media. Det er ikke først og fremst militæret som det settes kritisk søkelys på, men landets muslimske befolkning. Mest bekymret er journalistene for muslimbrødrene . Dette til tross for at muslimbrødrene virker langt mer demokrativennlige enn militæret.

“Muslims, Christians, One Hand”: En salafist bærer korset og leder slagropene under begravelsen av ofrene til militærmassakeret. Foto: Omar Robert Hamilton, flickr

En kan lure på hvorfor mainstreammediene rapporterer slik de gjør. En mulig forklaring er fordommer og generelt overfokus på religion når det gjelder Midtøsten. En annen forklaring er at de stoler for mye på internasjonale nyhetsbyråer som ap og Reuters. Nyhetsbyråene har nemlig stort sett overtatt den sekteriske retorikken fra egyptisk stats-tv. Altså at muslimer og kristne er i klinsj med hverandre og at hæren trengs for å opprettholde orden.

I påfallende mange nyhetssaker framstår det regjerende militærrådet og “statspresidenten” som ansvarsfulle krefter som maner befolkningen til ro.

“Hæren satt inn store styrker for å hindre at demonstrasjonene uttartet seg”, bruker for eksempel NRK som bildetittel i en ellers god militær-kritisk sak. Jeg antar bildetittelen stammer fra Reuters som de har bildet fra. Og VG stille seg på samme måte på overgripernes side når de skriver: “Demonstranter satte fyr på biler og avfyrte skudd mot politet i Kairo forrige søndag. 25 personer ble drept i sammenstøtet” og samtidig ukritisk omtaler den nye anti-diskrimineringsloven som regjeringen har vedtatt.

Jeg kan tenke meg at SCAF er glad over denne vinklingen.

For mens nordmenn, tyskere og amerikanere diskuterer islam og muslimbrødrene, kan de i ro og mak sørge for at det er snart slutt med den “arabiske våren”.

“Dette er ingen religionskonflikt”, skriver sosiolog Mona Abaza i Ahram Online, “men begynnelsen på en målrettet kontrarevolusjon”.

Se mer bakgrunn i saken jeg skrev om den internasjonale mediedekningen The Cairo massacre and How to invent "religious conflicts"